Modent og morsomt comeback

Det er nesten så man ikke tror det er sant.

Et helt nytt «Monkey Island»-spill. Over 30 år etter den klassiske starten på serien.

Med skaperne Ron Gilbert og Dave Grossman ved roret, til og med.

Vi snakker om en serie som har betydd ekstremt mye for bruk av humor i spillmediet. Spill med vitser, sketsjer og spinnville oppgaver som bærende elementer.

En serie som lot konvensjoner gå planken for å kunne eksperimentere med både interaktivitet og spillernes forventninger.

Ikke minst er dette også en serie som sender varme nostalgibølger over en spillgenerasjon som i dag er i 40- og 50-årene.

Det er mulig jeg er en sånn en.

Gjengen er samlet igjen

Det ligger noen forventninger i luften her, for å si det sånn. Og det er en sann glede å melde at forventningene innfris.

Historien fortsetter umiddelbart etter «Monkey Island 2: LeChuck’s Revenge», som er det siste spillet i serien Gilbert og Grossman lagde før de forlot LucasArts. Du møter både Guybrush Threepwood, Elaine, LeChuck og mange andre kjente rollefigurer fra serien.

Musikken er laget av de samme komponistene, skuespillerne fra originalen er tilbake og – ja visst – «Return to Monkey Island» er et artig pirat-eventyr med stilig oppgaveløsing, masse humor og herlig dialog.

Her er det faktisk så vellaget at jeg mener det står skulder ved skulder med de to første spillene i serien.

Dette er oppfølgeren vi har lengtet etter i over 30 år.

Tidsklemme-vennlig

«Return to Monkey Island» har fjernet et av de mest altoppslukende elementene fra originalene. Du trenger ikke lenger stå fast i timevis mens du grubler på hvordan de ko-ko oppgavene skal løses, spillet har både en egen «casual»-modus og et hint-system som peker deg i riktig retning.

Dette hint-systemet er valgfritt, men kan nok bli litt vel fristende for spillere som egentlig har lyst til å finne løsninger på egen hånd. Det tar bort litt av mestringsfølelsen når løsningen alltid er noen få klikk unna.

Samtidig er det en gave fra oven for godt voksne fans i tidsklemma.

Disse vennlige dyttene i ryggen kan sees som en nødvendig modernisering av en sjanger som er kjent for å være ganske knotete.

Men selv om du skulle komme til å skuffe deg selv ved å bruke et tips eller to for mange, er det mye annet å glede seg over. De sofistikerte og velfungerende meta-lagene, for eksempel.

For det er forventningene og statusen til særlig de to første «Monkey Island»-spillene som er rammen til hele spillet. Du får spennende, ærlige, interessante og ofte morsomme refleksjoner rundt hva «Monkey Island» betyr, både for spillere og for de to skaperne.

Mye meta-moro

«Return to Monkey Island» er et spill som på mange måter handler om å glede seg til et nytt «Monkey Island»-spill. Forventningene til fansen. 30 år med nostalgi.

Spillet skinner virkelig når det konfronterer såkalte giftige fans. Her blir det sylskarpt relevant, etter både sinte Twitter-hyl om spillets grafiske stil og fan-reaksjoner på innhold i «Star Wars», «House of the Dragon» og «Maktens Ringer».

Grossman og Gilbert treffer også svært godt når de (som regel indirekte) ser tilbake på 30 år som skaperne av «Monkey Island». Betydningen det har hatt for deres liv og karrierer.

Dette er som om Monty Python gjenforenes.

Grossman har gjort seg bemerket som manusforfatter i Telltale Games, og Gilbert har blant annet laget det glimrende «Thimbleweed Park» – men de vil alltid være definert som skaperne av «Monkey Island».

Og når jeg trekker en sånn parallell, må jeg påpeke at denne «Monkey Island»-gjenforeningen er som et Monty Python-comeback uten John Cleese. For den sylskarpe pennen til Tim Schafer, den tredje nøkkelpersonen bak de to første «Monkey Island»-spillene, er savnet.

«Return to Monkey Island» ville muligens ha blitt enda et hakk morsommere med en touch av manus-magien Schafer demonstrerte i blant annet det briljante «Psychonauts 2».

Innfrir – og vel så det

Samtidig har fraværet av galskapen til Schafer trolig gitt rom for en mer moden og lun humor. For «Return to Monkey Island» er fremdeles et morsomt spill, og jeg mener manuset kler intensjonen og motivasjonen til Grossman og Gilbert.

«Return to Monkey Island» er et varmt gjensyn med en serie jeg har vært glad i helt siden jeg for alvor ble glad i spill.

Det er kanskje ikke like morsomt som de to originalene, men den smarte selvrefleksjonen løfter opplevelsen og gir dette comebacket sin egen, moderne identitet.

Når sant skal sies, overgår nettopp det mine egne forventninger.