Vondt og vakkert om aids

I en tid der vi omgås definerende begreper med en viss (betimelig) engstelse, har jeg lurt på hvorfor det er greit å bruke ordet «skeiv». Betyr ikke det at noe er skakt og rart i motsetning til noe riktig og rett? Er ikke det å opprettholde ideen om et avvik?

Vel, jeg antar at det må være greit, siden det nå er skeivt kulturår, og man kaller det nettopp det. Kunstinstitusjoner over hele landet markerer dette på ulike måter.

Henie Onstad Kunstsenter benytter anledningen til å tematisere hiv og aids gjennom den omfattende utstillingen «Hvert øyeblikk teller».

Utstillingen favner i alt 60 internasjonale kunstnere, og mer enn 200 verk i et spenn fra 1980-tallet til i dag.

Ut av skapet og inn i skammekroken

Da aidsepidemien rammet oss var jeg bare et barn, og fanget kun opp spredte bruddstykker av nyhetsbildet. Men bevisstheten omkring denne forferdelige sykdommen lå i bakgrunnen som noe mørkt og truende; en dødspåminnelse.

Det var særlig unge homoseksuelle menn som ble smittet, og derfor ble lidelsen på folkemunne kalt «homsepesten». Fanatikere av ulikt slag så sitt snitt til å rope ut om Guds straffedom over et syndig liv. Det er virkelig en usedvanlig trist historie.

I den viktige kampen for homofil frigjøring ble aidsepidemien et alvorlig tilbakeslag. Gjennom 70-tallet hadde homoaktivister i mange land kjempet frem visse grunnleggende rettigheter. Her hjemme fikk vi avkriminalisert homoseksualitet i 1972, og omsider fjernet diagnosestemplet i 1977. Men gleden ble dessverre kort.

De som fryktsomt hadde våget seg ut av skapet og som endelig forsiktig turte å omfavne seg selv og kjærligheten, ble raskt jaget inn i skammekroken som farlige, potensielle smittespredere. Og for mange av dem var sykesengen, og dernest graven nesten skritt.

Hvordan speiler sykdommen seg i kunsten?

Jeg ble faktisk ganske overveldet da jeg kom inn i de høye, åpne salene på Høvikodden.

Det var så mye sorg, lidenskap, dødsangst og skjønnhetslengsel samlet på et relativt lite areal. Så mye levd liv, og så mange tunge, men også vakre minner.

Den norske fotografen Fin Serck-Hanssen inntar en sentral plass med sin ikoniske bildeserie «Tema: Aids» fra 1993. Verket består av 14 frontale portretter av personer, som tross det sterke stigmaet som fulgte sykdommen, sto åpent frem som hivsmittede.

Her er det blikk som bærer i seg både styrke og sårbarhet, viljen til å leve og frykten for å dø. I flere av ansiktene har sykdommen allerede satt sine umiskjennelige spor, mens andre fremstår som friske og foreløpig uberørt.

Snaue 30 år etter er 13 av 14 av de relativt unge menneskene døde.

Vakker spredning

Mange av kunstnerne som er med i utstillingen døde selv tidlig av aids. En av disse er den kubanske kunstneren Felix Gonzalez-Torres. Verket «Untitled Placebo» fra 1991 er en haug av turkise, skinnende drops.

Dropsskulpturen er et sorgarbeid over kjæresten Ross som døde av aids samme år. Dropsmengden som minsker etter hvert som publikum forsyner seg, henspiller på vekttap ved sykdom; Det smertefulle ved å se et menneske langsomt tæres bort.

Som en positiv motimpuls i verket har Gonzales-Torres bestemt at det også regelmessig skal fylles opp med nye drops. Slik blir det et kretsløp og kanskje bilde på et evig liv.

Når publikum tar med seg dropsene, spres verket som et virus, ikke som noe negativt, drepende, men som noe vakkert igangsettende. En liten del av kunstopplevelsen som de besøkende tar med seg hjem.

Sykdommens gru

En utstilling om aids ville selvsagt vært helt ufullstendig uten Nan Goldin. I hennes berømte snapshot-ballade om seksuell avhengighet inngår en rekke bilder av venner som døde av aids. Her skildrer hun virkelig sykdommens nådeløse gru.

Kun ett av disse bildene er tatt med i utstillingen. Det viser en sterk og røslig frisk mann som kysser sin radmagre og døende kjæreste på pannen. Den syke ligger i en sykehusseng. Den lett fuktige huden er strukket over kraniet som en stram hanske rundt en stor, benet hånd. De mørke øyehulene og innsunkne kinnene viser at han ikke har lenge igjen.

Jeg må alltid gråte litt foran dette bildet; det bærer i seg så mye ømhet og fortvilelse.

En gyllen klagemur

Et verk av det mer stillferdige slaget er den amerikanske kunstneren Jack Piersons bestående av såpestykker fra 1990. Verket består av 120 rektangulære såper i litt ulike gulnyanser som ligger som murstein i et gyllent teppe.

I hver enkelt såpe er det risset inn et navn på en av kunstnerens venner som er død i aids. Det sier litt om hvordan epidemien rammet også de som ikke selv ble smittet. Noen opplevde å bære så å si alle sine venner til graven.

Såpen er også et interessant symbol her. Det er noe intimt og kroppslig, noe vi deler, som tidvis går fra hånd til hånd. Det ligger på vasken på toalettet og er en del av intimsfæren. Men såpen er også et bilde på renselse. Jeg tenker på det gylne teppet av såpestykker som en klagemur over alle de døde.

En viktig utstilling

Det er en veldig spesiell og viktig utstilling som nå vises på Høvikodden. Den handler om en epidemi som rammet de få. Vonde underliggende spørsmål presser seg på; ville samfunnet reagert raskere, gjort mer, hvis det hadde rammet bredere, eller en annen demografisk gruppe? Det er vanskelig å si.

For oss her i Norge er aidsepidemien langt på vei over. Men det er viktig at Henie Onstad Kunstsenter setter temaet på dagsorden i det såkalte skeive kulturåret, for på verdensbasis er det fortsatt mange som dør av aids. Så mange som 40 prosent av verdens hivsmittede mangler medisiner.

Utstillingen «Hvert øyeblikk teller» krever egentlig at du tilbringer en del tid på kunstsenteret. Men det er kraftig kost, så kanskje kan det være lurt å ta det inn i litt mindre doser.

Jeg har i hvert fall tenkt å besøke utstillingen flere ganger.

Alle anmeldelser og anbefalinger finner du på nrk.no/anmeldelser

Anbefalt videre lesning: