Pandemiens kunstneriske spor

Det har snart gått fire år siden korona­viruset ble identifisert.

Vi har fått den underlige pandemi­tiden litt på avstand. Perioden da vi trakk i blazer og pysjbukse, og hadde utendørs­treff på arm­lengdes avstand.

Vi har langsomt tatt innover oss de omfattende konsekvensene pandemien har hatt. Det gjelder særlig for unge som mistet deler av sin sosiale ungdomstid, og for gamle som døde mutters alene i isolasjon på alders­hjem.

Få vil i dag bestride at smittevern­tiltakene kanskje rammet oss enda hardere enn sykdommen selv.

Men hvilke spor av denne unntaks­tilstanden finner vi egentlig i kunsten?

Dette er et spørsmål som Interkulturelt museum på Tøyen i Oslo utforsker gjennom utstillingen «Point Counter Point».

Radikal frihets­berøvelse

Det er en liten og svært konsentrert utstilling med tekstil­kunst som på ulike måter reflekterer rundt spørsmål som har sitt utspring i korona­erfaringen.

Her finner vi alt fra ganske eksplisitte parole­verk til mer åpne refleksjoner.

Lisa Pacini er bredt representert som kunstner i utstilling (litt pussig med tanke på at hun også er utstillingens kurator).

Hennes prosjekt er av den mer direkte sorten. Gjennom fascinerende, broderte tekstiler formidler hun ulike smittevern- og vaksine­kritiske slagord.

Pacini stiller seg inn i en tradisjon som dyrker det langsomme og kunstferdige raseriet.

Her skaper hun kontraster mellom heftige anti-vaksine­utsagn og vakker, pyntelig prydsøm. Det varierer veldig hvor formmessig og kunstnerisk spennende disse ulike uttrykkene er. Flere av dem (som «My body, my choice») henfaller til litt flate paroler.

Et av de mer interessante er det blå «Do not vaccinate».

Her er kontrasten mellom budskap og formspråk noe mindre iøynefallende enn i de øvrige.

Parole­utsagnet og det rundt er formgitt i samme stil. Du oppdager kontrasten først når du leser det som står.

Om hun her igjen referer til eldre prydsøm, eller om det denne gangen er kinesisk porselens­dekor, er ikke så avgjørende. Det er den alderdommelige stilen mot det aktivistiske budskapet som er kjernen.

Nå var jeg selv en som under pandemien så med litt skrått blikk på folk som ikke brukte maske, eller snakket negativt om vaksine­programmet.

I bakspeilet er likevel lett å se at det er grunn til å reflektere rundt den radikale frihets­berøvelsen som smittevern­tiltakene faktisk representerte.

Karantene­refleksjoner

En annen som gjennom tekst­broderier grubler over pandemiens dilemmaer, er Julie Skarland.

Skarland er utvilsomt stjernen i utstillingen, og en av våre aller fremste tekstil­kunstnere og mote­designere.

I 18 år var hun et hett navn i selve mote­metropolen Paris, der hun skapte sitt eget klesmerke og drev en suksessrik liten design­butikk.

Senere har hun i mange år bodd i India og gradvis begynt å skape antrekk som fungerer mer som rene visuelle uttrykk enn bruksplagg.

Og det er nettopp et slikt antrekk hun viser i denne utstillingen. Med utgangspunkt i en svart sydukke har hun skapt en underlig fremtoning.

Jeg synes ikke dette er hennes sterkeste uttrykk.

Jeg får ikke øye på relasjonen mellom budskapet som er klistret på dukkens torso og denne litt uhyggesvangre fremtoningen. Her tror jeg at jeg ville latt skikkelsen stå for seg selv, uten noen påklistret plakat.

Plakaten som er klistret på, kunne også stått helt fint på egne ben.

Skikkelsen holder et grantre, og spørsmålet om det er for tidlig å pynte juletreet, er brodert inn med vakre bokstaver. Her handler det vel om opplevelsen av å ha tid man trenger å fylle med noe meningsfullt.

På små lapper har hun også brodert forskjellige refleksjoner knyttet til det litt klaustrofobiske livet i hjemmet. «Lockdown day 22: The longer I stay at home, the more homeless I look.»

Humor og gravalvor

Utstillingen er preget av et stort alvor, men har også i seg mye humor.

Et morsomt prosjekt er «Honks Good Trouble Brass Band», en film som viser messingblåsere som på imponerende vis klarer å finne en felles rytme og samklang gjennom Zoom.

Et annet verk som også rommer både det alvorlige og det humoristiske, er Tore Magne Gundersens tekstil­figur, som er en slags krysning mellom den korsfestede Kristus og mannen med ljåen.

Men det skikkelsen holder i hånden er ingen ljå – men en blodig bomulls­pinne.

Jeg synes dette er blitt en bra utstilling.

Selv om det er en litt vekslende kvalitet på de ulike kunst­verkene, synes jeg utstillingen som helhet klarer å tematisere pandemien som en sterk felles­erfaring.

Det handler om opplevelsen av ensomhet, isolasjon og dødsangst, men også dette spinkle digitale samholdet som tross alt fikk blomstret på Zoom og Teams.

Det at verkene er utformet i tekstil, understreker lengselen etter fysisk intimitet og nærhet til andre.

Som den enkle, sanselige gleden i et håndtrykk eller en omfavnelse.