Anmeldelse

Det ordner seg for snille barn

Willy Wonkas godteriverden er storslagen ved Det Norske Teatret. Den er oppfinnsom, godt castet og fargerik. Men litt mer galskap hadde forestillingen absolutt tålt.

Willy Wonka (Fridtjof Stensæth Josefsen) og Charlie Bucket (Peter Andreas Hjellnes Moseng)

GOD TONE: Willy Wonka (Fridtjof Stensæth Josefsen) og Charlie Bucket (Peter Andreas Hjellnes Moseng) finner raskt tonen.

Foto: Erik Berg / Det norske Teatret

Musikalen «Charlie og sjokoladefabrikken» er Vidar Magnussens første regiprosjekt ved Det Norske Teatret etter braksuksessen «Book of Mormon». Slett ikke verst denne gangen heller, selv om forestillingen kanskje ikke er helt i mål.

Nydelig Charlie

Det Norske Teatret frister med «ei herleg dryg og mørk historie» med «Charlie og sjokoladefabrikken», basert på Roald Dahls kjente roman. Forestillingen er bearbeidet for scenen av den skotske dramatikeren David Greig, musikken er skrevet av Marc Shaiman. Den er spilt både på West End og Broadway – og nå også i Norge. I utgangspunktet er Det Norske Teatret en perfekt lekegrind for Roald Dahls galskap av et sukkerunivers – særlig når Magnussen sitter ved regiroret.

Charlie (Ole Opsal Stavrum) og gamle bestefar Joe (Pål Christian Eggen). Til venstre sover bestemor Josefine (Unn Vibeke Hol).

Fint samspill mellom Charlie (Ole Opsal Stavrum) og gamle bestefar Joe (Pål Christian Eggen). Til venstre sover bestemor Josefine (Unn Vibeke Hol).

Foto: Erik Berg / Det norske Teatret

Og det viktigste er på plass: En nydelig castet Charlie (Peter Andreas Hjellnes Moseng) som i tillegg til å være snill, også er kul, og en crazy bebrillet bestefar Joe (Pål Christian Eggen), som godt kunne fått mer plass i stykket. Den duoen må fungere – og levere – for å plassere Charlie i en riktig sammenheng for barnepublikummet. Og det fungerer veldig fint.

Eventyrlig univers

Scenografien er i starten et smart designet bybilde med skjev inspirasjon hentet fra Tim Burtons filmatisering av boken og fint løst for teaterets scene: Husene i byen er designet slik at menneskene virker svært store og Charlie passelig liten. Det skaper en artig og underlig kontrast som kler Dahls historie svært godt.

Scenebilde fra sjokoladefabrikken

Scenograf Gjermund Andresen har skapt en eventyrlig godterifabrikk.

Foto: Erik Berg / Det norske Teatret

Scenograf Gjermund Andresen har videreført vinkelpreget inne i sjokoladefabrikken, som er blitt et eventyrlig univers. Det er nødvendig for forestillingen. Barna, i hvert fall de som kjenner Dahls historie, vil forvente (og fortjene) en overdådig fabrikk, en eksplosjon av farger og karakterer de kan kjenne seg igjen i. Christina Loverys kostymedesign gjør ikke skam på denne forventningen. Særlig Ompa Lompa-ene er superfint gjort.

I det hele tatt er det mange godt castede roller i forestillingen: Ellen Birgitte Winther og Kristoffer Olsen som mor og sønn Gloop, Catharina Vu som Veruca Salt, Christian Ruud Kallum som fru Teavee – med flere.

Første del av forestillingen veksler fint mellom Charlies hjem og TV-sendinger med intervjuer av gullbillettvinnere, historien rekker ikke å gå så mye mer i dybden enn det, og vinnerne får sitt første møte med Willy Wonka. Det er her forestillingen får utfordringer.

Hvem er du, Willy?

Willy Wonka er en genial karakter i all sin uhåndgripelighet. Wonkas utfordring i denne forestillingen er at mye av galskapen ligger formulert i sangtekster, og jevnt over går det unna når det synges.

Willy Wonka (Fridtjof Stensæth Josefsen) med en stor slikkepinne.

Willy Wonka (Fridtjof Stensæth Josefsen) og en av hans mange oppfinnelser.

Foto: Erik Berg / Det norske Teatret

I forestillingen har Willy Wonka mye tid og plass når han først er introdusert, men rommet han har fått, må han i lange strekk fylle alene. Da blir det mye traving frem og tilbake på scenen, rundt og rundt, med en ganske passiv gullbillettgjeng til følge.

Når mye av dramatikken i hans karakter ligger plassert i lite tilgjengelige sangtekster (blant annet på grunn av melodiføring og toneleie en del steder), blir det ikke enkelt for fabrikkeieren. Det til tross for at Fridtjof Stensæth Josefsen synger godt, har upåklagelig timing og en fin bevegelighet på scenen, men det er vanskelig å fylle store rom på den måten han er satt til her.

Galskapen ved Wonka-karakteren ligger mest av alt i det tekstlige, og denne karakteren trenger en mer synlig kompleksitet.

Stramme inn

Forestillingen blir forutsigbar i andre del, tross all sin prakt. Det er opplagt hvordan det går både med tyggegummityggende Violet Beauregarde og sjokoladeelskende Augustus Gloop.

Veruca Salt (Catharina Vu) hopper og spretter

Veruca Salt (Catharina Vu) er vant til å få det som hun vil. Slik går det ikke i Willy Wonkas fabrikk.

Foto: Erik Berg / Det norske Teatret

Mer løssluppen og overraskende galskap signert Magnussen hadde løftet en kjent historie (eksempelvis når en blekksprut-aktig romvesen ruller inn på scenen og nekter å gå av).

Forestillingen kunne også vært strammet inn med tanke på stillestående numre. Her er nok av anledninger til å gjøre det herlig drøyt og mørkt.

Blant mange gode karakterer står Charlie igjen som den virkelig fine. Synger godt gjør han også. Dessuten betyr det noe for ham å høre til et sted, hos en familie, han tar ansvar for det fellesskapet han er en del av – i motsetning til de fleste andre i forestillingen. Det går som det skal: Det ordner seg for snille barn.