Hopp til innhold
Anmeldelse

Pandemiens kunstneriske spor

Denne kunsten ville provosert stort for bare to år siden.

Lisa Pacini kunstverk ved "Point Counterpoint" ved interkulturelt museum i oslo
Foto: KRISTIAN A. G. LUNDBY
Terningkast 4 Kunst

«Point Counter Point»

Interkulturelt museum, Oslo

02.11.2023–31.03.2024

Det har snart gått fire år siden korona­viruset ble identifisert.

Vi har fått den underlige pandemi­tiden litt på avstand. Perioden da vi trakk i blazer og pysjbukse, og hadde utendørs­treff på arm­lengdes avstand.

Vi har langsomt tatt innover oss de omfattende konsekvensene pandemien har hatt. Det gjelder særlig for unge som mistet deler av sin sosiale ungdomstid, og for gamle som døde mutters alene i isolasjon på alders­hjem.

Få vil i dag bestride at smittevern­tiltakene kanskje rammet oss enda hardere enn sykdommen selv.

Men hvilke spor av denne unntaks­tilstanden finner vi egentlig i kunsten?

Dette er et spørsmål som Interkulturelt museum på Tøyen i Oslo utforsker gjennom utstillingen «Point Counter Point».

Damien Avajon kunstverk ved utstillingen "Point Counterpoint" ved interkulturelt museum i oslo.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal tolke bildet av Damien Avajon. Men de mange lagene av tekstiler (og ark?) fascinerer. Her er det fotokopi av en sittende kvinne som først er tegnet og siden brodert, som et slags ekko. Fargeholdningen er behersket.

Foto: Kristian A. G. Lundby
Damien Avajon kunstverk ved utstillingen "Point Counterpoint" ved interkulturelt museum i oslo.

Formmessig litt kjedelig fra Avajon, men tematisk er det spennende. Da vi brått måtte holde hendene for oss selv, gjorde det oss bevisst på hvor vemmelig det er at vi presser de mest bakterieinfiserte delene av vår kropp mot hverandre hele tiden.

Foto: Kristian A. G. Lundby
Damien Avajon kunstverk ved utstillingen "Point Counterpoint" ved interkulturelt museum i oslo.

Men det minte oss også på hvor viktig dette sosiale ritualet med håndhilsing tross alt er. Selv om kanskje flere av oss bruker antibac litt flittigere enn før pandemien har vi tatt opp igjen vanen med å håndhilse.

Foto: Kristian A. G. Lundby

Radikal frihets­berøvelse

Det er en liten og svært konsentrert utstilling med tekstil­kunst som på ulike måter reflekterer rundt spørsmål som har sitt utspring i korona­erfaringen.

Her finner vi alt fra ganske eksplisitte parole­verk til mer åpne refleksjoner.

Lisa Pacini er bredt representert som kunstner i utstilling (litt pussig med tanke på at hun også er utstillingens kurator).

Hennes prosjekt er av den mer direkte sorten. Gjennom fascinerende, broderte tekstiler formidler hun ulike smittevern- og vaksine­kritiske slagord.

Pacini stiller seg inn i en tradisjon som dyrker det langsomme og kunstferdige raseriet.

Lisa Pacini kunstverk ved "Point Counterpoint" ved interkulturelt museum i oslo

Ved inngangen til utstillingen står det en skredderdukke. Det varierer veldig hvor formmessig og kunstnerisk spennende disse ulike uttrykkene er. Flere av dem («My body, my choice») henfaller til litt flate paroler.

Foto: Kristian A. G. Lundby
Lisa Pacini kunstverk ved "Point Counterpoint" ved interkulturelt museum i oslo

På et kaféforkle er det i tillegg brodert: «No mask, no service», som var den klare beskjeden mange fikk på ulike serveringssteder.

Foto: KRISTIAN A. G. LUNDBY
Lisa Pacini kunstverk ved "Point Counterpoint" ved interkulturelt museum i oslo

Lampefoten av doruller spiller på hamstringen i mars 2020. På en vakker duk har hun brodert et gevær omgitt av forseggjorte blomsterranker. Her står det skrevet (i min frie oversettelse) «Ditt eneste forsvar mot obligatoriske påtvungne vaksiner».

Foto: KRISTIAN A. G. LUNDBY

Her skaper hun kontraster mellom heftige anti-vaksine­utsagn og vakker, pyntelig prydsøm. Det varierer veldig hvor formmessig og kunstnerisk spennende disse ulike uttrykkene er. Flere av dem (som «My body, my choice») henfaller til litt flate paroler.

Et av de mer interessante er det blå «Do not vaccinate».

Lisa Pacini kunstverk ved "Point Counterpoint" ved interkulturelt museum i oslo

IKKE VAKSINÉR: Lisa Pacini har også skapt et koselig interiør, der tekstilene er ladet med ganske opprørske budskap, som her: «Do not vaccinate».

Foto: Kristian A. G. Lundby

Her er kontrasten mellom budskap og formspråk noe mindre iøynefallende enn i de øvrige.

Parole­utsagnet og det rundt er formgitt i samme stil. Du oppdager kontrasten først når du leser det som står.

Om hun her igjen referer til eldre prydsøm, eller om det denne gangen er kinesisk porselens­dekor, er ikke så avgjørende. Det er den alderdommelige stilen mot det aktivistiske budskapet som er kjernen.

Nå var jeg selv en som under pandemien så med litt skrått blikk på folk som ikke brukte maske, eller snakket negativt om vaksine­programmet.

I bakspeilet er likevel lett å se at det er grunn til å reflektere rundt den radikale frihets­berøvelsen som smittevern­tiltakene faktisk representerte.

Les også Flertall for å stramme inn smittevernloven i kveld – kritikken hagler

Høytidelig åpning av det 168. Storting

Karantene­refleksjoner

En annen som gjennom tekst­broderier grubler over pandemiens dilemmaer, er Julie Skarland.

Skarland er utvilsomt stjernen i utstillingen, og en av våre aller fremste tekstil­kunstnere og mote­designere.

I 18 år var hun et hett navn i selve mote­metropolen Paris, der hun skapte sitt eget klesmerke og drev en suksessrik liten design­butikk.

Senere har hun i mange år bodd i India og gradvis begynt å skape antrekk som fungerer mer som rene visuelle uttrykk enn bruksplagg.

Og det er nettopp et slikt antrekk hun viser i denne utstillingen. Med utgangspunkt i en svart sydukke har hun skapt en underlig fremtoning.

kunstverk av Julie Skarland ved "Point Counterpoint" utstilling ved Interkulturelt Museum i Oslo

VIRUS I PERSON: En uhyggesvanger kvinneskikkelse der hodet består av et flammende virvar av rød tyll, som ser ut som en stilisering av koronaviruset. Svarte tentakler gir assosiasjoner til edderkoppben, men også til djevelhorn.

Foto: Kristian A. G. Lundby
kunstverk av Julie Skarland ved "Point Counterpoint" utstilling ved Interkulturelt Museum i Oslo

På en gyllen tubekjole sydd i et blankt brokadeaktig stoff, er det applisert på en lapp der en tegneserievariant av den samme kvinnen med koronahode med horn er brodert.

Foto: KRISTIAN A. G. LUNDBY
kunstverk av Julie Skarland ved "Point Counterpoint" utstilling ved Interkulturelt Museum i Oslo

Skarland er utvilsomt stjernen i utstillingen. Hun har en grafisk formstyrke som gjør disse små bildene interessante, også utover tekstenes innhold. Utsagnene er ikke så aktivistiske, dette er mer humoristiske betraktninger om et liv i isolasjon.

Foto: Kristian A. G. Lundby
kunstverk av Julie Skarland ved "Point Counterpoint" utstilling ved Interkulturelt Museum i Oslo

Her ser vi hennes elegante formstyrke, og den humoristiske snerten i prosjektet.

Foto: Kristian A. G. Lundby
kunstverk av Julie Skarland ved "Point Counterpoint" utstilling ved Interkulturelt Museum i Oslo
Foto: KRISTIAN A. G. LUNDBY

Jeg synes ikke dette er hennes sterkeste uttrykk.

Jeg får ikke øye på relasjonen mellom budskapet som er klistret på dukkens torso og denne litt uhyggesvangre fremtoningen. Her tror jeg at jeg ville latt skikkelsen stå for seg selv, uten noen påklistret plakat.

Plakaten som er klistret på, kunne også stått helt fint på egne ben.

Skikkelsen holder et grantre, og spørsmålet om det er for tidlig å pynte juletreet, er brodert inn med vakre bokstaver. Her handler det vel om opplevelsen av å ha tid man trenger å fylle med noe meningsfullt.

På små lapper har hun også brodert forskjellige refleksjoner knyttet til det litt klaustrofobiske livet i hjemmet. «Lockdown day 22: The longer I stay at home, the more homeless I look.»

Miriam Karlsen kunstverk ved utstillingen "Point Counterpoint" ved interkulturelt museum i oslo

Miriam Karlsens tøfler som ligger på en grønn uvørent sydd pute kan i hvert fall ikke beskrives som stor formgivning. Det er også en ganske uklar fargeholdning i dette verket. Men antakeligvis er det oppløste og kaotiske selve kjernen i uttrykket.

Foto: Kristian A. G. Lundby
Miriam Karlsen kunstverk ved utstillingen "Point Counterpoint" ved interkulturelt museum i oslo

Jeg har langt mer sans for hennes sårede løve. Den griper meg på et vis. Kanskje handler det om løven som bilde på kraft og styrke, og dermed om opplevelsen av å være slått helt ut av spill?

Foto: Kristian A. G. Lundby

Humor og gravalvor

Utstillingen er preget av et stort alvor, men har også i seg mye humor.

Et morsomt prosjekt er «Honks Good Trouble Brass Band», en film som viser messingblåsere som på imponerende vis klarer å finne en felles rytme og samklang gjennom Zoom.

Kunstverk av Honk ved utstillingen "Point Counterpoint" på Interkulturelt Museum i Oslo

KORONAKONSERT: Brassbandet på Zoom danner en munter lydkulisse i utstillingen. Etter en liten stund blir man imidlertid litt sprø av å høre låten som går i loop_

Foto: KRISTIAN A. G. Lundby

Et annet verk som også rommer både det alvorlige og det humoristiske, er Tore Magne Gundersens tekstil­figur, som er en slags krysning mellom den korsfestede Kristus og mannen med ljåen.

Men det skikkelsen holder i hånden er ingen ljå men en blodig bomulls­pinne.

Tore Magne Gundersen kunstverk ved utstillingen "Point Counterpoint" ved interkulturelt museum i oslo

Den uhyggesvangre skikkelsen med sitt skinnende røde ansikt og sin blekgrønne kjortel gir assosiasjoner både til den korsfestede, men også til mannen med ljåen. Her er det tross en utflytende form en viss uttrykksstyrke, og et slags visuelt hierarki.

Foto: Kristian A. G. Lundby
Tore Magne Gundersen kunstverk ved utstillingen "Point Counterpoint" ved interkulturelt museum i oslo

Sengen med sitt sengeteppe med dråper og stiliserte virus viser antakeligvis til koronasykdom. Jeg blir stående og gruble på hvorfor det tyter vatt ut av puten. Kanskje er dette også en tematisering av manglende kontroll.

Foto: Kristian A. G. Lundby

Jeg synes dette er blitt en bra utstilling.

Selv om det er en litt vekslende kvalitet på de ulike kunst­verkene, synes jeg utstillingen som helhet klarer å tematisere pandemien som en sterk felles­erfaring.

Det handler om opplevelsen av ensomhet, isolasjon og dødsangst, men også dette spinkle digitale samholdet som tross alt fikk blomstret på Zoom og Teams.

Det at verkene er utformet i tekstil, understreker lengselen etter fysisk intimitet og nærhet til andre.

Som den enkle, sanselige gleden i et håndtrykk eller en omfavnelse.

Hei!

Jeg er frilanser og skriver anmeldelser om arkitektur og kunst for NRK. Les hva jeg synes om Nasjonalmuseet, eller 22. juli-minnestedet på Utøykaia. Les gjerne også anmeldelsene av «Floker av tråd og tau» av Magdalena Abakanowicz«Meditasjoner over Dantes Inferno» av Håkon Bleken og «LOL – Humor i norsk kunsthistorie» ved Haugar i Tønsberg. Her kan du også se hva jeg mener var de tolv sterkeste kunstopplevelsene i 2023.