Fanget i Midtøsten

– Rømmer du fra familien din, spurte politimannen.

– Jeg kan ikke være med dem lenger, jeg må reise, svarte Fatima.

På det mørke og litt slitne politikontoret, i foreldrenes hjemland, prøvde hun å få politiet til å forstå sin situasjon.

I korte setninger fortalte hun om tvangsekteskapet, at hun var norsk statsborger og om volden fra mannen.

– Dette er vanlig. Vi har ikke lov til å la deg reise uten at familien din sier at det er greit, sa politimannen.

Fatima forteller at hun ble kald i hele kroppen. Hun hadde hørt om jenter som hadde blitt drept av sin egen familie etter slike fluktforsøk.

Hun sa til politimannen at hvis hun nå dør, så var det på grunn av ham.

Politimannen fikk familien hennes til å love de ikke skulle gjøre henne noe.

Igjen var hun fanget. Ville hun være i tvangsekteskapet for alltid?

NRK Brennpunkt har gjennom dokumentarserien Ære satt søkelys på æresrelatert kriminalitet. En av utfordringene er norske barn som er i utlandet ufrivillig.

På flere norske ambassader jobber integreringsrådgivere. I fjor hadde de over 160 saker som gjaldt unge mennesker som var ufrivillig i utlandet.

De siste fem årene har de hatt over 150 saker som har handlet om tvangsekteskap.

Fatima visste ikke at ambassaden kunne hjelpe henne.

«Fatima» er ikke hennes ekte navn. Av hensyn til hennes egen sikkerhet har vi endret flere detaljer i saken.

Av samme grunn har NRK ikke tatt kontakt med foreldrene. Denne historien bygger på Fatimas fortelling og tilgjengelige dokumenter.

En kontrollert oppvekst

Fatima kom til Norge tidlig i livet. Familien bosatte seg i en liten leilighet på Østlandet.

Skolen var stedet hun likte å være, selv om hun ikke hadde noen nære venner. Det var et fristed, der hun glemte hvordan det var hjemme.

Fatima gjorde stort sett som foreldrene sa. Men fotball etter skolen var hun for glad i, til å droppe. Da var det korte kamper før hun måtte løpe hjem for at de ikke skulle merke det.

Det var lite vold hjemme. Men det var tydelige regler. Ingen fritidsaktiviteter, få bursdager til klassevenner og koranskole på lørdager, ifølge Fatima.

Slik var hverdagen fram til starten av tenårene, da alt forandret seg.

– Trenger ikke gå på skolen

Fatima tror foreldrene begynte å bli bekymret for at datteren skulle bli som «norske jenter». At hun skulle ta av hijaben hun hadde gått med siden starten av barneskolen. Og ikke høre på familien.

På starten av ungdomsskolen reiste hele familien tilbake til landet de hadde flyktet fra. Vi skriver ikke hvilket av hensyn til hennes sikkerhet.

– Foreldrene mine sa jeg kunne se an hvordan jeg syns det var der, forteller Fatima.

Hun visste ikke helt hvor lenge de skulle være der.

Hun startet på en streng skole hvor de kun snakket landets språk. De tok ikke hensyn til at Fatima verken kunne lese eller skrive så raskt på det nye språket. De gode karakterene hun var vant med fra Norge uteble.

Etter noen måneder i landet sa moren at hun ikke trengte å studere lenger. Hun kunne heller bare gifte seg.

Hun begynte å høre snakk om sin fetter. Hun sa tydelig ifra at hun ikke ville. At hun var et barn, og at hun ikke kjente han. Han var 23 år. Hun var bare 13.

En jentekropp

Så en dag skjedde det hun var redd for.

Fatima forteller at hun fikk beskjeden da hun kom hjem fra skolen. Foreldrene ba henne gå og skifte, fordi imamen kom om en time.

– Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg holdt på å begynne å gråte, men vi hadde ikke tid.

Hun gikk opp på rommet sitt. For første gang i livet fikk hun på sminke. Håret ble stylet og hun fikk på hvite klær.

– Jeg var så flau. Jeg følte jeg hadde en jentekropp, ikke en damekropp.

Fatima rakk en kjapp prat med sin mor. Moren sa at hun bare skulle forloves, ikke gifte seg. Så kunne de bli kjent i rundt fem år, før de giftet seg. Da kunne de snakke sammen uten at det var haram.

Stort mer rakk de ikke å prate om før imamen, fetteren og hans familie var på plass. Fatima sto bak en dør for å svare imamen. Ganske snart var forlovelsen inngått.

Etter at imamen var ferdig og familien hadde gått ut, ble de to sittende alene igjen i rommet. Ved siden av hverandre på en sofa. Fatima satt bare og stirret rett fram.

– Da tenkte jeg at livet ikke var så langt. Jeg tenkte ikke på at vi skulle leve sammen, få barn sammen. Jeg tenkte bare at han var stygg.

Gift

Fatima følte hun hadde få valg. Hvis hun brøt forlovelsen, ville alle snakke om det.

– Foreldrene mine sa at ingen vil gifte seg med meg i fremtiden hvis jeg forlot han. Så jeg gikk med på det. Men da trodde jeg det var fem år til vi skulle gifte oss.

Fatima forteller at hvis hun hadde brutt forlovelsen, hadde hun kastet skam over familien sin. De hadde ikke kunnet gå ut og snakke med folk.

Etter bare noen måneder ble hun gift med fetteren. Selv etter landets lover var hun for ung. Likevel ble offisiell ekteskapsattest gitt ut.

Hun ville helst leke med sine småsøsken. Men, ifølge henne, fikk hun klar beskjed av familien sin:

«Du må bare lage mat og være opptatt av mannen din. Du skal ikke gjøre noe annet enn å tenke på hva han vil».

Fanget og alene

Hun flyttet inn til ektemannen, i samme hus som hans foreldre. Han var veldig opptatt av hva hun hadde på seg. At hun måtte være tildekket nok.

Han truet med vold, ifølge Fatima. Og fortalte hvordan han skulle skade henne hvis hun ikke lystret.

Hun fikk ikke lenger lov til å gå på skole. Knapt gå ut. Nå handlet det om å stelle huset. Hvis maten ikke var laget eller oppvasken ikke var tatt, ventet det slag. Det var jevnlig vold, og voldtekt, forteller Fatima.

– Jeg hadde null anelse om hvordan man ble gravid. Jeg var jo et barn. Jeg husket bare at de hadde snakket om mensen på barneskolen.

Etter noen måneder i ekteskapet ble hun gravid. Da var hun 14 år.

Hun fikk en datter. Barnet skulle føre henne til den norske ambassaden for første gang.

Ambassadeturen

Da datteren var noen år skulle hun få norsk pass. Dette var første møte med norske myndigheter på mange år. Skulle hun nå fortelle om alt?

Hun reiste til den norske ambassaden med mannen og datteren. Trolig på grunn av Fatimas lave alder ble hun tatt inn til intervju hos ambassaden.

Disse samtalene er til for å fange opp tvangsekteskap, folk som holdes ufrivillig i utlandet og lignende.

Før hun dro, skal faren ha tvunget henne til å lyve: Fatima skulle si til norske myndigheter at hun hadde forelsket seg i fetteren og giftet seg mot foreldrenes vilje.

Hvis hun fikk spørsmål om hvordan dette kunne skje, skulle hun si at det gikk med bestikkelser.

– Vurderte du å si sannheten?

– Nei, de kunne jo drept meg hvis jeg ikke gjorde som de sa.

Fatima følte at intervjueren så gjennom ordene og forsto hva som egentlig lå under.

– Jeg husker at hun klemte meg. Jeg følte hun forsto. Men hun måtte jo skrive det jeg sa.

Ambassaden hørte hun ikke noe mer fra.

Fatima tenker i dag at hun kanskje hadde turt å si noe hvis hun hadde visst hvordan ambassaden hadde ivaretatt henne som et offer for tvangsekteskap.

I stedet valgt hun etter hvert en farefull flukt.

Tusenvis av barn i utlandet

Forskere ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) har akkurat publisert en rapport om barn og unge voksne som er ufrivillig i utlandet.

De fant at mange ufrivillige utenlandsopphold er knyttet til å beskytte familiens ære. Det kan også handle om at familien ønsker å få barna vekk fra rus eller involvering i kriminalitet.

En tredje kategori handler om barnebortføring av den ene forelderen. Eller ekteskapskonflikt hvor utenlandsoppholdet gjør at ektemannen får sin maktposisjon tilbake, og får kontroll over familiemedlemmer.

Det er mange tusen norske barn som er registrert som utvandret fra Norge. Hvor mange av disse som er der ufrivillig vet ingen.

Siden 2017 har integreringsrådgivere på norske ambassader i utlandet hatt over 1400 saker. Flertallet handler om unge mennesker som er ufrivillig i utlandet.

Forsøkte å skille seg

Etter hvert ble Fatimas ekteskap uutholdelig. Redselen for å bli sett på som en skilt dame, med alt det innebar, var ikke så sterk lenger.

Hun fortalte familien sin om volden og hvordan ektemannen behandlet henne. I en lang periode dro hun stadig hjem til familiens hus, for å prøve å overbevise dem om å få lov til å skille seg.

Men familien var til liten hjelp. Faren sa at alle menn var slik.

Hennes største utfordring med å skilles var likevel at hun i utgangspunktet ikke ville få omsorgen for datteren sin.

– Jeg var veldig avhengig av datteren min, hun var den eneste gleden jeg hadde.

Tiden gikk. Snart ble hun gravid på nytt.

Etter nye år med vold og kontroll, dro hun på nytt til foreldrene sine. Hun nektet å dra tilbake til mannen sin.

Men foreldrene var ikke enig. De presset på for at hun ikke skulle kaste skam over familien.

En kveld eskalerte det hele, ifølge Fatima. Faren hennes kom mot henne og truet henne på livet. Moren ropte at faren ikke skulle drepe henne.

Moren ville ikke at han skulle havne i fengsel. Hun ropte at Fatima heller måtte ta livet av seg selv, forteller Fatima.

Hun tenkte på barna sine. Hun kunne ikke la dem vokse opp kun med den voldelige ektemannen. Det endte med at hun lovet å gå tilbake til mannen sin. Noe hun også gjorde, i noen uker.

Dro uten datteren

Fatima hadde pakket sekkene i smug, dagen i forveien. Sekkene med det de trengte for å komme seg hjem til Norge.

Nå var dagen kommet for at hun skulle flykte fra tvangsekteskapet.

Men hennes eldste datter hadde ikke gyldig pass. Derfor hadde hun bestemt seg for at hun måtte dra fra henne. Og kun ta med den yngste.

– Det er det vanskeligste valget jeg har tatt i mitt liv.

Fatima lot som om det var en vanlig dag og sa ha det til eldstedatteren. Inni seg tok hun farvel.

Fatima og yngste barnet snek seg ut via terrassen for å ikke bli oppdaget av naboer. Og satte seg i baksete på taxien som var kommet for å kjøre dem, til friheten.

Fatima nærmet seg flyplassen, den timelange kjøreturen var snart unnagjort.

Så kom en politibil foran dem. Så en til på siden. Bilen hun satt i stoppet. En tredje politibil kom bak bilen. Som en kriminell gikk hun ut av bilen og ble fraktet til politistasjonen.

– Rømmer du fra familien din, spurte politimannen, slik vi fortalte i starten av saken.

Etter litt fram og tilbake fikk hun beskjed om at hun ikke kunne reise ut av landet uten familiens godkjennelse. Og de kom og plukket henne opp.

Hun var livredd for at faren skulle gjøre noe mot henne. Så hun holdt seg mest på rommet sitt i foreldrenes hus.

Nå visste hele storfamilien om hva som hadde skjedd med henne.

– Hele saken min, fra begynnelsen til det her, skjedde på grunn av redselen for at folk skulle snakke om det, forteller Fatima.

På nytt gikk hun tilbake til mannen sin. Det var eneste muligheten hun så. Men hun håpet å en dag være fri.

Forebygging er avgjørende

Hilde Lidén er en av forskerne ved ISF som nylig har publisert rapport om ufrivillig utenlandsopphold. Hun kjenner til flere lignende historier som Fatima sin.

– Historien understreker behovet for å nå ut med informasjon, også til barn og unge, om at det er muligheter for at ambassaden kan gi veiledning, og eventuelt bistå dem i å komme hjem.

Forskeren mener forebygging er helt avgjørende.

– Ulike aktører i kommunene må være oppmerksomme på sårbare barn og familier hvor det utøves sterk kontroll av jenter og kvinner.

Konflikter kan fort føre til en utreise, som brukes for å gjenvinne kontrollen over familien, forteller Lidén.

Tilbake i Norge

Etter å ha spilt rollen som underdanig kone en stund, fikk Fatima overbevist mannen sin om at hun skulle dra til Norge, med barna, for å starte et nytt liv der. Og at han deretter kunne komme etter.

For noen år siden landet hun i Norge med alle sine barn.

Etter å ha flyttet inn i egen leilighet ga hun beskjed til mannen sin og familien sin; hun ville skilles.

Familien har kuttet all kontakt. Nå har hun en advokat i Midtøsten som jobber for at hun skal bli skilt.

– Jeg føler meg mer fri for hver dag.

Har du kjennskap til at noen utsettes for æresrelatert kriminalitet. Ta kontakt med «Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold» på telefon 478 090 50.