Hva skjer med oss når verden går under? Hva slags liv lever de overlevende? Hvordan tar moder jord tilbake all plassen vi har stjålet med byene og veiene våre?
Spillutvikleren Naughty Dog tok utgangspunkt i disse spørsmålene da de lagde «The Last of Us» i 2013. Det ble en umiddelbar klassiker.
Allikevel burde egentlig «The Last of Us Part II» ikke ha eksistert. Det første spillet avsluttet med et fantastisk «fade to black» som traff mellomgulvet like klokkerent som den berømte siste scenen i TV-serien «Sopranos».
Jeg vil ikke ha noen fortsettelse av «Sopranos», og jeg ønsket meg ikke noen oppfølger av «The Last of Us». Fallhøyden når man skal forlenge det perfekte er så innmari stor.
- ANMELDELSE: «The Last of Us» (2013) – En kraftfull spillfortelling som nesten bryter ut av tv-skjermen
Broen mellom avslutningen på originalen og denne oppfølgeren er også litt ustødig i starten. Men noen timer ut i spillet, når Ellie plukker opp en gitar og gjør en helt fantastisk nydelig versjon av «Take on me», er all min skepsis for eksistensgrunnlaget til «The Last of Us Part II» glemt.
Den melankolske lengselen etter en bekymringsfri, pastellfarget fortid er hjerteskjærende. Kontrasten til hennes postapokalyptiske virkelighet er skarp og vond.
Den åpne avslutningen av det nå syv år gamle «The Last of Us» blir også grundig belyst senere i spillet. Det har gått noen år siden sist, men gjennom nydelige tilbakeblikk får du se hvordan forholdet mellom Joel og Ellie utvikler seg. Joels vonde hemmelighet er alltid til stede, dirrende i periferien.
Den gryende kjærligheten mellom Ellie og Dina representerer på sin side et slags lyspunkt, men forholdet deres er også tynget av den marerittaktige verdenen de lever i. Det kan gå til helvete når som helst.
Og så er det jo den veien det går også. Det blir mørkere og mørkere, vondere og vondere.
Det er ofte ubehagelig å spille «The Last of Us Part II», og man klamrer seg til de små glimtene av håp.
Naughty Dog demonstrerer nok en gang sine mesterlige ferdigheter i å bygge troverdige rollefigurer og modne, reflekterte historier. Det er mye ladet tomrom her, relasjoner får god plass til å utvikle seg. Noe som igjen baner vei for noen geniale og sterke vendinger og historie-grep i siste halvdel av spillet.
Det er dette som treffer hardest og dypest. Men «The Last of Us Part II» er også det mest intense, brutale og nådeløst spennende skrekkspillet jeg har spilt. Å komme inn i falleferdige bygninger på jakt etter livsviktige ressurser for så å møte på et kobbel infiserte skapninger er ulidelig spennende og ekstremt ubehagelig.
De var mennesker før, og du finner brev og notater som forteller hvem de var før den muterte cordyceps-soppen infiserte dem og transformerte dem til zombielignende monstre.
Det ligger en slags empati i dette, noe sårt. Det kunne ha vært noen du kjenner. Det kunne ha vært deg.
Den verste fienden i spillet er derimot ikke de infiserte. Brutaliteten du blir servert av andre overlevende er verre. Her er det åpenbare hint til religiøs fanatisme og totalitær militærmakt i vår egen verden, samt paralleller til betente diskusjoner fra vår egen samtid.
Her kan «The Last of Us Part II» betraktes som et hjerteskjærende kamprop fra manusforfatterne Neil Druckmann og Halley Gross. De forsøker å rive ned murene vi mennesker er så flinke til å bygge mellom oss. De graver seg ned til kjernen av det å være et menneske på en felles klode.
Det er en åpenbar styrke at vi snakker om et skrekkspill som først og fremst handler om mennesker.
Og det er en like stor styrke, uansett hvor fælt det er å reflektere over det, at denne postapokalypsen føles ubehagelig nær.
2020 har rystet menneskeheten til dens kjerne. Spill som «The Last of Us Part II», og TV-serier og bøker som «The Handmaid’s Tale» bør sees som advarsler om hvor ille det faktisk kan gå med oss.
Akkurat som de aller beste filmene, bøkene, TV-seriene og spillene, forlater «The Last of Us Part II» deg med et trykkende tomrom.
Det er så bra det er mulig for spill å være i 2020.
«The Last of Us Part II» slippes 19. juni til Playstation 4.
Rune Fjeld Olsen anmelder spill for NRK og produserer også Level Up gjennom produksjonsselskapet Buffkitten AS.