NRK
Fru Rauer

Hvert år flyr fuglene våre sørover.

Mot vindkraftverk, tjuvjegere og minelagt ørken.

Vi fulgte én til veis ende.

Fru Rauers reise

– Der er hun, hvisker biolog Rune Aae.

Det er sensommeren 2022, og vi har reist ut i Oslofjorden for å møte en fiskeørn som kalles fru Rauer.

Fiskeørna beskrives som en maje­stetisk rovfugl, en grasiøs jeger. Men alt vi ser, er en brun prikk som flykter innover furuskogen.

Eh ... Kommer hun tilbake?

Rune Aae ser dumt på fotografen og meg. Det er en god grunn til at fiskeørna – og fugler flest – skyr oss mennesker: Vi tar jo livet av dem.

Det er en økologisk kata­strofe som har fått utspille seg i det stille. På førti år er det blitt 600 millioner færre fugler i Europa, ifølge Birdlife.

Hele 40 prosent av artene i Norge står på Rødlista og kan for­svinne om utvik­lingen fortsetter.

Og aller verst går det med lang­distanse­trekkerne, advarer Artsdata­banken, de som høst og vår flyr tusenvis av kilo­meter i jakt på mat, lys og varme.

For å finne ut hva fuglene våre utsettes for, har vi bestemt oss for å følge etter en av dem, halve jorda rundt.

Og det er her Rune Aae klatrer inn i bildet.

Biolog Rune Aae klatrer i en furu.

Biologen fra Høgskolen i Østfold har besteget reirene til elleve fiskeørner, og i samarbeid med BirdLife Norge utstyrt dem med satellitt­sender og fulgt hver minste bevegelse.

Men fuglene har dødd, én etter én. I Follo, Sverige, Afrika. I dag er det bare fru Rauer igjen. Kanskje hun er tøffere enn vi først fikk inntrykk av.

Snart tvinger høsten henne ut på en ny reise. Vil hun overleve den også?

– Jeg håper det, sier Rune Aae.

– Men man vet jo aldri.

Fiskeørn flyr.
Fiskeørn flyr.
Fiskeørn flyr.
Foto: Tore Vang
Foto: Tore Vang
Rune Aae ser opp mot himmelen.
Foto: S. T. Lønnes og T. Vang (øverst)
Foto: S. T. Lønnes og T. Vang (øverst)

9. september kjenner fru Rauer at tiden er inne. Hun har vært i Norge for å fø opp unger i et land med masse plass, mat og dagslys å jakte i.

Nå har både ungene og herr Rauer forlatt redet, og de korte dagene fyller henne med voldsom uro. Trekker hun ikke snart, vil hun sulte i hjel når vinteren kommer.

Det fru Rauer ikke vet, når hun letter denne svale høst­morgenen, er at hun aldri får se reiret sitt igjen.

Her starter reisen. Siden fiskeørner ikke kan hvile på vannet, pleier fru Rauer å fly korteste veien fra Norge over til Danmark.

Men allerede fra start får hun problemer. En kraftig østavind blåser henne rett ut mot Nordsjøen.

Her er det farlig å være fugl.

Denne prikken er en død fugl. En havsule fra Andøy, som stupte rett ned i et fiskegarn og druknet.

På grunn av oss mennesker er trekkruta til fru Rauer full av slike røde punktum.

Puh! Vinden løyer, og fru Rauer dreier kursen sørover. Men faren er ikke over, for ørna har blåst inn i utrygt farvann.

Mørket faller på, skyene henger lavt, og rett forut ligger et av verdens største vindkraftverk.

En vegg av stål

eb855Ufl0M

Thanet vindpark ruver i bølgene utenfor sør­øst­kysten av England. Hundre turbiner står på rekke og rad, rotor­blader spinner i 300 km/t.

Hit var altså fru Rauer på vei, mens fugle­forsker Peter Carr satt inne på land og stirret på anlegget gjennom en diger kikkert.

Peter Carr og en fuglekikkert.
Foto: Peter Dench
Foto: Peter Dench

Det gjør han hver morgen; møter venner og kart­legger det lokale fugle­trekket fra en høyde bak North Forelands dunstende kloakkanlegg.

– «The Stinkers», kaller vi oss. Vi spiser tomat­suppe og krysser av i blokka hver gang en fugl passerer vindparken, forteller Carr.

– Noen som krasjer i turbinene?

– Nei, ikke som vi har sett. Men det er over 12 kilometer ut til anlegget.

Solnedgang, med vindmøller i horisonten.
Foto: John Carnell
Foto: John Carnell
Gjeng med fugletittere ved Thanet vindpark.
Foto: Peter Dench
Foto: Peter Dench


Vindturbiner dreper og fordriver fugler. Men siden ofrene tas av rovdyr, synker eller driver vekk, er det vanskelig å vite hvor mange.

Da forskere filmet en del av Thanet, registrerte de seks døde måker på to år. Men selv om én turbin tar få liv, er det antallet turbiner som bekymrer fuglevenner.

Fram mot 2050 er det planer om å tidoble strøm­produksjonen i Nordsjøen. Det tilsvarer 18.000 vind­turbiner på 280 meter.

Atten tusen.

Og de kommer i tillegg til alle kraft­verkene som allerede er bygget langs trekkruta til fru Rauer.

En gribb svever nær en vindturbin i Tarifa.
Gribb som flyr mot et rotorblad.
Mann ser gjennom en kikkert. Bildet tatt gjennom en annen kikkert.
Foto: Peter Dench
Foto: Peter Dench

Morgenen 10. september registrerte « The Stinkers» 60 tjeld, 15 svartbak, 40 gråmåker, 9 storskarv og 586 andre fugler av ymse slag.

Men hva med fru Rauer, the Norwegian osprey?

– Vi så den ikke, den må ha vært for langt ut. A great shame, beklager Carr.

Men GPS-en viste at fru Rauer kom seg helskinnet forbi Thanet. Hun fortsatte mot Frankrike – og miljø­katastrofen som ventet henne der.

I Frankrike ligger de røde prikkene, som altså er døde fugler, tett som hagl. Her har jegere skutt norske polarsniper, sothøner og viper.

D-dag, to ganger i året.

Fru Rauer går heldigvis fri av jegerne og begynner å se etter fisk. Hun må spise minst én gang under trekket, men ser bare tørre, endeløse åkre.

Når hun til slutt får øye på en fiskedam, har hun fløyet i timevis uten å finne en naturlig rasteplass som er god nok.

Frankrike har blitt Europas største jordbruksland, og det har kostet fuglene dyrt.

Stille på landet

Mellom jordene ligger fiske­dammen Les Etangs. Vi snubler over røtter og kratt, og når vi omsider er framme ved bredden, har eieren Colette Jourdanne fått en blodig rift på venstre kinn.

Går det bra, eller?

– Oui.

Bilde som viser eldre kvinne ved en dam.

Det var akkurat her fru Rauer landet i midten av september, skrubb­sulten etter tre dager på vingene. Et realt lykketreff.

For Loiredalen er kjent som et kulinarisk mekka, med posteier, oster og hvitvin som smaker av fugl.

Og fiskeørna vår lot seg ikke be to ganger da hun fikk øye på Colette Jourdannes fiskedam, ifølge en lokal biolog som så det hele.

Hun stupte som en svale mot vann­skorpa og satte klørne i en sølvblank godbit, som på disse bildene fra Norge.

Test Rauer inn for landing
Fru Rauer fisker
Fru Rauer fisker en fisk.
Foto: Tommy Olafsen
Foto: Tommy Olafsen

Trekkfuglene er avhengige av raste­plasser som Les Etangs. Problemet er at det blir lenger mellom dem.

Fiskedammer dekkes av netting. Våtmarker, myrer og strand­enger blir drenert og dyrket opp. Busker og skogholt kuttes ned, åkerlapper slås sammen og blir mer ensformige.

Og insektene, som de fleste fuglene er avhengige av, blir borte når jorder og blomster­enger sprøytes med gift.

Bestandene av storspove og stær er i ferd med å kollapse helt. Aller verst går det med vipa, som franskmennene attpåtil jakter.

Snart er den sorthvite vade­fuglen bare et pent minne på veggen til Colette Jourdanne.

Bilde av en fiskedam i Frankrike.

Skal vi rekke å finne fru Rauer, må vi videre. Men før vi forlater Loiredalen, gir den pensjonerte farma­søyten sitt løfte – én frue til en annen.

Dammen har vært i hennes familie siden Den franske revolusjon. Og så lenge hun eier den, skal fru Rauer få spise så mye hun vil.

– Det er trist å se hvordan naturen forandres på grunn av menneskets dårskap, uvitenhet og egoisme. Vi trenger naturen for å være lykkelige, nå og i framtiden.

Vi legger igjen en melke­sjokolade som takk. Ved neste stopp er de ikke like snille.

Fru Rauer flyr over Mosnac-Saint-Simeux, hvor en svarthvit fluesnapper fra Rygge fløy inn i et vindu og døde.

Litt lenger sør ble en rødstrupe tatt av en katt. Dette er to av de aller største truslene mot fugler.

Fiskeørna passerer Madrid en kilometer over bakken. Fugler kan fly mye høyere enn det.

Rekorden holdes av en afrikansk skjellgribb, som krasjet med et passasjerfly i 11.300 meters høyde.

Nå nærmer hun seg sørspissen av Spania.

Der skjer det ting som ikke tåler dagens lys.

Jakten på tjuvjegerne

To personer står og lytter etter lokkesang i mørket.

– Hysj, hvisker Davide Cartisano.

– Hører du den lyden?

Han nynner svakt til en fuglesang som vi andre ikke er i stand til å høre.

Tjili-tjili-tjili.

Kollegaen Patricia Molina forklarer:

– Det er vanlig å lure fuglene inn i fangst­nett med lokke­sang fra høyttalere. Om det er det vi hører nå, kan det være tjuvjegerne her ...

Patricia Molina lytter etter tjuvjegere.
Bilkjøring på motorvei i Spania



Reisen i fru Rauers fotspor har brakt oss til Andalucia, en provins sørvest i Spania som folk vanligvis besøker for å slikke sol, spise tapas og drikke billig øl.

Vi, derimot, har hengt oss på dyreverns­aktivistene i Komiteen mot fugledrap (CABS) for å se den store ned­slaktingen fru Rauer hadde kurs for noen uker tidligere.

Hvert år blir 25 millioner fugler ofre for ulovlig jakt rundt Middelhavet, ifølge Birdlife. I tillegg til den halv­annen millionen som tas på lovlig vis.

Når trekkfuglene kommer nordfra, setter jegerne opp limpinner, snarer og klappnett.

Mange norske nattergaler, rød­struper, mål­troster og grønn­sisiker har trolig endt reisen som mat, jakt­trofé eller burfugl ved Middelhavet.



Nattergal på limpinnen
Foto: CABS
Foto: CABS
Test rødstrupe i felle
Måltrost henger i snare.
Foto: CABS
Foto: CABS
Grønnsisik i bur
Foto: CABS
Foto: CABS



Fiskeørner er ikke skånet for den ulovlige jakta. Det er skutt norske fiske­ørner i Spania, Frankrike og Italia.

Stort tryggere er det ikke lenger sør. Bare i Rune Aaes prosjekt har tre hanner blitt skutt på afrikansk jord.

Herr Søndre i Elfenbenskysten, Herr Isesjø i Burkina Faso og Mikael i Nigeria, hvor sist­nevnte rakk å vekke lokal opp­merksomhet.

«Strange bird killed», meldte avisa Daily Trust etter å ha sett antenna.

Der det finnes tjuvjegere, er ingen fugler trygge.

– Jakt er en av de største truslene mot dyrelivet, en mørk side av menneskets natur som det er vanskelig å gjøre noe med, grubler Davide.

Men hvor er skurkene? Vi kjører, lytter og sniker oss rundt i buskene.

Fuglevokterne David og Patricia på jakt etter tjuvjegere. De ser på en mobil.
Fuglevokterne David og Patricia på jakt etter tjuvjegere.
Davide Cartisano peker inn i buskene.
Davide Cartisano og Patricia Molina sitter i forsetet i en bil med en håv.
Patricia Molina leter etter tjuvjegere.

Men vi finner ingenting. Ikke før sola har stått opp og vi parkerer Fiaten i utkanten av den søvnige landsbyen Campiña-Serrano.

På forhånd har aktivistene saumfart satellitt­bilder av området, lett etter fangstnett og feller, og fått øye på noe mistenkelig i en bakgård like rundt hjørnet.

Patricia sniker seg bort til muren og titter over kanten. Så slipper hun seg lynraskt ned igjen.

Patricia titter over kanten.

Jegere!

To menn fanger finker, kanskje torn­irisk fra Norge, som de sann­synligvis skal selge som burfugl. Det er forbudt å fange ville fugler i Spania, uansett hvor fint de måtte synge.

Patricia ringer politiet, som snart hamrer på den store porten. Minutter senere har finkene fått sin frihet og jegerne en smertefull bot.

– Hva ler dere av, hveser den yngste når han ser oss.

Vi ler ikke. Vi er dødstrøtte.

Kom hit, så skal jeg knuse trynet ditt.

Ifølge GPS-en kom Rauer seg helskinnet ut av Andalucia. Om vi skal klare det samme, må vi stikke.


Fru Rauer vinner høyde langs Tarifas åskammer, styrer unna vindturbinene og seiler over Gibraltarstredet.

Nå gjenstår bare én prøvelse før hun er framme.

Sahara er det største naturlige hinderet for trekkfuglene våre. Særlig for fiskeørner, som flyr alene og må finne sin egen vei under den brennende sola.

Én av tre dør av utmattelse, sulter i hjel eller blir spist av rovdyr på jomfruturen gjennom den enorme ørkenen.

Fru Rauer er heldigvis en erfaren nomade. Hun bruker landemerker, sola og stjernene for å følge sin gamle rute.

Dessuten kan fuglene trolig se jordas magnetstriper. Og fiskeørnas indre kompass peker nå mot havet.

27. september er hun omsider framme. Fru Rauer har fløyet 5700 km på 18 dager – og overlevd.

Hun lander på stranda og ser seg rundt.

Trøbbel i ørkenen

En SUV står fast i ørkenen

Endelig!

Etter å ha fulgt etter fru Rauer i ukevis, har vi klart å ta henne igjen. I det ville og forblåste grense­landet mellom Vest-Sahara og Mauritania.

Foran oss lurer Atlanteren, bak oss ligger verdens største ørken. Og midt imellom gjemmer det seg en fugl fra Norge.

GPS-en sender data bare én gang i uka, men sjansen er skyhøy for at hun er her. .

Vi går ned mot havet, overtente og uvørne. Skoa knaser i skjell og grus, og plutselig letter en diger fugl rett foran nesa vår.

De mørkebrune vingene er ikke til å ta feil av. Antenna stikker rett til værs.

TAAAA BILDEEEE!!!

Fotografen fyrer av en panisk salve før fru Rauer får stjerten i gir og søker dekning bak en militærpost.

En ung fyr med jogge­bukse og kamuflasje­jakke får med seg opp­styret og begynner å små­løpe mot oss.

Vi befinner oss i omstridt territorium, og disse gutta er vi advart mot.

Militærpost i Vest-Sahara

«Afrikas siste koloni», blir Vest-Sahara iblant kalt. I 1975 rykket Marokko inn fra nord og tok kontroll over området som fram til da hadde vært under spansk styre.

Den opprinnelige saharawi-befolkningen gjorde motstand. Tusen­vis ble drept eller for­drevet, og uten­landske journa­lister risikerer å bli kastet rett ut.

Vi hopper i bilen og gir gass mot fiske­ørnas nattlige gjemmested, som ligger en liten mil inn i ørkenen.

Vi føler oss ikke spesielt trygge her heller. Det kan være landminer i området, og vi holder oss i et gammelt hjulspor for ikke å bli utryddet.

Så blir sporet borte, uten at vi får reflektert så mye over akkurat dét.

For bak en sanddyne dukker det plutselig opp en pickup, som gir blanke i eksplosiver og dundrer nordover i en sky av grått støv.

– Smuglere eller nomader på vei til kamelene sine, sier Mohammed, sjåføren vår.

– Det er ikke så mye annet å leve av her.

Pulsen blir ikke akkurat lavere når vi kommer fram til fru Rauers faste sovetre, like før fiskeørna skal lande.

Mohammed står i kamuflasjedrakt i ørkenen.

Første gang en fiskeørn trekker, flyr den instinktivt sør­over til den finner et varmt sted med nok fisk og et trygt tre å sove i. De fleste velger seg tropene, men fru Rauer fant alt hun trengte her.

Så tok hun et friår før hun ble kjønns­moden og reiste nordover for å stifte familie.

Når dette skjedde, vet vi ikke, for vi kjenner ikke alderen hennes. Men det vi vet, er at fru Rauer har sittet i dette vind­skeive akasie­treet nesten hver eneste vinternatt siden hun ble merket i 2019.

Vi sender et bilde til Rune Aae, som svarer umiddelbart.

– Ooooooh!!!

Så setter vi opp viltkameraet og lar det rulle.

Men vi vil ha mer. Vi har fulgt fru Rauer helt hit, sett alle farene hun må forsere.

Nå vil vi se henne, ordentlig og med egne øyne.

Vi gjemmer oss bak en sanddyne, og når mørket faller på, nærmer vi oss «under cover».

Vi piler som sandrotter med fjærlette steg.

Hun ser oss og stikker.

Vi lusker som ørkenulver på alle fire.

Hun ser oss og stikker.

Vi vandrer som kameler med krummet rygg og armene som dinglende frambein.

Hun ser oss. Og stikker.

Mohammed rister på hodet. Varsom­heten sin har fru Rauer tydeligvis ikke fra Norge.

– Det er ørkensiden av henne, fastslår saharawien.

Fiskeørna flyr inn mot et tre i mørket.

Først når vi tilbringer hele natta i et kamuflasje­telt, klarer vi å overliste fiskeørna.

Vi løfter duken, og det er som å titte ut i en for­historisk verden, slik den må ha sett ut i de 150 millioner årene fuglene fikk leve uten oss.

Fru Rauer sitter i en busk og er i full gang med dagens gjøremål. Hun impregnerer fjær­drakta med olje fra en liten kjertel, som gjør hammen fin og vann­av­støtende.

Om litt skal hun seile på fralands­vinden ut til kysten, fange en fisk eller to, døse i sola og returnere til sove­treet når vinden snur i kveldinga.

Et enkelt liv, men viktig – i seg selv, for naturen og for oss.

Fuglene holder øko­systemet i balanse. De pollinerer blomster og sprer frø. Spiser åtsel, gnagere og mygg. De lager hulrom for andre dyr og gir næring til vann, planter og jordsmonn.

Til gjengjeld gjør vi livet surt for dem, også her i Sahara. Vi fanger ville falker for å bruke dem til jakt og spenner opp strøm­ledninger uten beskyttelse.

Strømledninger i Marokko
Ørner døde av støt
Foto: Ali Irizi
Foto: Ali Irizi

Vi varmer opp jorda og gjør ørkenen større og vanskeligere å krysse. Og sist, men ikke minst, tukler vi med fuglenes indre reisekalender.

For når våren kommer tidligere i nord, har ikke fuglene i Afrika sjans til å vite om det. De bruker lokale tegn, som dag­lengde og temperatur, for å time trekket.

Kommer de for seint til matfatet, vil de slite med å få og fø opp unger.

Månen lyser over Sahara.
En mann sitter og ser på mobilen sin på en sanddyne.


Det er triste greier, men vi er ikke triste. Vi titter ut på den ville rov­fuglen utenfor teltet og kan ikke annet enn å smile.

Så lyder et motorbrøl i det fjerne. Vi skal hjem, men Mohammed har kjørt seg bom fast i en klissete saltsjø.

Fru Rauer er borte. Håper vi ses i Norge.

Vinteren er over, og fuglene våre kjenner at de må starte reisen.

Ikke bare i Sahara, men i hele verden.

Fra Sentral-Afrika kommer dobbeltbekkasinen, mens den kritisk truede dverggåsa starter i Hellas.

Felles for disse fuglene, ja, for de fleste artene vi har møtt på ferden, er at de står i fare for å forsvinne fra Norge.

Andre i reisefølget har det heldigvis bedre. Blåstrupa, som trekker til India og Pakistan, har stabilisert seg.

Og tranene, nå på vei fra Spania, tar noen steder helt av.

Når man ser på alle fuglene som strømmer hjemover, er helhetsbildet likevel rødt.

Så hva med fru Rauer? Fiskeørna ble fredet for 60 år siden, og er ikke lenger kritisk truet. Men det skal ikke mye til for å vippe den av pinnen.

Og 13. april, når fru Rauer går inn for landing, ser hun at reiret hennes … det er borte.

Tilbake i Norge

Luftfoto av øya Rauer i Oslofjorden

Oslofjorden, mars 2023: De første blåveisene har begynt å titte fram når Rune Aae fyrer opp motor­saga og gyver løs på den gamle furua.

I dette treet har favoritt­fuglen hans bygget reir, ruget på egg og sendt unger ut i verden, men trønderen har ikke noe valg.

Treet står nemlig på militært område og ligger midt i inn­flyvningen til øyas helikopter­landings­plass.

Reiret blåste ned i vinter, men bygger hun det opp igjen her, kan det gå galt for fugl, folk og landets forsvars­evne.

Treet må vekk, reiret må flyttes.

Rune Aae går mot den gamle furua.


Rune Aae sager ned en gammel furu.

Så bærer det videre til furua hvor fru Rauers nye hjem skal bygges. Den har fine, grove greiner og fenomenal utsikt over fjorden og all verdens farer.

– Det var herfra de skjøt de første skuddene mot «Blücher», sier en av oppasserne fra Forsvaret stolt.

Og bommet, kan man kanskje tillegge. Heldigvis går dagens operasjon hakket bedre, takket være Runes målrettede makker Sondre Krokeide.

Han monterer platt­formen som reiret skal bygges på, og får satt opp et kamera i samme slengen. Skal vi kunne følge fiske­ørnas siste etappe, gjelder å være føre var.

Sondre Krokeide henger i et tre.
Rune Aae fyller mose
En bag med mose.
Rune heiser opp en hekkeplattform.
Sondre Krokeide monterer et kamera.

Så er det bare å vente. En fiskeørn vender nesten alltid tilbake til samme revir; spørsmålet er om fru Rauer vil godta det nye reiret.

– Det er umulig å si, svarer Rune Aae og titter opp på det trekkfulle penthouset.

Det er det 220-ende de har montert, og ett av det fineste.

– Hadde jeg vært fiskeørn, ville jeg ikke vært i tvil.

Ørna har landet

Morgenen 14. april sitter vi klistret foran skjermen. GPS-en viser at fru Rauer er tilbake i Norge, syv måneder etter hun dro sørover.

Og Aae hadde rett, det nye reiret er helt uimotståelig.

Det er bare ett problem: I toppen av furua sitter det allerede to fiske­ørner, som ankom en uke tidligere og har begynt paringen allerede.

Har fru Rauer fløyet halve jorda rundt bare for å bli utkonkurrert av to turtelduer?

Nei, det har hun ikke.

Med rå makt jager frua vekk den andre hunnen, og setter seg til rette ved siden av den fremmede jyplingen.

Han bruser med fjærene, byr på flyndre og prøver å pare seg med henne.

Men hun gir ham bare en kald vinge. Hun venter på herr Rauer.

Fiskeørner er trofaste fugler og kan ha samme partner livet ut. De ferierer hver for seg, så møtes de igjen, år etter år. Men bare så lenge det blir unger av det.

For et par år siden dumpet Fru Rauer eksen sin fordi han ble for gammel og surrete (han ble funnet død og med avrevet hode kort tid etter).

Og hadde herr Rauer kommet altfor seint hjem fra vinter­ferien sin, hadde hun kanskje gått for jyplingen isteden.

Men gubben ankommer i grevens tid. Det blir kjekling og hanekamp ...

... men til slutt får han kastet kone­tyven på dør og fullbyrdet gjen­foreningen på ekte­skapelig vis.

To til fire unger nå, så er fru Rauer endelig i mål.

Men ingenting skjer.

Egget

Rune Aae titter bekymret gjennom kikk­erten. På den andre siden av fjorden romsterer fiske­ørnene rundt i furukrona.

Det første egget pleier å komme to uker etter første paring. Nå har det gått fire, og reiret er fortsatt tomt.

– Jeg liker det ikke, sier Aae.

Det er ikke lett å være fugl i Norge. De siste årene har an­tallet truede arter økt kraftig. Trekket er blitt farligere, men det går nesten like ille med dem som til­bringer vin­teren her.

Vi bygger ned naturen, og klima­endringene er dramatiske her i nord. Og dette kommer altså på toppen av naturens egne utfordringer.

Fru Rauer har slåss mot vær og vind og andre fugler, og nå har hun bare noen få dager på å full­føre det hun kom hit for, selve livsoppgaven:

Å få unger og føre arten videre.

– Det er en brutal til­værelse som krever enormt mye tål­modighet, sier Aae.

De neste dagene er det bare trist å se på fru Rauer. Den verpe­syke fiskeørna flytter rundt på mose og kvist, som om hun innreder et barne­rom som aldri vil bli brukt.

Iblant ligger hun i ruge­stilling en halvtime i strekk, mens herr Rauer stirrer ut i lufta.

Men like før vi gir opp, skjer det. Om morgenen 21. mai er fru Rauer endelig i mål.

I reiret, under den varme, rufsete fiskeørna, ligger det et egg.

Hun ventet til det aller siste. Som om hun ville gi oss noe å tenke på.

Følg reisen videre!

I skrivende stund har fru Rauer lagt tre egg, hvorav ett har klekket. Trykk under for å se direktesendingen fra reiret.

Du kan dessuten se sending og høydepunkter på nrk.no/piip - hvor du også kan stille spørsmål til ekspertene.

To fiskeørner sitter i et reir. Fru Rauer med sin lett gjenkjennbare antenne på ryggen ser mot kamera.

Hei!

Har du tanker om saken, eller gode tips til andre saker og historier? Ta gjerne kontakt!

Tidligere har jeg skrevet om tomme pappesker, din klimaframtid, frøhvelvet som kunne kollapse, mannen som vil redde verden med mammufanter og tsunamien i Oslofjorden.

Send meg en e-post