Det gamle er fortsatt best

Norges uoffisielle husband, deLillos, er ute med ny plate, «Dum Som Et Menneske». I den forbindelse er det på sin plass med turné. Nesten 36 år har gått siden debuten i 1984, og jammen har ikke de halvgamle traverne fortsatt noe å by på.

Fredag kveld var legendene på hjemmebane – nemlig et breddfullt Rockefeller i Oslo.

Publikum er et slags representativt utvalg av befolkningen. Her kunne det nok med hell blitt foretatt mang en kvantitativ markedsundersøkelse, for de ettertraktede plassene på første rad var beleiret av alt fra tenåringsjenter til pensjonerte bestefedre.

Det sier noe om posisjonen deLillos har i nordmenns hjerter. De er et band alle kan nikke forholdsvis anerkjennende til, et band alle kan minst tre låter av.

Barneskolerock

Det er midtvinters, det er sånn passe kaldt og grått, og det ser ut som at det bare er en deLillos-konsert som kan redde kvelden. Derfor er det med store øyne at publikum ønsker heltene velkommen på scenen til åpningslåta «Bare Gråte» fra den nye plata. Låta later til å være et slags signaturnummer. Det gjenspeiles også i den høflige publikumsnynningen man gjerne spanderer på en så ny låt.

Den etterfølges av tittellåta fra nevnte plate, «Dum Som Et Menneske». Dette er en låt som virkelig omfavner deLillos’ naivistiske tilnærming til låtskriving. Den låter rett og slett som barneskolerock, komplett med et René Dif-aktig rap-parti fra bassist Lars Fredrik Beckstrøm. Den skal handle om klimasaken, men det blir litt for mye elevråd både for meg og det øvrige publikum.

Her ligger noe av utfordringen for så legendariske band som deLillos. De har holdt det gående i over 35 år, anses som blant de fire store i norsk rock, og har et hit-arkiv som ikke står tilbake for noen. Da blir publikum fort grepet av en venterom-stemning mens de nye låtene føles obligatoriske.

Denne følelsen blir forsterket av at albumet «Dum Som Et Menneske» ikke byr på noe særlig hverken nytt eller spennende. Hverken sweet eller sour, som mutter'n ville sagt.

Selv om det er en og annen godbit å hente herfra, for eksempel «Kent Evelyn» og gitarist Lars Lundevalls «Rundt i Ring», er det ikke til å komme fra at første halvdel av konserten lider under den motsatt kronologiske tidslinjen. Vi får alt det nyeste først, og det er ikke før «Kåre og Nelly» – fem låter ut i settet – at publikum virkelig våkner.

Starter rolig

Bandet har tydeligvis sett for seg at vi først skal ta det helt med ro. Vi skal fyre i peisen og sette over kaffen. Det er nye låter på menyen, så vennligst nikk høflig. Lysdesignet stemmer i: Dette er ikke fest, dette er kos. Både frontfigur Lars Lillo-Stenberg og bassist Lars Fredrik Beckstrøm sliter med å holde givende pratestikk mellom låtene.

Det hele føles litt avmålt og på grensen til uinspirert før det endelig løsner med «1984». Den etterfølges av «Flink», som selvsagt gir publikums stemmebånd bein å gå på.

Første halvdel av konserten avsluttes passende nok med låta «Forventning», en tittel som samsvarer med salens følelse etter å ha kommet seg gjennom et knippe mer eller mindre gode, men nye låter.

For en stemning!

Når «Suser av Gårde» omsider sniker seg inn i settlisten, er det nesten rørende å se nevnte bestefar og tenåringsdatter i harmoni på første rad. Det samme gjelder refrenget på «Kokken Tor». Sist jeg opplevde så mange menn i 70-åra skrike «du skulle fått deg en på trynet» er et minne jeg har fortrengt, men du verden for en stemning det gir i riktig kontekst – nemlig deLillos-konsert.

Når «Tøff i Pyjamas» runder av, forstår vi at det går mot slutten, og det begynner å bli livsfarlig for Lars Lillo å dra en A-dur på gitaren. Publikum simpelthen sitrer etter nasjonalsangen «Smak av Honning», og drister seg ut på «Mange lever kun for penger» omtrent en gang i sekundet.

Vi får likevel tid til både «Se på Meg» og en aldri så liten presentasjon av trommeslager Øystein Paasche, før vi må skrike etter ekstranumrene. De starter med den selvironiske låta «Enda En Sang Med deLillos» før vi endelig får stilt sulten etter «Smak av Honning» og «Neste Sommer».

DeLillos hadde ikke akkurat urpremiere på bandet sitt for Rockefeller-publikummet i kveld, så det litt begrensede pratmakeriet kan tilgis. De har tross alt holdt det gående i 35 år, og den nye plata «Dum Som Et Menneske» er ikke deres beste arbeid. Det bærer konserten preg av, men det gamle holder fortsatt stand.

Dette er norsk rock nordmenn er stolte av, det er musikken det virker som om hele nasjonen har vokst opp med: Dersom Norge var et rekkehus, hadde deLillos vært grunnsteinen. Det er trygt, det er kos og det er (som oftest) velkjent.