Skogene våre flatehogges og nye trær plantes. Men kan disse små grønne babyene virkelig redde klimaet?
For grønn til å være sann
På en flatehogd ås i tjukkeste skog-Norge plantes bartrær.
Tre polske arbeidere gjør jobben på bakken i en skog utenfor Elverum.
På ryggen bærer de små, grønne babytrær.
Det jobbes mekanisk. Systematisk. Spirer dyttes i bakken, vekselvis, små furuer og gran blandes for å gjøre skogen mer robust.
De små grønne skal strekke seg mot himmelen.
Redde oss fra klimakrisen.
Et stort ansvar hviler på tynne barnåler. De bærer vekten av den rådende klimafortellingen om skogen:
Skogen er viktigere og viktigere i kampen mot global oppvarming, sier Skogeierforbundet til NRK, og fremhever:
Skogbruket har «en nøkkelrolle i alle scenarioer» som når klimamålene.
- Se Skogeierforbundets fakta nederst i saken.
De står ikke alene bak sine klimaargumenter. Myndighetene og sentrale politikere løfter samme budskapet.
Bortenfor stubbene, i en skog under Gardermoens flydur, parkerer et svart regjeringsglis.
Senterpartiets ferske skogminister besøker en hogstflate.
Pollestad har Arne Rørå (direktør Nortømmer) på venstre side og Per Skorge (direktør Skogeierforbundet) på høyre side. Bildene er hentet fra en video som Viken Skog la ut i oktober 2023.
Viken SkogPå besøk i skogen kaller han seg «den viktigste klimaministeren». Han lover mer hogst og tettere planting, som en del av det «grønne industriløftet» (se video).
NRK har regnet på hvor mye Staten har støttet skogbruket. Det dreier seg om flere milliarder kroner.
Skogbruk som klimaløsning redder oss ikke 2030. Neppe i 2050 heller.
Først når vi runder 2100 skal satsingen gi den store klimagevinsten.
Men, så enkelt er det kanskje likevel ikke. For med målskiven langt der fremme, er det flere stubber å snuble i.
Kanskje er den rådende klimafortellingen om skogen for grønn til å være helt sann.
Det grønne huset
La oss først se på noe avgjørende:
Nemlig hvordan skogen brukes.
Vi hogger og bruker trærne. Ideelt sett til ting som lever lenge. En fjøl. Et bord. En terrasse. Eller enda mer langtlevende: Bygninger.
Som for eksempel det mektige Mjøstårnet. Det er ikke bare et landemerke ved Norges største innsjø, som en av verdens høyeste trebygninger. Det gjør også nytte som hotell, kontor, leiligheter.
Om bygg og ting laget av tre tas godt vare på, lagres karbonet i mange år.
Å hogge og bruke trær er derfor en viktig del av klimaløsningen.
Men verken tre eller hus vokser inn i himmelen. Enn så grønne de måtte fremstå. Det viser NRKs regnestykke.
Etter å ha kappet oss gjennom en jungel av tall og kilder, kom vi fram til dette:
Bare en liten del av trærne vi hogde i fjor, ble til «treting» med et langt liv foran seg.
Faktisk bare 18 prosent.
Resten av trærne blir til ting som ganske raskt slipper ut karbonet.
Som det du hver dag tørker deg bak med, dopapir.
Som det du ofte bare dumper i haugen av papir sammen med ulest reklame, aviser.
Som det du drikker av på ski- og fjelltur, pappkrus. Eller det du fyrer med når kulden biter, ved og pellets.
En stor del av treet, stubber og røtter, greiner og topper, blir liggende igjen i skogen.
Hvis dette fortsetter, hva da med skogbruket som klimaløsning?
Forskere vi har snakket med stusser over den lave andelen trær som går til langvarige produkter. Andelen må opp, påpeker de.
Klimanytten hviler i tillegg på at tre erstatter ting som lages av olje. Effekten av dette, og hvordan man regner på det, er omstridt.
Når det gjelder skog og klima er det også noe annet vi sjelden hører så mye om.
I Norge har vi klart mest viten om trærne. De er supre til å binde karbon, og det er trærne skognæringen tjener penger på.
Få har hevet stemmen for det vi ikke ser, skogens største klimamuskel: superlageret under jorden.
Joker jord
Forsker Karina Clemmensen sitter på kne i Nordmarkas skog, løfter en flik jord og åpner vei til et underjordisk rike.
Som en av de ledende på sitt felt bistår hun norske forskere. Få vet mer enn Clemmensen om de skjulte prosessene i bakken.
Klimajokeren vi ikke ser.
For ti år siden gjorde hun viktige funn i noen av Sveriges få uberørte, eldre skoger.
De viste seg å lagre store mengder karbon i jorden, lager bygd opp gjennom tusenvis av år.
Det er minst fire ganger mer karbon i jord enn i trær.
Clemmensen forsker på soppenes klima-rolle. Disse skogbunnens unnselige helter, med en dåd glemt i jordens mørke:
Hennes studie viste at mesteparten av karbon-jobben var gjort av røtter og såkalt soppmycel.
Altså, mange små og store nettverk av tråder i jorden som er med å redde klimaet på kloden.
Sopptrådene
Soppen (mycelet) sprer seg i jorden for å finne røtter å omkranse. Den lever under bakken, men om høsten vokser soppen opp fra jorden.
Sopptrådene kobler seg på røttene
Trådene fra soppen hjelper planter og trær med opptak av næring og vann. Tilbake får soppen sukker med karbon og energi.
Fotosyntesen
Gjennom fotosyntesen binder trærne CO₂ fra lufta. Karbon lagres i stammer, greiner og røtter og fraktes ned i jorden via røtter og sopptråder.
Visse eldre skoger – vi vet ikke eksakt hvor eller hvor mange- har høyst trolig lagret karbon i jorden i tusenvis av år, ifølge Clemmensen.
– Hvor ligger CO₂? I jorden eller trærne? Det har ikke blitt formidlet godt nok til de som bestemmer, mener forskeren.
Superlageret i jorden gjør at våre skog-typer antas å være blant de mest karbonrike i verden, mer enn de tropiske, som vi roper høyt om å redde.
Det tar sekunder å ødelegge karbonlagre bygget opp gjennom tusenvis av år, påpeker Clemmensen.
Så burde flere av skogene få eldes og stå i fred?
Langt inn i Innlandet ligger skogene tett. De fleste ser ut som denne, med grantrær som på geledd, snorrett:
Flatehogst-eksperimentet
Planteskog. En produksjonsskog. Lysfattig. Heller ikke så rik på liv. Naturvernere kaller den industriskog. Plantasje. Granåker
Her har det trolig vært flatehogst for om lag 50–60 år siden.
– Flatehogst er et pågående stort eksperiment. Ting går så langsomt i skogen at resultatet først vises etter vår tid, sier forsker Håvard Kauserud.
Flatehogsten gjør at det siver ut masse karbon fra bakken.
Selv om det plantes ny skog tar det tid før soppene som er avgjørende for karbonlageret kommer tilbake.
Hvor lang tid det tar før alt er i balanse og karbon-pluss igjen, etter nyplanting, det strides man om.
Kauserud og kollegaene i Ecoforest-prosjektet prøver å forstå hva flatehogst gjør med mangfoldet av liv og karbonlageret.
De sammenlikner tidligere flatehogde skoger med
– Det var svært vrient å finne nok passende naturskog til prosjektet, sier Kauserud.
De måtte spore opp bortgjemte skoger. Lik den han nå tar oss med til.
I enden av en skogsvei, langt inn i granskauen, våtskodd over myr, krypende under krokete greiner og skeive trær, klyvende på kryss og tvers over døde stokker.
Der ligger naturskogen.
Det bortgjemte karbonlageret
Kauserud ser andektig rundt seg. Han ser store kontraster til den plantede skogen han nettopp forlot:
En skog med mer enn bare trær, med krokete greiner, skeive trær, gammel ved, død, som gir et mylder av liv.
En skog de måtte hit til Tretjerna naturreservat for å finne. For det tynnes ut med skoger i Norge som likner på denne.
De få skogene som ennå ikke er flatehogd.
Det skal være blant slike eldre skoger det huses mest karbon i jorden.
– Selv om vi mangler data peker flere studier i den retning, sier Kauserud.
Forskerne vet at soppene og andre arter er viktige for karbonlageret i jorden. Akkurat hvor viktige, prøver de å finne ut nå. Kanskje får de ikke svar.
– Vi har for få steder å forske på, frykter Kauserud.
For å kunne kalle skogbruket en klimaløsning, så kreves bærekraftig drift.
Da må også truede arter og økosystemer tas hensyn til.
Det er nettopp i naturskogene det sårbare livet finnes.
Soppene kontrollerer karbonet
Ved flatehogst dør nettverket av sopptråder i jorden. Nedbrytersoppene tar over. Her er slimsopp som bryter ned dødt plantemateriale.
Rynkeskinn
En viktig nedbryter av død ved. Er nær truet og ligger på rødlista.
Piggsukkerspinn på død ved
Soppene lever et bortgjemt liv på skogbunnen.
Kauserud synes vi må være føre-var. Både av hensyn til artene og at man ikke vet nok «til å trekke bastante slutninger» om blant annet karbon i jorden.
Forskeren er skeptisk til å kjøre frem skogbruk som et stort klimatiltak.
– Jeg synes det blir voldsomt. Det ligger ikke nok kunnskap til grunn, mener han.
Kauserud og kollega Karina Clemmensen lanserer derfor en mellomløsning:
La de siste eldre skogene stå som naturlige karbonlagre. Driv skogbruk på resten.
Da tas det mangfoldige livet i de eldre skogene vare på og karbonet får ligge i fred.
En del forskere påpeker at dette også gir god klimanytte og kan regnes som en løsning.
Og dette er stridens kjerne:
For når skal skogen gi oss klimanytte? Nå? Eller langt frem i tid?
- Å la mer av skogen stå er bedre for klimaet på kort sikt.
- Å hogge, plante og bruke mer trær kan være bedre for klimaet på lang sikt. Om alt klaffer.
Det haster med å nå klimamålene. Kloden varmes opp med økende utslipp. Derfor mener en del forskere at mer skog må få eldes. At eldre skoger med rike karbonlager bør stå i fred.
De mener vi ikke kan lene oss for tungt og ensidig på skogbrukets klimanytte. En usikker gevinst, for langt frem i tid.
Og uansett løsning, det lurer en annen usikkerhet under granbarene.
Tresmertegrensen
Bortenfor de langstrakte åkrene i Østfold står gran plantet, tett i tett.
Her skal Line Nybakken finne ut hva som skjer med trærne. Hun sjekker rett og slett klimamuskelens helse.
Forskeren har festet et dendrometer, et slags pulsbelte, på grana. Det måler når grana krymper og sveller. Altså, når den tar opp vann. Vokser.
Skogene våre ligger i et område som varmes opp mye raskere enn snittet i verden. Hva gjør klimaets endring med skogen som løsning på nettopp klimakrisen?
Vi får mer nedbør i Norge. Det kan gjøre grana godt, det.
– Men, det hjelper ikke om vi midt i granas vekstperiode får ekstrem tørke, sier Nybakken.
Det tukler til fotosyntesen. Grana kan rammes av «karbonsult». En tilstand som gjør den langt mer utsatt for sykdom og stress.
Når man regner på granas klimakapasitet i fremtiden, går man ut fra at den vokser til himmels, ifølge Nybakken.
Det gjør at mange tror klimaendringer bare er positivt for skogen vår, påpeker hun.
Men, understreker forskeren:
–Vi vet allerede at sånn er det ikke.
Tørke. Regn. Endringer. Grana er sterk. Den tilpasser seg mye.
Men selv grana har en tresmertegrense.
Skremt av hvor lite vi vet
– Da jeg begynte å grave i dette, så jeg hvor skremmende lite vi vet, sier Nybakken.
Spesielt om de vanligste treslagenes reaksjoner på klimaendringer.
– Hvor god skogen blir til å binde og lagre karbon, der har vi skikkelig tynne data.
Aldri før har man kunne få så ferske data, her og nå-viten, om trærne.
Nybakken kan sjekke konstant hvordan det står til med grana.
Når begynner den å vokse om våren? Når stopper veksten om høsten? Er det bra med lenger vekstsesong? Eller kanskje negativt?
Hva betyr alle endringene for kapasiteten til å binde og lagre karbon?
– Jeg aner ikke ennå, vedgår forskeren.
Hun mener det må tas høyde for at klimaendringer kan gråmale bildet av skogen som klimaløsning.
– Det vi regner oss frem til nå kan om noen tiår se helt annerledes ut.
Bildene har festet seg i forskerens minne, det verste marerittet, skrekkbildene.
De mellomeuropeiske tilstandene.
De døde trærne
Skrantende, døende, enorme felter, gravplasser med gran, skjelettskog.
Skog med trær som har dødd altfor tidlig, massedød lenge før alderdommen, er dårlig nytt for kloden og oss. Karbonlager svinner hen.
Det er gran ensidig plantet på steder den ikke bør stå. Lite motstandsdyktig monokultur. Slått ut.
– Å se trær i sin beste vekstalder dø, er trist, sier Nybakken.
Trær i norske skoger slipper heller ikke unna. Også hos oss har gran flere steder blitt plantet der furua heller burde stå, påpeker forskeren.
Her er fra Vestfold en sommer seks år tilbake, en sommer med lang tørke:
Gran dør etter barkbilleangrep. Storm. Tørke. Og råte, et problem i granskogen vår.
– Om ikke alt, så er mye klimarelatert, påpeker forskeren.
– Det er dette jeg er redd for skal bre om seg.
Hun har deler av resepten klar, før de endelige diagnosene, de verste prognosene:
Skogen, med både trær og jordsmonn, må overvåkes med værstasjoner. Passes på og pleies riktig. Da kan man kanskje forutse og forhindre angrep fra barkbille.
Treslag må blandes når det plantes nytt. Treslag må skiftes ut. Plantes på rett sted.
Det finnes likevel en stor ukjent X-faktor som uroer forskeren:
Virkningene av menneskets massive bruk av skogen og klimaendringer. Kryssilden. Summen av alt. Hva gjør dette til slutt med skogen som klimaløsning?
Nybakken er sikker på en ting:
– Så lite vi fortsatt vet, er det farlig å være skråsikker.
Takk til biolog Sigve Reiso for hjelp med foto av sopper i skogen.