Graver seg bort

Jeg har til gode å se en forestilling i National­theatrets midlertidige scene på Kanon­hallen på Løren der jeg har tenkt: «Wow. For et rom!»

Denne gangen opplever jeg at rommet står i veien for forestillingen regissør Maria Drangeid ønsker å lage av Roald Dahls klassiker «Den fantastiske Mikkel Rev».

Det er synd for barna.

Regnbue­hi

Mikkel Rev er en slu type både hos Thorbjørn Egner og Roald Dahl. Men Dahls rev er kanskje enda et knepp sluere.

Han knabber kyllinger, kalkuner og gjess fra de omkring­liggende gårdene, og han mesker seg med eplesider når han er ute på tokt.

Og det er han ofte. Så ofte at de tre bøndene Boggis, Bunce og Bean bestemmer seg for å ta ham. Men akkurat dét er lettere sagt enn gjort.

I forestillingen ved National­theatret bor familien Rev fredelig i en drøm av et enhjørning-aktig fuskepels-hi. Helt til Mikkel kommer hjem uten hale – den har gårdeierne skutt av ham.

Den lille reve­familien er truet. Men slu rev vet råd.

Sleipe bønder

Forestillingen har et godt musikalsk driv gjennom Fredrik Storsveens komposisjoner. Lydbildet gir forestillingen et filmatisk og dansbart preg.

Kostymene skaper skumle bønder og søte rever, og «Den fantastiske Mikkel Rev» får et morsomt løft av artige detaljer i koreografi og mimikk.

De tre bøndene, spilt av Christina Sleipnes, Malin Landa og Anders Mordal, er fryktelig dumme og passe skumle i god Dahl-ånd.

Sleipnes og Landa gir mye til karakterene gjennom karikert mimikk, og Landas seige, slepne spillestil kler den griske gåse­bonden godt.

Den samme mimikken mangler hos revene. Vel er de søte der de blunker med øynene og slikker seg rundt munnen, men revefars motivasjon er det jammen ikke lett å bli klok på.

Mikkel Rev (Jacob Stabell) er blank og glatt i uttrykket. Det gjør det vanskelig å få grep om ham, og nettopp revefar er nøkkelen til å forstå hele Dahls historie.

Imponerende fysisk spill veier ikke opp for at karakteren ikke åpner seg. Revevalpen må dra mye av lasset her, og Karin Svihus Knutsen gjør en fin rolle.

Vanskelig ryggspill

«Den fantastiske Mikkel Rev» består av mye graving.

Revene som graver for livet for å komme seg bort fra bøndene, bønder som graver både med spader og grave­maskin for å få tak i dem.

Det er her scenen kommer til kort.

For selv om oppfinnsom teppe­bruk viser gravingen godt, brister logikken i scenebildet når rever og bønder graver om hverandre og nesten kolliderer selv om publikum skal tro på at de befinner seg på helt ulike steder i jordlagene.

Dette kunne – og burde – vært løst annerledes.

Scenen i Kanonhallen gir ingen ting gratis. Publikum sitter på to sider av scenen, og skuespillerne må bytte på hvor de henvender seg.

Det skal ikke mye ryggspill til før både barn og voksne detter av.

Hva sier reven?

Er det galt å stjele for å overleve? Skal man spise andre?

«Den fantastiske Mikkel Rev» stiller disse spørsmålene, men graver seg til tider bort i forsøket på å behandle dem.

Den mest interessante karakteren er Revevalpen, som er den eneste med betenkeligheter og empati. Hun har gode ideer, men blir sjelden hørt, hun har drivkraft nok, men blir hindret.

Når hun først får et oppdrag fra Mikkel Rev, å ta livet av ei gås, har hun store kvaler. Far er likevel kontant: «Ikke drit meg ut, da», sier han til barnet.

Etter det følger en av stykkets fine og vanskelige scener: Revevalp kverker gås. Revebarnets betenkeligheter, også helt til slutt, blåses bort og forsvinner.

Jeg tar meg i å lure på hvor stykket vil hen.

Det synges mye i «Den fantastiske Mikkel Rev» – til dels tilsiktet småsurt. Sangene ligger ikke alltid i et godt leie for skuespillerne, og da tilfører de lite.

Estetikk, koreografi og fine detaljer er likevel ikke nok i en barneforestilling som ikke tar tak i de interessante problem­stillingene den selv legger på bordet.

Forestillingen ender opp som en muntermørk time som er fort glemt.