Akin Düzakins illustrasjoner slår meg i øynene når jeg åpner «Ylva og villgeitene». De har en stofflighet i seg som gjør at jeg blir fanget. Det er dust og skarpt på en gang, fokus dreier fra store sveip over et erkenorsk landskap med fjord og bratte fjell, til nærbildet av en raggete geitebukk, skremmende og vill.
Illustrasjonene er naturtro. Utsnittene zoomer oss helt nær, så vi kan se hvert pels-strå, for så å vide seg ut og gi rom til luft, himmel og hav.
Vi kan lese fortellingen like godt gjennom bildene som gjennom ordene. Dét er det nok mange barn som gjør. Mens den voksne leser, betrakter barnet bildene.
Det er ganske mye tekst i boken. Sånn sett kunne den passet til barn i tidlig barneskole-alder som har lært å lese selv. Jeg tror nok at bildebokformatet gjør at 9-10-åringer vil se på boken som barnslig, nettopp fordi de er vant til at bildebøker retter seg mot enda yngre barn - og at «Ylva og villgeitene» derfor vil bli lest av en voksen – for et barn.
Både små og litt større barn kan uansett ha glede av fortellingen. Den understreker at du såvisst kan være en helt uten å måtte ty til superkrefter. Helt vanlige, menneskelige krefter og mot er det som skal til.
Å våge å ta vare på
Fortellingen løfter frem, både i tekst og bilder, et lite menneske i en stor og majestetisk natur. Det lille mennesket er til og med et barn. Men det er et modig barn, en jente som har omsorg for dyrene, enten de opptrer truende eller selv blir truet.
Ylva er med Pappa på hytta i fjellet. Da møter de på den farlige geitebukken, han som har skremt mang en fjellvandrer og til og med stanget folk på fjorden. Han sperrer veien for dem, mørk i blikket og med spisse horn. Der Pappa vil gå til fysisk motangrep, setter Ylva seg ned med et pølsebrød hun henter frem fra sekken.
Ylva tar bukken med det gode, og det skal vise seg at bukken gjør gjengjeld, når det virkelig trengs.
Helt intuitivt omgås Ylva naturen på en måte som er til det beste for både mennesker og dyr. Boken kan, uten å bli skjemmende moralistisk, leses som en oppfordring til å ta vare på dyrene rundt oss om det så koster både anstrengelser og nervekontroll.
Trygge rammer
Men så er Ylva selv en trygg jente. Hun får utforske naturen på egne premisser med en far som ikke legger begrensninger på utfoldelsen hennes. Det er fint. Det finnes nok av barnebøker for tiden der selve familien er utrygg.
Hilde Myklebust beskriver på en liketil måte det nære vennskapet mellom Ylva og Pappa. Pappa misunner Ylva evnen hennes til å forstå dyrene:
Dette er ikke magiske evner. Ylva bruker sin fornuft og sitt hjerte. Hilde Myklebust viser barn at naturen rundt oss er full av utfordringer vi må møte og mestre. Er vi trygge i oss selv, er det lettere å ha tillit også til det som kan synes skremmende.
«Ylva og villgeitene» er en sympatisk fortelling som gir leserne troen på at selv den som er liten, kan greie mye.