Super surrealisme

Kan surrealismens røtter spores i symbolismen? Og finnes det noe surrealistisk hos symbolisten og ekspresjonisten Edvard Munch?

Dette er spørsmål som danner utgangspunkt for vårens storsatsing på Munchmuseet i Oslo. «I villskapens øye» vises nå i 3. etasje i det nye museet i Bjørvika.

Munch selv spiller ikke noen hovedrolle i denne ellers stjernespekkede utstillingen.

Han danner mer et utgangspunkt, og en inngang til en fascinerende vandring fra symbolismen på 1870- og 80-tallet og frem til den moderne surrealismen slik den blomstret før og under 2. verdenskrig.

En virkelighet i ruiner

«I villskapens øye» stiller ut over 200 verk og inneholder en blanding av skulpturer, installasjoner, malerier og fotografier.

Her møter du surrealistiske verk fra en lang rekke med internasjonale toppnavn: Salvador Dalí, Vincent van Gogh, Louise Bourgeois, Pablo Picasso og Lee Miller. For å nevne noen.

Den surrealistiske bevegelsen oppsto i mellomkrigstiden.

Som en kunstnerisk virkelighetsflukt; et uttrykk for en desillusjonert opplevelse av en verden i ruiner. Man vendte ryggen til rasjonalitet og intellekt og dyrket menneskesinnets mørke understrømmer.

Bevegelsens store inspirator var Sigmund Freud.

Selv om Freud baserte sine teorier på de samme vitenskapelige og deterministiske forklaringsmodellene som både Charles Darwin og Hippolyte Taine, og andre tenkere som hadde bidratt til å legge grunnen for et irreligiøst verdensbilde, bød psykoanalysen og drømmetydningen likevel på en ny og ladet magi som talte til kunstnere så vel som forfattere.

Bilder på øyets bakside

Det første rommet i utstillingen på Munchmuseet tar for seg verk som gjør det menneskelige øyet og blikket til et motiv.

Samtidig som surrealismen var i sin største blomstring, ble Edvard Munch rammet av en sykdom i det ene øyet som midlertidig svekket synet hans.

For ham som maler var dette selvsagt traumatisk. Men i stedet for å gi opp og legge ned penselen, brukte han det i maleriet.

Han skildret de flimrende synsforstyrrelsene, som bilder på øyets «bakside». Å male med lukkede øyne var en av metodene foreslått av surrealismens leder André Breton.

Enten Munch hadde lest det berømte surrealismemanifestet fra 1924 eller ikke, så er det å stirre helt og holdent i tråd med surrealismens kunstneriske dogmesett.

Undergangsstemning

Maleriet som er valgt som hovedillustrasjon for utstillingen er Max Ernsts uhyggelig utitulerte bokomslag til en diktsamling av kunstnerkollegaen Paul Eluard.

Her ser vi hender som trekker en tråd gjennom et øyeeple. Det ser ut som øyet blør, for både iris og sklera er farget rød.

Max Ernst er blitt stående som en av de viktigste skildrere av undergangsstemningen som preget Europa i denne perioden. Han skrev selv:

«Den 1. august 1914 døde Max Ernst. Han gjenoppsto 11. november 1918, som en ung mann som ønsket å finne sin tids myter.»

Ernst var en av dem som tross sin medvirkning som artillerist i aktiv tjeneste, ikke forsøkte å beskrive krigen direkte. Han ga i stedet uttrykk for selve forvirringen og den dypt desillusjonerte følelsen som preget tiden.

I de første årene etter krigen var han sammen med Jean Arp med på å grunnlegge dadabevegelsen i Köln. Både Arp og Ernst er sterkt representert i utstillingen.

Surrealistisk fotograf

En annen viktig skikkelse vi møter i utstillingen er den surrealistiske fotografen Lee Miller. Ofte omtales hun som muse, inspirasjonskilde og fashionmodell.

Men Miller ble ganske fort en vesentlig skikkelse i sin egen rett. Som fotograf ble hun en viktig del av surrealismebevegelsen.

I denne utstillingen, under overskriften «Formløse kropper» finner vi hennes ikoniske og groteske fotografi av kvinnebryst (som hun hadde fått av en kirurg) dandert på en tallerken med kniv og gaffel. Som et ganske hjerteskjærende bilde på objektiveringen av kvinnekroppen.

Bragd

«I villskapens øye» er en bragd av en utstilling.

Den har noe å tilby både et faglig og et folkelig publikum. Utstillingen undersøker og kaster nytt lys på en viktig kunsthistorisk strømning.

Men den er også stjernespekket og byr på store historiske «kjendiser» som Pablo Picasso og Salvador Dalí, som også den mindre kunstinteresserte publikummer har hørt om.

Jeg tror og håper at dette skal bli en stor publikumssuksess.

Alle anmeldelser og anbefalinger finner du på nrk.no/anmeldelser

Anbefalt videre lesning: