«Bak suksessen skjuler det seg en trist sannhet»

Søndag ble de 26. olympiske vinterleker i Beijing avsluttet.

De siste to ukene har vært en jubelfest sett med norske øyne. Nok en gang reiser den norske troppen hjem med tidenes gullfangst i bagasjen, og i norske så vel som utenlandske medier hylles det som blir kalt den norske modellen.

Men bak suksessen skjuler det seg en trist sannhet. Blant dem som var med på gullfesten i Beijing var det bare tre norske kvinner som tok medalje individuelt – og 14 menn.

Om vi ser på resultatene fra forrige vinter-OL finner vi at det den gang var syv norske kvinner som tok individuell medalje. Norge har dermed mer enn halvert antall medaljevinnere på kvinnesiden de siste fire årene. Hva er det vi gjør feil?

Det er lett å tenke at Norge har gode forutsetninger for å prestere bra i kvinneidrett. Basert på resultatene vi oppnår i herreidretten er det ingenting som tilsier at det er noe feil med genene våre.

Vi har masse ressurser både faglig og økonomisk, vi er lidenskapelig opptatt av idrett, og ikke minst, anser vi oss som relativt langt fremme når det gjelder likestilling mellom kjønn.

Og Norge har noen kvinnelige utøvere som er helt rå.

Til sammen tok Therese Johaug, Tiril Eckhoff og Marte Olsbu Røiseland fem gull, ett sølv og tre bronse individuelt i Beijing. Dette er prestasjoner i verdensklasse.

Så hva kan vi lære av de kvinnelige utøverne våre som faktisk får det til?

Et likhetstrekk mellom Eckhoff, Johaug og Røiseland er at de er rutinerte utøvere som alle har passert 30. Faktisk er de, sett bort fra Kristin Skaslien (som for øvrig tok en imponerende medalje i curling) de eldste kvinnene i den norske troppen. Over mange år har de trent hardt og målrettet og tatt steg for steg mot å bli verdens beste i sine idretter.

Dette har de gjort som en del av et større landslagsmiljø hvor de har blitt satset på og fått muligheten til å utvikle seg som utøvere som en del av et større fellesskap. Som unge utøvere fikk de trene med eldre utøvere i verdenstoppen som Marit Bjørgen og Tora Berger. I tillegg til å få matche seg mot og lære av de beste gav dette dem muligheten til å ta seg for steg i skyggen av de eldre utøvere.

Færre kvinner på landslag

I 2016 la skiskytterforbundet ned utviklingslandslaget på kvinnesiden. Resultatene i årene etter viser en tydelig nedgang i resultatene bak de beste. I de to årene laget var nede tok Norge ingen pallplasser i nivået under verdenscupen.

I løpet av de fire siste årene etter at utviklingslandslaget for kvinner ble gjenopprettet, har resultatene bak de beste blitt gradvis bedre. Så langt i år har kvinnene bak elitelaget tolv pallplasser denne sesongen. Dette viser en tydelig sammenheng mellom antall landslagsplasser og resultat.

Ser vi på antall plasser på elitelandslagene i de forskjellige vinteridrettene er derimot trenden klar.

I beste fall har kvinnene like mange elitelandslagsplasser som mennene. I de fleste tilfeller har kvinnene færre.

Soleklart flest menn får stipend

Et annet likhetstegn mellom Eckhoff, Johaug og Røiseland er at de utover i sine karrierer har tatt stort eierskap til egen satsing. De har ikke vært fremmed for å følge sitt eget opplegg om landslaget sitt ikke skulle passe helt, eller å knytte til seg ressurspersoner utenfor landslagssystemet.

Denne sesongen har det vært mye fokus på «annerledesutøveren» Røiseland som sammen med sin personlige trener Roger Grubben bestemte seg for å stå over flere landslagssamlinger fordi de ikke passet optimalt inn i hennes OL-opplegg. At Johannes Thingnes Bø sto over akkurat de samme samlingene har ikke vært dekket i like stor grad.

Og det at Røiseland velger å gjennomføre sitt eget løp litt på siden av hva landslagsledelsen hadde planlagt er ganske unikt. Det å være så trygg på seg selv at du tør å gå imot landslagstreneren ser vi ikke så ofte på kvinnesiden. Noe som er synd. For det skal mye til at en plan skal passe alle utøverne på et lag.

Forhåpentligvis kan Røiselands suksessoppskrift være en inspirasjon for flere toppidrettskvinner til å være like rå og ta egne valg basert på hva som er best for dem og ikke etter hva som forventes.

Hvert år tildeler Olympiatoppen ulike stipend til idrettsutøvere som satser mot OL. Som stipendutøver får du i tillegg til økonomisk støtte, tilgang på Olympiatoppens ressurser som treningsfasiliteter, ulike helsetjenester som for eksempel lege, fysioterapeut og mentale trenere.

Før årets vintersesong ble 33 menn tildelt det gjeveste stipendet. Antall kvinner som ble tildelt det samme stipendet? 13!

Stipendutdelingene er basert på resultatkrav. Der skiller ikke Olympiatoppen på kvinner og menn. Men utfallet blir veldig tydelig. Det brukes mindre ressurser på kvinnelige utøvere enn på mannlige.

Flere kvinner på gang

Utenfor landslagene er heller ikke situasjonen noe bedre. Dessverre er det fremdeles slik at også sponsormarkedet er tøffere for kvinner enn menn. Selv med tilnærmet like resultater kan kvinnene se langt etter de samme sponsoravtalene som mennene får.

Hvorfor velger så mange sponsorer å være på feil side av historien når det gjelder likestilling i norsk idrett?

De ulike idrettsforbundene, Olympiatoppen og sponsorene kan lett forklare sin skjevfordeling av midler mellom kjønnene med for dårlige resultater på kvinnesiden. Og det er en kjensgjerning at vi har flere mannlige utøvere som presterer i verdensklasse enn vi har kvinnelige. Men om dårligere resultater fører til mindre satsing som igjen fører til dårligere resultater kommer vi rett og slett ikke videre.

Det ser ikke nødvendigvis så mørkt ut med tanke på fremtiden for norsk kvinneidrett. Vi har nemlig fullt av idrettstalenter. Ragne Wiklund, Helene Fossesholm, Johanne Killi, Ingrid Tandrevold, Ida Lien og Udnes Weng-tvillingene er eksempler på store talenter som kan skinne i OL om fire år.

Men det så ikke så verst ut etter forrige OL, heller. For på fire år har vi mistet utøvere som Tiril Sjåstad Christiansen, Hege Bøkko, Ida Njåtun, Silje Norendal og Hedvig Wessel. Alle relativt unge medaljekandidater i forrige OL som kunne vært med å sette preg på lekene i Beijing.

Skal vi oppnå bedre resultater på kvinnesiden fremover er det nødvendig å gjøre noen endringer.

Mister alle rettigheter

Som de ville sagt det på Olympiatoppen: Det handler om å sette et mål for å så ta konsekvensen av de målene.

Sjåstad Christiansen, Bøkko og Norendal har alle fått barn i etterkant av sine idrettskarrierer. Hadde det vært mulig at noen av dem fremdeles hadde satset om det hadde vært tilrettelagt for å kombinere toppidrett med familieliv?

At kvinnelige utøvere ønsker å stifte familie på lik linje med sine mannlige kolleger er ikke urimelig. Men slik toppidretten er organisert per dags dato legges det ikke til rette for dette. Som toppidrettsutøver har du ingen rettigheter om du blir gravid.

Eventuelle tapte premiepenger på grunn av graviditet er nettopp det, tapte. Du har ingen garanti for at du beholder landslagsplassen din i den påfølgende sesongen og du har heller ingen garanti for at sponsorene vil forlenge avtalene. Eventuelle tilrettelegginger du trenger i etterkant som hjelp til barnepass, muligheter til å ha med barn på samlinger og konkurranser må du fort organisere og betale for det selv.

Dette er forutsetninger som ikke akkurat oppmuntrer til å satse på en toppidrettskarriere med barn.

Må prioriteres

Ønsker vi flere kvinnelige medaljører må vi prioritere kvinneidretten høyere.

For vi mangler ikke talent i norsk kvinneidrett. Vi mangler heller ikke kunnskap eller tilgjengelige ressurser. Vi mangler ledere og trenere som bruker de ressursene og den kunnskapen til å få det beste ut av de kvinnelige norske talentene. Vi mangler sponsorer som satser like mye på kvinnene som herrene, og vi mangler forbund som legger til rette for at kvinnene kan kunne satse fullt på idretten på sine premisser.

Målet i OL om fire år bør være at kvinnene tar like mange individuelle medaljer som herrene.

Da kan vi snakke om tidenes OL.