Sannheten er naken

Vi kritikere etterlyser ofte ny dramatikk for barn og unge. Vi ønsker oss nye fortellinger skrevet for dem som vokser opp i dag, fortellinger hentet fra vår tid.

Nationaltheatret snur denne tanken når de har funnet frem tre av H. C. Andersens eventyr og satt en av Norges dyktigste dramatikere for barn og unge, Kristofer Grønskag, på saken.

Dermed får de en kjent, men samtidig ny og eventyrlig fortelling, superaktuell på mange vis, en fortelling skrevet inn i vår tid.

Eller. Det er et men her.

Det snodige valget i forestillingen «Nattergalen» er at regissøren har valgt syttitallet som stykkets nåtid. Syttitallet! Tiåret da besteforeldrene til de som er barn i dag var unge. Det er gamle dager, det!

Catwalk-lek

En liten uke etter at Danmark fikk ny konge, står altså danskekongen splitter naken og fornøyelig på Nationaltheatrets scene i Kanonhallen på Løren. En scene jeg har vært (og fortsatt er) skeptisk til, særlig når det kommer til barneteater.

Men scenografien i «Nattergalen» er den beste de har vist i Kanonhallen så langt, i hvert fall blant det jeg har sett.

Gjermund Andresen har laget en slags catwalk som kan minne om en slak sklie dekorert med store og små buer man kan holde seg fast i, som et stort lekeapparat.

Det gjør snuoperasjonen til skuespillerne enklere og mer lekende (de må stadig vende seg både til høyre og venstre for å få med seg publikum på begge sider i salen) – og profil- og ryggspill blir en egen komediesport. Det er nødvendig på Kanonhallen.

Eventyrene teateret har tatt utgangspunkt i, er H. C. Andersens «Nattergalen», «Keiserens nye klær» og «Ole Lukkøye», alle utgitt før 1850.

De tematiserer blant annet forfengelighet og forgjengelighet, jakten på perfeksjon og hvordan mennesket, tross makt og rikdom, aldri vil kunne kontrollere naturens egen skjønnhet.

Forestillingen spør: Hva er det viktigste i livet?

Film-fiksjon

I forestillingen blir publikum tatt med på et filmsett. Filmen «Den Gylne Nattergalen» skal regisseres av berømte H. C. Johansen (Fridtjof Stensæth Josefsen) – som selvsagt også spiller en av rollene selv.

Kongen (Tone Mostraum) har snart bursdag, og han ønsker seg morgendagens mote og en sagnomsust nattergal til bursdagsfesten sin. Ministrene har med andre ord hendene fulle.

Ved å gjøre eventyrene til film-fiksjon, leker dramatiker Grønskag og regissør Oleg Glushkov seg med den visuelle virkeligheten barn og unge er godt kjent i. De tematiserer iscenesettelse både når kamera går og når det er av.

De kan leke seg med morsomme kostymer og parykker som visuelt spiller på eventyr fra riktig gamle dager.

Problemet ligger i syttitallet.

For innspillingene brytes flere ganger av ved at telefonen ringer. Stjerneregissør Johansen har barna, ekskona og banken på tråden. I tillegg til ikke å ha tid til barna sine midt i en viktig filminnspilling, er han snart konkurs.

Det spørs om ikke syttitalls-ideen kom nettopp av dette: at barna måtte nå frem til filmskaperen. I dag ville de ringt ham på mobilen. Men den kunne vært på lydløs eller flymodus eller hva som helst – i 2024 fins det ingen grunn til at de skulle kunne ringe og bryte av en filminnspilling.

For de voksne som snakket i telefon for 40-50 år siden er det selvsagt artig at den grå standardtelefonen fra den gang får en viktig rolle i oppsetningen.

Men kunne ikke dette vært gjort annerledes? Når Nationaltheatret skriver på sine nettsider at Andersens eventyr «løftes inn i vår tid», så stemmer ikke det.

Årets konge

Men kanskje er det ikke så farlig. For skuespillerne leverer på høyt nivå.

Tone Mostraum er årets konge, fiffig, inderlig og ordentlig morsom. Fridtjof Stensæth Josefsen (for mange barn kjent som museumsvakten i «Snøfall») gjør en mye bedre rolle enn han fikk mulighet til som Willy Wonka i «Charlie og sjokoladefabrikken» for noen år tilbake. Her kommer han tettere på barna og får utløp for fint detaljspill.

For moroa ligger i detaljene her. I den komiske timingen, i de skrudde kostymene og i de barnslige voksne.

Men én ting havner nesten i skyggene: selve nattergalen, som stykket har sin tittel etter. Den unnselige, grå fuglen, spilt og plystret av Per Christian Ellefsen forsvinner litt i den store fortellingen.

Naturens magi, som H. C. Andersen var så glad i, havner i skyggen av rojalt bursdagshysteri. Og det selv om den kunstige nattergalen kongen får i gave går i stykker – til alles fortvilelse.

Hvor mye står egentlig på spill i denne fortellingen?

En kan snu på det og si at det handler om å velge. Velge hva man bruker tiden på som betyr noe for en, men som også kan bety noe for andre.

Kongen kan kle på seg og den kunstige nattergalen sikkert repareres – det viktige er å åpne øynene for det som var H. C. Andersens mantra: at virkeligheten er et vidunder. Og det klarer man sjelden alene.

Med «En julefortelling» og nå «Nattergalen» viser Nationaltheatrets vilje til å satse på barna tross tunge teater-tider. En naken konge kan gjøre mange godt i vinterkulda.