Kineserne betalte godt for norsk OL-hjelp – hvorfor holdt ikke de norske trenerne ut?

Skiprofilen Anita Moen trente 32 kinesere som skulle bli langrennsløpere til OL i Beijing.

Nå står hun i veikanten og roper ut i trafikken. Det er en av disse høstklare dagene i innlandet, med skarp luft som skraper mot kinnbeina og åssider som svakt begynner å rødme. Mot henne kommer to skikkelser på rulleski i den slake motbakken.

– Arms a little bit more up! Hips! Left, right. That’s good.

Hun instruerer sønnen Kristian og en kineser som heter He Qing Hang. Derfor går det på engelsk.

Dette er alt som er tilbake av et ambisiøst langrennsprosjekt ledet av den tidligere landslagsløperen.

Ved å hjelpe kineserne å ta medaljer på hjemmebane, skulle Norge igjen få tilgang til det lukrative kinesiske laksemarkedet. Det som ble stengt etter at fredsprisen ble gitt en kinesisk dissident.

Men å jobbe for det kinesiske diktaturet skulle vise seg å bli nesten umulig for Anita Moen. Hun kommer ikke til å være i Beijing. Vinterlekene blir en sofaøvelse for henne.

– Totalen ble for vanskelig, sier hun, med et anstrøk av melankoli i stemmen.

Moens merittliste inneholder blant annet to individuelle OL-medaljer, syv stafettmedaljer for Norge fra VM og OL og 23 pallplasseringer i verdenscupen. Men det er ikke resultatene som driver henne.

– Min motivasjon er å skape idrettsglede.

Vill vekst

April 2017. Tidenes største, norske handelsdelegasjon til Kina var på plass i Beijing. I spissen for det hele: Statsministeren.

Erna Solberg ble hentet på hotellet og kjørt i limousin til Folkets store hall der hun møtte sin kollega Li Keqiang. All trafikk stanset når kortesjen dro gjennom byen.

Det hadde bare gått noen måneder siden Solberg entret Stortingets talerstol og forkynte at forholdet til Kina var normalisert etter seks år på fryselageret.

Krisen etter fredsprisen var tilsynelatende over. Nå skulle verden få syn for sagn. Avtaler skal underskrives. Sulteforede norske eksportbedrifter aner at de kan få tilgang til Midtens rike. Laksebransjen skal endelig utfolde seg i markedet som kanskje har verdens største vekstpotensial.

1,4 milliarder kinesere.

Som liker norsk, rosa fisk.

– En katastrofe

En av avtalene som signeres i Beijing, involverer norsk idrett. Innholdet er formulert i åtte punkter.

Kort oppsummert: Norge forplikter seg til å hjelpe kineserne til å bli gode på ski. Kina vil få tilgang på norsk kompetanse, trenere og ledere. I horisonten blinker det som er målet for det hele: Vinter OL i Beijing i 2022.

– Idretten ble slengt inn som et kjøttbein til kineserne, sier tidligere landslagsløper i langrenn, Gudmund Skjeldal. Nå mest kjent som idéhistoriker, forfatter og samfunnsdebattant.

– En fæl avtale, sier han.

– Idretten ble brukt i den forstand at man skulle fremme norske interesser i Kina, sier daværende idrettspresident Tom Tvedt.

Og legger til med utestemme:

– Det er egentlig en katastrofe. Både for idretten og norsk demokrati.

Allerede i 2020 kritiserte Tom Tvedt måten avtalen kom i stand på, i forbindelse med TV2s omfattende dekning av idrettssamarbeidet med Kina. Men hvorfor var idrettspresidenten imot en avtale som handlet om idrettssamarbeid?

– Aldri sett snø

Anita Moen lå på stranda og solte seg da telefonen kom. Det var midt i juli 2018.

– Kan du trene noen kinesere?

Spørsmålet var like enkelt som det var vanskelig.

En gjeng med utøvere fra ulike sommeridretter skulle konverteres til å bli langrennsløpere for Kina under vinter-OL i Beijing 2022.

– Det var bare to uker til de skulle komme. Så det ble en hektisk avslutning av ferien hvor jeg måtte sanke inn og danne et treningsteam for de som skulle komme. Jeg visste ikke helt hvem det var som kom, men jeg fikk høre de hadde aldri gått på ski før, aldri sett snø.

I august var kineserne på plass. 32 utøvere pluss assistenter, oversettere og en lege.

– Jeg fikk inn fotballspillere, padlere, roere, egentlig alt mulig, forteller Moen.

Åpningsdatoen for OL i Beijing var satt.

4. februar 2022.

Moen hadde med andre ord tre og et halvt år på seg.

Big in China

I begynnelsen var Gerhard Heiberg. Og Gerhard Heiberg var en av idrettens mektigste menn. Av alt som er blitt til, skyldes mye OL-toppen fra Norge.

Ikke minst fordi han i 2001 ble leder for markedskommisjonen i Den Internasjonale olympiske komité (IOC). Noe som igjen gjorde ham svært sentral da Kina skulle arrangere sommer-OL i Beijing i 2008.

– Altså, jeg var sjef for alle inntekter i IOC, sier Heiberg til NRK Brennpunkt.

– Da var jeg i Kina i minimum en uke per måned frem til og med lekene i 2008. Jeg fikk møte alt som kunne krype og gå av kinesere i alle mulige stillinger. Jeg har vært i Kina minst 150 ganger. Helt siden 1977.

Den eneste ene

Den norske nobelkomiteen ga fredsprisen til den kinesiske regimekritikeren Liu Xiaobo i 2010. Det sendte forholdet til stormakten under frysepunktet. Diplomatisk krise. Handelsrestriksjoner. Eksportproblemer.

Men Heiberg var inne i varmen. Også fordi han selv hadde drevet business i Kina i mange år sammen med familien. Selskapet hans, Nordic China Advisory, spesialiserte seg på å hjelpe norske virksomheter inn i Kina.

– Da Norge røk uklar med Kina i forbindelse med Fredsprisen, så var jeg vel den eneste nordmann som hadde tilgang til toppene i kinesisk politikk i de seks årene det varte. Jeg hadde tilgang til alt og alle, forteller Heiberg.

Heiberg var en av dem som kritiserte tildelingen av Nobels fredspris til Liu Xiaobo.

I 2016 fikk IOC-toppen en invitasjon.

Fra øverste hold i Kina.

Det nærmer seg

– Idrettsministeren, mister Gou, innkalte meg en dag til et møte, og hadde med seg sine koryfeer. Han begynte selvfølgelig med å si hvor utrolig imponerte kineserne er over det Norge får til, forteller Heiberg.

Han løfter koppen med grønn te til munnen tar en langsom slurk, og forteller om samtalen med Gou Zhongwen. Det som imponerte kinesiske politikere, var prestasjonene innen vinteridrett. Særlig alt som hadde med ski å gjøre. Norge tok 29 medaljer i vinter-OL i 2014. Beste nasjon. 11 gullmedaljer.

– Han sa at de på topp i Kina var blitt enige om at de gjerne vil ha en avtale med Norge om et idrettssamarbeid. Og fra kinesisk side var det ønske om å benytte seg av norske ledere, trenere, universiteter og så videre som jobbet med vinteridrett, sier Heiberg.

Dessuten lå det et ubrøytet marked og ventet. President Xi Jinping hadde en plan om at 300 millioner kinesere skulle ut på ski de nærmeste årene. Det hele i takt med den økende velstanden i Kina.

Full tenning

Dermed var prosessen i gang. Altså den som førte til idrettsavtalen som ble signert da Erna Solberg var i Beijing i april 2017 sammen med en kinahungrig delegasjon fra næringslivet.

– Jeg så at her har vi en fantastisk mulighet til å nærme oss Kina, sier Heiberg om godfølelsen han fikk etter møtet med idrettsminister Gou Zhongwen.

– At dette kan være en døråpner for næringsliv, kunst, kultur og politiske samtaler. Jeg gikk jo da sporenstreks til Svein Sæther, ambassadøren. Og han tente positivt på alle plugger.

De umulige

– Skrubbsår, sier Anita Moen.

– Det var ekstremt mye skrubbsår.

August 2018. 32 kinesiske utøvere på rulleski i Trysil.

– Jeg var skeptisk, skremt. De sleit med å kontrollere farten. Det ble skrubbsår på bein og armer selv om vi brukte beskyttelsesutstyr.

Gruppa som Anita Moen da hadde ansvaret for, var et direkte resultat av Norges idrettsavtale med Kina. Langrenn, hopp, kombinert og skiskyting. Det er dette kineserne ville ha kunnskap om.

– Første gang jeg så dem på rulleski, så tenkte jeg «dette er ikke mulig», røper hun.

– Jeg trodde ikke det ville gå an å få disse til å lære teknikken. Og at de skulle gå fort på ski allerede til vinteren. Det var så kort tid. Men der tok jeg feil.

Rundhåndede kinesere

Moen var altså ikke den eneste norske treneren som fikk lønnsslipp fra Kina. Brennpunkt har kartlagt alle som ble involvert i samarbeidet.

Godt over 60 trenere, ledere, servicefolk og idrettsmedisinere havnet på lønningslista til kineserne som et resultat av den politiske hestehandelen. Betalingen var god. I flere tilfeller godt over dobbelt så høy som det norske landslagstrenere i langrenn får.

Anita Moen vil ikke kommentere lønna, utover at hun var fornøyd med betalingen. Hun var også fornøyd med fremgangen til de kinesiske utøverne.

– De 32 utøverne som kom her, var ekstremt motiverte. De la ned timevis av jobb i skiløypa og det samme i styrkerommet, forteller Moen.

– Noen trente mellom treninger. De ville lykkes fordi de så en mulighet til å hevde seg og få være med på noe i Kina som de ellers ikke ville fått.

Kineserne dro hjem etter ni måneder i Trysil. Men de skulle komme tilbake. Og da de gjorde det, ble alt forandret.

Ikke glem krigen

Tom Tvedt var idrettspresident fra 2015 til 2019, i samme periode som Gerhard Heiberg ble sirklet inn av den kinesiske idrettsministeren.

Den tidligere landslagsspilleren i håndball strekker seg røslig i stolen og begynner på en historieleksjon. Om norsk idretts uavhengighet. De lange linjene fra idrettsstreiken under krigen da lederne nektet å bøye seg for okkupasjonsmakten.

– Idretten og frivilligheten var en del av oppbyggingen av landet etter at vi hadde vært i krig, forklarer Tvedt.

– Og så ble det bygd en frivillig, selvstendig organisasjon. I motsetning til mange andre land der idretten henger sammen med statsapparatet og blir brukt som en maktfaktor.

Land vi ikke liker

Tom Tvedt lener seg framover og støtter albuene på lårene. Han mener idrettsavtalen ble inngått for å gjøre det enklere og billigere å selge laks i Kina.

– På dette området ble den selvstendige, frie idrettsbevegelsen misbrukt.

– Hvordan da?
– Fordi man plutselig ikke har avstand mellom den frie idrettsbevegelsen og statsapparatet. Vi har ikke statsidrett i Norge.

Og så slenger Tvedt ut en annen brannfakkel.

– Norsk idrett var ikke involvert. Idrettsstyret fikk behandlet denne avtalen i etterkant av at den var signert av norske myndigheter i Beijing.

NRK omtalte sportssamarbeidet mellom Norge og Kina for første gang i 2019. TV2 hadde i 2020 en rekke saker om kritikken mot idrettsavtalen, der rollen til Heiberg og de norske politikerne kom fram.

Tidligere kulturminister Linda Hofstad Helleland avviser at idretten ble overkjørt av politikerne. Se hennes fullstendige svar nederst i saken.

Krever gransking

Brennpunkt har gått gjennom styrereferatene fra Norges idrettsforbund. De viser at Kina-samarbeidet aldri var på agendaen i månedene før Erna Solberg reiste til Kina i 2017. Først én måned etter signeringen i Beijing, ble avtalen behandlet av idrettsstyret.

Nå angrer Tom Tvedt på at han var med på vedtaket.

– Sett i ettertid burde jeg satt foten ned og sagt at idretten ikke ønsker å gå videre i den avtalen, sier han.

Forfatter og skiløper Gudmund Skjeldal følger opp:

– Denne avtalen kaster mørke skygger bakover i tid. Jeg mener vi burde hatt en gransking av selve avtalen. Hva var det egentlig som skjedde?

Skjeldal peker også på nåværende idrettspresident Berit Kjølls fortid som sjef for Huawei Norge. Den kinesiske telegiganten ble i 2019 svartelistet av amerikanske myndigheter. De mener selskapet utgjør en sikkerhetsrisiko.

– Berit Kjølls rolle gjør det enda mer påkrevet å gjøre linjene klare, sier Gudmund Skjeldal.

Ikke motstridende

Idrettspresident Berit Kjøll svarer at hun ikke har noen problematisk rolle.

– Mitt arbeidsforhold med Huawei ble avsluttet umiddelbart på det tidspunktet da jeg ble valgt som idrettens øverste tillitsvalgte på Idrettstinget i 2019. En dobbeltrolle krever at man faktisk har to roller som kan fremstå som motstridende. Det er ikke tilfelle for mitt vedkommende, uttaler hun.

– Men bør idrettsavtalen granskes?
– Norsk idrett vil selv ta initiativ til å evaluere samarbeidsavtalen på idrettsområdet når avtaleperioden utløper i april 2022, sier Kjøll.

Ut i all verden

Hun mener det er flere positive sider ved Kina-avtalen. Og peker på at samarbeidet har bidratt til å skape en unik møteplass mellom norsk og kinesisk idrettsungdom.

– Unge, lovende trenere har fått utvikle seg i en internasjonal setting. Interessen for norsk skisport kan få et større globalt nedslagsfelt. Kina har et stort rekrutteringspotensial, sier Kjøll.

Utfordrer Stortinget

Gudmund Skjeldal tar til orde for at en gransking av idrettsavtalen med Kina må gjøres av Stortinget.

Han legger til:

– Hva skal kinesiske myndigheter tenke når det er politikere som inngår idrettsavtaler? Da tenker de vel at idretten er en forlenga arm av staten i Norge, så vel som i Kina.

Brennpunkt har forsøkt å få de sentrale politikerne i den forrige regjeringen i tale om idrettsavtalen. Tidligere statsminister Erna Solberg har avslått å bli intervjuet om saken.

Begynnelsen på slutten

– Den kinesiske treningsfilosofien er jo litt i andre enden av den i Norge, sier Anita Moen.

Hun står på Trysil Knut Arena og instruerer sønnen Kristian og He Qing Hang. Sistnevnte har valgt å komme til Norge på egen hånd. Han satser nå i regi av provinsen han kommer fra i Kina.

– Han trener etter norsk modell og har hatt meget god fremgang siden mai, forteller Moen.

Her pirker hun bort i det som er et helt sentralt tema. Den norske måten å trene på versus den kinesiske.

– I Kina er en trener mye mer autoritær, og utøverne er i en avstandsrelasjon til treneren. De er vant til å få beskjed om at «det gjør du» og da utføres det. Det ble litt for mye krasj for meg.

– Og den norske måten?
– Du må finne en indre glede og nysgjerrighet uavhengig av hvilken idrett det er. I den norske treningsmodellen er vi opptatt av at trener og utøver spiller på lag. Du er mer et redskap for utøveren til å bli bedre.

Dermed nærmer vi oss slutten på Anita Moens Kina-eventyr.

Taushetserklæring

Høsten 2019. De kinesiske utøverne var tilbake i Trysil. Moen fortsatte med det hun hadde tro på, inkludert turer i skog, fjell og mark. Høstfarger. Naturopplevelser.

– Det var litt greia mi. Å lage idrettsglede, sier hun.

Men det skulle ikke vare lenge. Det var ikke blitt mer enn advent, så kom beskjeden.

– Vi gikk noen konkurranser, men så ble det bråbestemt at de skulle ned til Kina. De fikk tre dagers varsel, så reiste de.

Planen var at Moen skulle dra etter for å følge opp utøverne i Kina. Det gjorde hun også. I en kort periode. Men så kom pandemien i februar 2020, og det var bare å komme seg hjem så fort som mulig.

– Jeg dro tilbake til Kina 1. august 2020. Da var det gått fem måneder uten at jeg hadde vært trener for dem. Det var da jeg merket endringen.

– Hvordan da?
– Det grunnleggende arbeidet vi hadde gjort, og som vi fikk så stor fremgang på, ble rasert.

Moen svelger. Og tenker seg godt om. Hun har skrevet under en avtale som pålegger henne taushetsplikt. Nå gjelder det å veie sine ord.

Øynene talte sitt eget språk

– Jeg kjente jo disse utøvere veldig godt, begynner hun.

– Jeg trengte ikke prate med dem. Jeg kunne se det i øynene deres. Det gjorde mest vondt. Øynene var ikke så sprudlende lenger. Den gleden jeg hadde sett, ble borte.

Moen kom til et metningspunkt. I tillegg hadde hun en sønn Norge som trengte mammaen sin, både hjemme og i skisporet.

– Jeg følte at dette ikke ble forsvarlig for min egen del. Det var vanskelig å skulle være der og ikke få påvirke mer enn jeg fikk gjøre.

Så ble det signert nok en avtale der kineserne sikrer seg mot kritikk.

– Det endte med at jeg valgte å skrive under på at jeg reiser hjem av private årsaker.

Orket ikke mer

Anita Moen var altså én av drøyt seksti norske fagfolk på skifeltet som ble hyret inn av kineserne. Det skjedde enten gjennom det kinesiske skiforbundet eller det kinesisk-eide selskapet Swix China, som drives i tett samarbeid med forbundet.

Skiskytter Ole Einar Bjørndalen er en av de mest profilerte på kinesernes lønningsliste. Andre er tidligere landslagstrener i langrenn Tor Arne Hetland og skiprofilen Kristin Størmer Steira.

Landslagssjef i hopp, Clas Brede Bråthen, var sammen med flere trenere tungt engasjert i et hopp-prosjekt som ble lagt ned av kineserne nærmest over natten. Flere skigymnas har også vært involvert i Kina-samarbeidet.

Av samtlige trenere, ledere, servicefolk og medisinsk personell fra Norge som var engasjert av Kina, er det bare åtte igjen rett før OL i Beijing. Noen har sluttet fordi de ikke orket mer, andre fordi prosjektet deres ble lagt ned.

Hva brast så høyt?

Det karakteristiske smellet av skistaver mot asfalt henger i høstlufta.

I Trysil er Anita Moen i full sving med å instruere sine to disipler som kommer stakende.

– We need to take a few laps working with doublepull with a kick, sier hun, og sender gutta av gårde igjen.

Så setter hun seg ned for å oppsummere.

– Tenk om vi kunne fått ha de kinesiske utøverne her i Norge det meste av tiden, i alle disse årene. Da tror jeg at hele prosjektet kunne ha blitt veldig, veldig spennende. Fordi de hadde en ekstrem fremgang som de kunne fortsatt. Det kunne blitt resultater som ville vært oppsiktsvekkende.  

Peker på Heiberg

Kulturminister Linda Hofstad Helleland i Solberg-regjeringen er blitt forelagt alle uttalelsene fra tidligere idrettspresident Tom Tvedt og Gudmund Skjeldal. Hun har også fått en lang rekke spørsmål om idrettsavtalen med Kina og inngåelsen av denne. I en e-post skriver hun dette:

«Det var Norges idrettsforbund (NIF) ved styremedlem Gerhard Heiberg som var pådriver og tok initiativ til dette samarbeidet. Etter samtale mellom styremedlem Heiberg i NIF og UD, gikk embetsverket i dialog med embetsverket i Kulturdepartementet som fulgte opp saken videre. Hvilke rutiner styret i Norges idrettsforbund praktiserte for å dele informasjon med daværende president Tom Tvedt, kjenner ikke jeg til.»

Gerhard Heiberg har dette å si til Tom Tvedts uttalelser om at idretten ble overkjørt:

– Mitt ansvar lå i å få formidlet dette til UD og til kulturdepartementet og selvfølgelig til norsk idrett, og det gjorde jeg. Så jeg synes vi hadde et nært samarbeid om det, og jeg mener at idretten var med. Men jeg har sett at det er mange særforbund som har ment at de ikke var nok med.