Kong Harald og Xi Jinping håndhilser på Den himmelske freds plass

Håndtrykket symboliserte en ny start.

Dronning Sonja og kong Harald står sammen med Kinas president Xi Jinping og kona Peng Liyuan foran norske og kinesiske flagg.

Etter mange år i fryseboksen skulle Norge og Kina igjen være venner.

Dalai Lama utenfor Stortinget

Men ubehagelige valg var blitt tatt for å blidgjøre kineserne.

Olemic Thommessen

Først nå våger en av de sentrale aktørene å kalle det et knefall for Kina.

Æresgarden i Kina står oppstilt med norske og kinesiske flagg

Vennskapets pris

Vennskapets pris – slik var presset og veien ut av den kinesiske fryseboksen

Det hadde tatt åtte år.

Et håndtrykk som tegn på en ny start mellom to land.

Da kong Harald gikk mot Kinas president Xi Jinping på Den himmelske freds plass i Beijing i oktober 2018, vaiet norske flagg igjen i Kinas hovedstad.

Statsbesøket var av de viktigste for Norge noensinne. Det skulle forsegle det normaliserte forholdet etter mange år med kinesisk isfront mot Norge.

Kong Harald og dronning Sonja går sammen med Kinas president Xi Jinping på Den himmelske freds plass

STATSBESØK: Kong Harald og dronning Sonja dro på viktig statsbesøk til Kina i oktober 2018.

Foto: Heiko Junge / NTB

Det endte med gullstøv over norsk-kinesisk samarbeid og en stjernespekket festkveld.

Men på veien mot det fornyede vennskapet med stormakten, hadde norske aktører blitt satt på prøve. Gått på akkord med egne verdier.

«Feigt.» «Ynkelig.» «Et farlig signal.»

Kritikken var hard. Olemic Thommessen hadde ledet Tibetkomiteen på Stortinget. Han hadde kritisert politiske motstandere for å ikke å våge å stå opp mot Kina. Da hans egne ord ble satt på prøve i praksis, la han bort sin gamle hjertesak i frykt for å forlenge Kinas vrede.

Han holdt den gangen fast på at det ikke var et knefall for Kina. Nå er svaret et annet. Tiden er inne for å fortelle historien.

Bursdagen

Vi går tilbake til 2010, året det hele startet.

Pressekorpset stimlet sammen utenfor Arkitektenes hus i Oslo den regntunge august-lørdagen.

Blant de siste gjestene som ankom, var daværende statsminister Jens Stoltenberg. Bærende på en stor gave, uten å ville røpe hva som skjulte seg bak det røde papiret.

Jens Stoltenberg

BURSDAG: Daværende statsminister Jens Stoltenberg var blant gjestene da Jonas Gahr Støre fylte 50 år.

Foto: Lien, Kyrre / Scanpix

– 50-årsdager er alltid veldig morsomt, sa Stoltenberg og smilte.

Han skulle feire en av sine nærmeste kollegaer. 50-årsjubilanten, daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre, fortalte at gjestene kunne holde det gående til klokken 2 på natten.

– Blir det nachspiel?, ville journalistene vite.

– Vi får se. Kanskje det, svarte Støre og lo litt.

Selv skulle han ikke engang rekke å åpne gavene.

Advart av makten ansikt til ansikt

Støre hadde vært utenriksminister i fem år. Han hadde flere ganger opplevd at representanter for Kina advarte mot kinesiske kandidater til Nobels fredspris.

Men dette året merket han en økt uro i Kina.

– I løpet av 2010, gjennom sommeren og inn i august, var det en intens kinesisk oppmerksomhet mot norske myndighetspersoner for å advare mot dette, sier Støre nå.

Kinesiske myndigheter hadde lenge fulgt Nobelkomiteen med argusøyne. Nå gikk det rykter som gjorde at de fulgte ekstra godt med.

For det var særlig ett navn som preget spekulasjonene om hvem som kom til å få Nobels fredspris i 2010: Liu Xiaobo.

En mann holder opp et bilde av Liu Xiaobo bak stengsler

FENGSLET: Liu Xiaobo, som fikk Nobels fredspris i 2010, ble fengslet året før for å «undergrave statsmakten».

Foto: Ashwini Bhatia / AP

Han hadde tatt til orde for politiske reformer i Kina og hadde skrevet utgangspunktet for en ny, demokratisk grunnlov.

Kinesiske myndigheter så ikke med blide øyne på hans virksomhet. I desember 2009 ble Liu Xiaobo dømt til fengsel for «oppfordring til å undergrave statsmakten».

Et drøyt halvår senere toppet han favoritt-listene før fredspristildelingen.

Det var på denne tiden Jonas Gahr Støre inviterte 100 venner for å feire at han hadde rundet 50.

Det norske Utenriksdepartementet hadde en stund hatt inne en forespørsel om å besøke Kina. Plutselig fikk de ja. Støre måtte haste fra sin egen bursdagsfest.

– Dagen etter 50-årsfeiringen min, hadde vi fått beskjed om at da kan du komme til Kina på besøk. Og da dro jeg på dagsbesøk til Beijing. Det er ikke vanlig. Men jeg fløy rett fra festen til Kina, var der én dag og ble innvilget besøk på høyeste nivå, forteller Støre.

Blant dem som ville ta imot den norske utenriksministeren, var Xi Jinping, nåværende president i Kina. Møtet var viktig. Xi Jinping var på den tiden visepresident og ble pekt på som den som trolig ville bli Kinas neste president.

Jonas Gahr Støre og Xi Jinping

DAGSTUR: Jonas Gahr Støre dro på dagsbesøk til Kina og møtte blant andre Xi Jinping.

Foto: Scanpix / SCANPIX

De to møttes i Folkets store hall i Beijing. Tok hverandre i hendene og hilste høflig «ni hao», god dag, på kinesisk.

Xi hadde én beskjed til Støre – den samme som de andre kinesiske makthaverne han møtte i løpet av dagsbesøket, hadde.

– Alle samtalene hadde samme manus. Advarsel. Det kommer en Nobels fredspris om noen uker. Går den til den kinesiske dissidenten, blir konsekvensene for Norge harde. Vi svarte jo det samme hver gang: Nobelkomiteen er uavhengig, og det må dere leve med, sier Støre.

Men advarslene stilnet ikke.

Tre uker senere var Støre i FN i New York. Den kinesiske utenriksministeren, som Støre også hadde møtt i Kina, ville på nytt ha et møte med sin norske kollega.

– Det var uvanlig, etter at jeg hadde møtt ham tre uker tidligere. Det var samme budskap. Og samme svar, forteller Støre.

– Jeg var ikke i tvil om at utenriksdepartementet i Kina visste hva dette var og ikke var. At dette ikke var en norsk regjeringshandling. Så de kunne jo ha sagt at vel, denne prisen, den er det noen andre som gir. Men de laget dette til en stor sak.

Han visste ikke da hvor stor den skulle bli.

Jonas Gahr Støre

BLE ADVART: – I løpet av 2010 var det en intens kinesisk oppmerksomhet mot norske myndighetspersoner for å advare mot fredsprisen til en kinesisk regimekritiker, sier tidligere Jonas Gahr Støre (Ap), som var utenriksminister da.

Foto: Geirr Larsen / NRK

Fredsprisen som utløste raseriet

Naturen hadde rukket å kle seg i klare høstfarger da den brune døren på Nobelinstituttet gikk opp i oktober 2010.

Nobelkomiteens daværende leder Thorbjørn Jagland gikk noen skritt frem til mikrofonen, tok på brillene og kunngjorde:

Den norske nobelkomité har bestemt at Nobels fredspris for 2010 skal tildeles Liu Xiaobo for hans lange og ikke-voldelige kamp for menneskerettigheter i Kina.

Thorbjørn Jagland
Thorbjørn Jagland kunngjør vinneren av Nobels fredspris 2010

Støre hadde startet høstferien på hytta på fjellet da han hørte Jagland lese opp navnet kineserne hadde advart mot.

Han hadde fått ansvaret for å kommentere fredsprisen og gratulere vinneren på vegne av regjeringen. Slik regjeringen har for vane å gjøre hvert år. Støre satte seg i bilen, kjørte ned til Nesbyen togstasjon og møtte pressen på perrongen.

– Først og fremst vil jeg gratulere fredsprisvinneren med prisen, sa Støre og ga uttrykk for at han mente Liu Xiaobo var en verdig vinner.

Han la til at han var forberedt på at det ville komme reaksjoner fra Kina. Men understreket at Nobelkomiteen står helt uavhengig av norske myndigheter.

– Dette har vi formidlet til Kina i årevis og helt opp til den siste dag. Det er ingen grunn til å reagere overfor Norge som land, sa Støre.

Reaksjonene fra Kina kom umiddelbart. De internasjonale sendingene til BBC og CNN i Kina gikk i svart. Et skilt med «intervju forbudt» ble hengt opp utenfor Liu Xiaobos hjem, der kona hans ble satt i husarrest.

En krenkende fredspristildeling, var beskjeden fra kinesisk UD. Kina avlyste møter med den norske fiskeriministeren, som skulle ha reist til Beijing tre dager etter fredspristildelingen.

Det var starten på en isfront som skulle vare i flere år: Kina brøt all formell politisk og diplomatisk kontakt med Norge.

NOBELS FREDSPRIS 2010

TOM STOL: Fredsprisvinner Liu Xiaobo satt fengslet i Kina og var derfor representert ved en tom stol under fredsprisutdelingen i 2010.

Foto: Scanpix

Dalai Lama-dilemma

Da Solberg-regjeringen overtok makten i 2013, overtok de også det iskalde forholdet til Kina.

– Vi visste at det kom til å bli en reaksjon. Men at den skulle bli så langvarig og så total, tror jeg mange var uforberedt på, sier statsminister Erna Solberg nå.

Kinas raseri vedvarte. Årene gikk. Den kinesiske muren var tilsynelatende ugjennomtrengelig.

Norge måtte jobbe i det stille gjennom uformelle kanaler og personlige bekjentskaper for å forsøke å få Kina på glid. Prøve å finne mulige møtepunkter internasjonalt. Et sted man «tilfeldig» kunne gå forbi kinesiske makthavere i gangen og i hvert fall si hei.

Norge holdt fast på at de ikke kunne unnskylde en pris som en uavhengig komité har delt ut. Samtidig ga regjeringen klart uttrykk for at det var en svært uheldig situasjon.

Hvor langt var Norge villig til å gå for å forsøke å blidgjøre Kina?

Den store testen kom i 2014.

Den snart 79 år gamle mannen med firkantede briller og rød og gul munkekappe, steg ut av bilen utenfor Grand Hotel i Oslo. De mange fremmøtte jublet og viftet med norske og tibetanske flagg.

Dalai Lama, Tibets øverste åndelige leder, samlet hendene og hilste folkemengden.

Dalai Lama hilser folkemengden utenfor Grand Hotell i Oslo i 2014

JUBEL: Dalai Lama hilste de mange fremmøtte da han ankom Oslo i 2014.

Foto: Heiko Junge / NTB

Han hadde fått Nobels fredspris i 1989 for sin fredelige kamp mot Kinas styre i Tibet. Nå var han invitert til Oslo for å markere at det var 25 år siden han hadde fått fredsprisen.

Dalai Lama er en av Kinas fremste kritikere etter at stormakten okkuperte Tibet for 70 år siden. Kinesiske myndigheter aksepterer ikke at han anerkjennes eller gis en plattform.

At han kom til Oslo, og skulle besøke Stortinget, samtidig som den norske regjeringen forsøkte å bedre det betente forholdet til Kina, utfordret festtalene.

Beijing holdt fortsatt øye med Norge og kom igjen med advarsler – denne gangen mot å ha noe som helst med Dalai Lama å gjøre. Kinas utenriksdepartement oppfordret samtidig Norge til å gjøre mer for å bedre det elendige forholdet til Kina.

Dalai Lama snakker til Nobelkomiteén og pressen under rundbordskonferanse på Nobelinstituttet

DILEMMAET: Dalai Lama fikk fredsprisen for sin mangeårige kamp mot Kinas styre i Tibet. Kinesiske myndigheter reagerer kraftig mot alle statsledere som tar ham imot. Her er han på Nobelinstituttet under sitt besøk i Oslo i 2014.

Foto: Heiko Junge / NTB

Det ubehagelige valget

Hvis Dalai Lama så skrått over veien for Grand Hotel, så han rett mot stortingspresidentens kontor på Stortinget. Det var blitt kontoret til en mangeårig støttespiller.

Frem til høsten 2013 hadde Høyre-politiker Olemic Thommessen ledet Stortingets tibetkomité. Han hadde snakket varmt om Dalai Lamas kamp. Han hadde kritisert det han mente var norsk unnfallenhet overfor Kina. Og ment at Tibet-saken var en prøve på vår evne til å stå opp for verdier som demokrati og menneskerettigheter, selv når det går mot en økonomisk stormakt i rivende utvikling, som Kina.

Da Dalai Lama kom til Norge i 2014, var Thommessen blitt stortingspresident. Rangert som nummer to i Norge, nest etter kongen.

Olemic Thommessen sitter i stortingspresidentens stol i Stortingssalen

NY ROLLE: Olemic Thommessen ledet Tibetkomiteen frem til han ble stortingspresident høsten 2013.

Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

Nå ble prinsippene satt på prøve.

Da vendte han ryggen til sin gamle hjertesak.

– Det var en vanskelig beslutning. Men den grunnet jo i at Norge på det tidspunktet hadde et ekstremt dårlig forhold til Kina. Vi var kanskje det landet i verden som hadde dårligst forhold til Kina. Dette bremset oss politisk i alle internasjonale fora, sier Thommessen nå.

En realpolitisk beslutning, kaller han det.

«Jeg har kommet til at det ikke vil være i Norges interesse at jeg treffer Dalai Lama nå,» konkluderte Thommessen i 2014.

Han hadde møtt Dalai Lama to ganger tidligere. Han la ikke skjul på at årsaken til hans nei denne gangen var et ønske om å bidra til at forholdet til Kina kunne bedre seg.

Nå har det gått nesten sju år. Beslutningen har gnagd like lenge. Å legge bort gamle verdier var vanskelig.

– Det opplevde jeg som svært ubehagelig. Jeg synes jeg gikk på akkord med mange av de verdiene som jeg mente, og som var opplagte. Og som jeg kanskje ikke trodde at jeg noen gang ville måtte gå på akkord med.

Det var en beslutning jeg tok med hodet og slett ikke med hjertet.

Olemic Thommessen
Olemic Thommessen
Foto: Henrik Myhr Nielsen / NRK
Foto: Henrik Myhr Nielsen / NRK

Men det var en kjent sak at å møte Dalai Lama var noe du absolutt ikke skulle gjøre hvis du hadde tenkt å være venner med Kina, påpeker han.

– Stortingspresidenten, som den som rangerer nest høyest i Norge, ville åpenbart bli oppfattet som en offisiell representant for Norge. Alle signaler jeg fikk, fortalte meg at dersom stortingspresidenten ville møte Dalai Lama, kom det til å forlenge vår tid i fryseboksen i mange år.

Beslutningen vakte sterke reaksjoner.

«Feighetens hus,» kalte Aftenposten-kommentator Harald Stanghelle Stortinget. «Tomme ord,» skrev han om Thommessens tidligere kampsak. «Ord som bare gjelder når de ikke koster noe.»

Thommessen mener nå det er lett å forstå kritikken.

– Hvis jeg hadde vært der ute og ikke vært stortingspresident, så hadde jeg vel reagert omtrent på samme måte som veldig mange gjorde. Jeg tenker også at det er et sunnhetstegn at det er en opinion og en presse som står opp for de verdiene som var motargumentene.

Han gikk fra intervju til intervju for å forsvare sitt nei til Dalai Lama. Pekefingeren ble rettet mot ham fra kritikerne: «Du har latt deg skremme av Kina!» Men hver gang hevdet han hardnakket at det ikke var å bøye av for stormakten.

– Dette er ikke et spørsmål om knefall for kinesiske myndigheter overhodet. Dette er et spørsmål om å se hva som er viktig for oss, sa han.

Når NRK møter ham på Stortinget nå, er han på vei ut av politikken. Bildet er blitt mer nyansert.

Var det ikke et snev av knefall for Kina i det hele tatt?

– Jojo, det er klart det var et knefall for Kina i den forstand at vi hensyntok konsekvensene av hvordan de ville se på dette, sier Thommessen.

– Men det er ikke et knefall for Kina i forhold til hvilke prinsipper vi legger til grunn for vårt demokrati, og hvilke krav vi vil stille til menneskerettigheter, sier Thommessen.

Hvordan ser han på beslutningen i dag? Thommessen tenker seg litt om.

– Jeg tenker nok fortsatt at det var en nødvendig beslutning å ta. Men igjen, det er en beslutning med hodet og ikke med hjertet. Det kjenner jeg veldig på.

Solberg: – Opptatt av å ha et godt forhold til Kina

De folkevalgte som tok imot Dalai Lama da han ankom Stortinget maidagen i 2014, hadde kledd seg i bunad og finstas. Veien fra Grand Hotel til Stortinget var full av folk som ville få et glimt av den gamle fredsprisvinneren.

Samtidig var statsminister Erna Solberg på et hotell på Gardermoen, der Høyre hadde sitt landsmøte. I likhet med stortingspresidenten, ville heller ikke hun eller andre fra regjeringen møte Dalai Lama.

– Det er viktig å si at det er nesten ingen regjeringer i Vesten som møter Dalai Lama når han kommer. Det er jo fordi vi selvfølgelig er opptatt av å ha et godt forhold til Kina. Det er viktig å ha kontakt med verdens største land i befolkning og verdens nest største økonomi, sier Erna Solberg nå.

Hun tar imot NRK på Statsministerens kontor. Kalenderen viser 10. desember 2020. Det er nøyaktig ti år siden den tomme stolen under fredsprisutdelingen i Oslo rådhus ble et sterkt symbol på fengslede Liu Xiaobos kamp – og på Kinas raseri.

I hvilken grad lykkes Kina med det mange beskriver som en bøllete oppførsel, når de sanksjonerer regjeringer som tar imot Dalai Lama?

Solberg svarer raskt. Hun mener Kina bare understreker at de ønsker å bli respektert. Om de lykkes? Vel, man må forholde seg til at det er et stort land med mye makt, påpeker hun.

– Man kan la være å forholde seg til det, men da må man være klar over at det betyr færre arbeidsplasser i Norge. Det betyr mindre internasjonal mulighet til å ta opp for eksempel menneskerettigheter. Så det gir mindre effekt på det man ønsker å oppnå, men det gir mer applaus i avisspaltene i Norge. Er vi mest opptatt av å ha effekt for det vi gjør, eller er vi mest opptatt av å få applaus, sier Solberg.

Erna Solberg

STORMAKTEN: – Kina er et stort land med mye makt, og det må man forholde seg til, sier statsminister Erna Solberg.

Foto: Roy Kenneth Sydnes Jacobsen / NRK

I Beijing ble det lagt merke til og satt pris på at norske myndigheter vendte Dalai Lama ryggen.

«Dersom norske myndigheter tidligere har sett på Dalai Lama som en god venn, har det vært feil. Vi har notert oss den norske regjeringens nye syn. Har man gjort en feil i fortiden som nå blir endret, fortjener det anerkjennelse,» var kommentaren derfra.

Rett før jul i 2016 kom Erna Solberg til Stortinget med en stor nyhet. Uvennskapet med Kina som hadde vart siden 2010, var over.

Statsministeren kunngjorde at Norge skulle gjenoppta de politiske og diplomatiske relasjonene med Kina.

Hemmelige møter hadde ført frem.

Børge Brende og Wang Yi

GJENNOMBRUDDET: I desember 2016 signerte daværende utenriksminister Børge Brende en normaliseringsavtale med Kina.

Foto: Zhang Ling / Ap

Norge og Kina hadde signert en normaliseringsavtale. Bak avtalen på to sider, lå seks års arbeid med å få i gang samtaler og finne en ordlyd som begge land ville godta.

Kritikerne slaktet avtalen og mente at den begrenser Norges handlingsrom overfor Kina. Årsaken er at det i avtalen heter at Norge skal respektere Kinas kjerneinteresser, og at det er Norges ansvar å ikke forsure forholdet til Kina igjen.

Er det en tilsvarende ordlyd for Kina, der det står at Kina har et ansvar for å ikke forverre forholdet til Norge?

– Nå kan jeg ikke huske akkurat hvordan ordlyden er, men vi var opptatt av at vi skulle normalisere på det tidspunktet, sier Erna Solberg nå.

– Samtidig kritiserer vi Kina når vi mener det er riktig å gjøre det. Vi tar opp spørsmål i de organene som er riktige for å ta det opp, for eksempel i FNs menneskerettighetsråd. Jeg tror faktisk vi får mer nytte av at vi behandler folk med respekt, samtidig som vi er tydelige på hva vi mener.

Gulldrysset

I 2018 skulle det gjenopptatte vennskapet virkelig forsegles.

Norske flagg vaiet på Den himmelske freds plass. Kinesiske skolebarn danset og sang, mens de viftet ivrig med norske flagg mot den kongelige gjesten fra det høye nord.

Da kong Harald og dronning Sonja dro på statsbesøk til Kina, var det med tidenes største næringslivsdelegasjon i følget. 320 norske bedrifter var med. De øynet muligheten til å slippe til i et kinesisk marked med 1,4 milliarder innbyggere.

– Husk å ta hverandre i hendene og smil til fotografen før dere går av scenen, ga daværende leder i Innovasjon Norge, Anita Krohn Traaseth, beskjed om.

– La oss sette i gang!

Norsk-kinesiske avtaler ble signert på løpende bånd.

Det ble drysset gullstøv som forseglet kontrakten mellom norske Marine Harvest og den kinesiske nettgiganten Alibaba. Handelen mellom Norge og Kina var definitivt i gang igjen.

Men det var menneskerettighetene norsk presse spurte mest om. Til stor irritasjon for Kinas utenriksdepartement.

– Vi må ha åpne sinn og ikke være besatt av menneskerettigheter, sa talsmann Liu Weimin.

Tok du opp menneskerettighetene med den kinesiske presidenten?

NRK spør utenriksminister Ine Eriksen Søreide.

– Det ble nevnt som et tema som skulle diskuteres, men det var ikke en stor diskusjon om temaet med presidenten. Det gjør vi i andre sammenhenger, sier Søreide.

Alan Walker blir intervjuet i studio

SUPERSTJERNE: Norske Alan Walker var stor stjerne i Kina og var med og kastet glans over Norge i Kina.

Foto: Gunhild Hjermundrud / NRK

Da kvelden kom under statsbesøket, hadde Norge invitert til fest. Norge skulle vise seg frem i Kina. Gjøre seg attraktiv.

Bordene ble pyntet med blåskjell som var plukket ved kongeparets hytte på Mågerø.

På scenen stilte Norge med den største internasjonale artisten i Kina på det tidspunktet. Han var norsk. Alan Walker.

Hans allerede etablerte, enorme suksess i Kina gjorde ham til et trekkplaster. En som kunne gi andre nordmenn drahjelp inn i det kinesiske markedet.

Med taktfaste toner åpnet han festen sammen med den norske artisten Julie Bergan. For henne sikret det viktige kontakter og ble en billett inn i Kinas musikkbransje.

Nok en eksport-dør var åpnet.

Alan Walker og Julie Bergan står på scenen under statsbesøket til Kina i 2018

FESTKVELD: I 2018 var Alan Walkers musikk strømmet mer enn 3,3 milliarder ganger i Kina. På den norske festkvelden under statsbesøket i Kina, opptrådte stjernen sammen med Julie Bergan, som knyttet kontakt med kinesisk musikkbransje under besøket.

Foto: Heiko Junge / NTB

Tonen mellom Norge og Kina var igjen god.

Den kinesiske presidenten takket ja da kong Harald inviterte ham på gjenvisitt til Norge.

Fredsprisvinner Liu Xiaobo kom seg aldri til Norge, og fikk aldri mottatt prisen personlig. Han døde av kreft i fangenskap sommeren 2017.

  • Kongeparet har vært i Kina flere ganger – se dem dele sine egne minner fra Kina-besøket og fortelle hvorfor de tror de går så godt overens med kineserne i dokumentarserien «Rex-faktor – kongeparets reiser for Noreg» på NRK1 på søndag kl. 20.15 eller i NRK TV.
President Xi Jinping og kong Harald smiler og vinker til kinesiske barn med norske flagg