Alt som glitrer er ikke gull

Det norsk-britiske fenomenet Alan Walker og hans «Aviation Tour» var lørdag kveld innom Oslo Spektrum etter tre konserter i Kina, og før tre konserter i India. Aviation Tour er et svært ambisiøst og høykonseptuelt show med følgende tagline: Let the Games Begin. Konserten er lagt opp som et spill, med ulike nivåer underveis, hvor målet er å hjelpe dronen Avem med å redde verden etter to altutslettende solstormer.

For å ta det med en gang: Å anmelde dette har bydd på utfordringer. Jeg er nok ikke ønsket målgruppe for dette, men Walker har tross alt klart å stable på beina flere milliarder strømminger, og har fans over hele kloden. Det den unge karen har fått til fra gutterommet er utvilsomt imponerende, og ambisjonene er høye.

Blodfansen foran scenen så ut til å kose seg, og er med på notene fra første stund. Sånn sett kan man vel kalle dette en vellykket kveld for norsk musikks største eksportvare. For en som faller utenfor målgruppen er det derimot en del å sette fingeren på denne kvelden.

Altfor episk innpakning

For meg blir resultatet av de høye ambisjonene dessverre en altfor episk innpakning av middelmådige låter. Jeg kan forstå hvorfor Walker har sett seg nødt til å spe på konsertopplevelsen med de aller mest grunnleggende forestillingene av en dystopisk fremtid. Han er jo tross alt en DJ.

Hornet i siden til DJ-konserter har levd like lenge som sjangeren elektronisk musikk: Hvorfor skal vi komme og se noen bare trykke på play?

Dessverre trenger man ikke være mesterdetektiven Basil Mus for å gjennomskue de uendelige tech future-flosklene som ruller over skjermene. Droner, solstormer, hologrammer – vi blir presentert for den mest allment aksepterte forestillingen om fremtiden, men det hele ramler sammen som et korthus og fremstår egentlig litt parodisk når Flåklypa-coverlåten «Avem» for første gang dunker gjennom høyttalerne. Det er rett og slett en veldig merkelig mismatch mellom livsfarlige solstormer, droner og den snåle og litt sidrumpa EDM-ifiseringen av Reodors Ballade.

Dette visuelle konseptet skal formodentlig skape en interaktiv opplevelse gjennom AR-spillet i konsertens medfølgende app, som egentlig er en god idé når alle likevel har mobilen fremme 100 prosent av tiden. Jeg tror likevel det er Snapchat som er kveldens mest brukte app, selv der fremme hos de mest innbitte.

Monotont låtmateriale

Walkers låtmateriale utover i konserten er dessuten temmelig monotont, og flere ganger tenkte jeg at en låt ble spilt for tredje gang. De fleste låtene høres i mine ører ut som generisk reklamemusikk, og det føles som om det er nummeret før skjermene viser at kvelden er sponset av Sony Xperia eller Klarna.

Lyden bør være på sitt aller beste når prinsen av EDM kommer på besøk, og selv om surround-opplegget Walker har installert for kvelden gjør en forholdsvis god jobb med synthriffene og bassen, er det vrient å få med seg vokalene, og med unntak av Julie Bergan blir de fleste gjestevokalistene fanget av den svake vokalmiksingen.

Når Walker står alene på scenen er den forsøksvise mystikken rundt ham fullstendig fraværende. Et par beskjedne armsvinger er det meste publikum får ut av ham på det som egentlig bør være et av karrierens store høydepunkt med tanke på all promoen i forkant av konserten. Energinivået er rett og slett for lavt til å gjøre krav på en plass i Oslos storstue. Det hele føles egentlig som en sommeravslutning på ungdomsskolen, eller som om jeg har hengt på Joe & The Juice på Karl Johan i halvannen time. Kanskje funker dette bedre på mindre scener eller på The Gathering i Vikingskipet?

Når skyllebøtten nå går mot slutten er det viktig å poengtere at det er visse lyspunkt også.

Julie Bergan hever stemningen

De mange gjesteartistene redder Walkers ganske ukarismatiske tilstedeværelse ved flere anledninger, men en spesiell takk må rettes til Julie Bergan som virkelig trives på Spektrum-scenen, tar tak i publikum og hever stemningen flere titalls hakk med sin vanvittige energi og glitrende vokal. Akkurat her er det faktisk gøy å være på Alan Walker-konsert.

Ved siden av Julie Bergan seiler lysshowet opp som kveldens gullmedjalist, til tross for at dette må være en epileptikers personlige Mordor. Det imponerer stadig vekk med sin egen forestilling av fremtiden – her føles det faktisk som om det er år 2148.

En hederlig pallplassering til Au/Ra og Tomine Harkets bidrag på «Darkside», en av låtene som faktisk klarer seg ganske bra, til tross for det ekstremt svake tekstarbeidet. All honnør til gjesteartistene som klarer å lage fyrverkeri av noe så banalt som «Believe it, I see it. I know that you can feel it. No secrets worth keeping. So fool me like I’m dreaming».

Konseptet må spisses

Når energidrikk-tåka har lagt seg etter Spektrum-konserten, syns jeg Walker bør satse mindre på klisjéfylt innpakning, og mer på å spisse konseptet sitt fremover. Det nytter ikke å slå opp på første side i Den Store Fremtidsboka, ta en titt på fremtidssymbolet «Drone», og være fornøyd med det.

Den ambisiøse innpakningen redder ikke den uinspirerte sceneopplevelsen publikum blir servert her i kveld. Tekstarbeidet er som nevnt tidvis håpløst, mystikken rundt Walker føles påklistret, og konseptet er lettvint presentert.

Gaming er jo en lovende ramme for denne typen musikk, men her virker det som om man har gått minste motstands vei og funnet de aller mest elementære delene for å holde presentasjon om gaming for mor og far.

Nei, her må det jobbes!