Da Nikolai Astrup ble presentert gjennom en stor utstilling i Dulwich Picture Gallery i London i 2016, skrev The Guardian at han urettmessig har forsvunnet i glemselen og at han burde vært like kjent som Edvard Munch.
De siste årene har man nå gradvis fått øynene opp for Astrup også på den internasjonale kunstscenen. Utstillingen «Rå natur» som nå vises på Kode i Bergen, har for eksempel også gjort stor suksess i USA, på Clark Art Institute i Massachusetts.
Anmelderen i The New Yorker var panegyrisk og trakk også paralleller til Edvard Munch. Her hjemme har imidlertid Nikolai Astrup aldri vært glemt, han er en feiret og folkekjær kunstner.
Om han kan måle seg med Munch er likevel et helt annet spørsmål.
EGEN GÅRD: «Soleienatt» (før 1915, håndkolorert fargetresnitt). Gang på gang malte Astrup utsynet fra sin egen gård i Jølster med åker, eng, epletrær, blomstrende rabarbraplanter og med det mektige fjellet med sine render av evig snø i bakgrunnen. Soleienatt er blant hans beste bilder.
Foto: Dag Fosse / KodePrestegården i Jølster
Det er en herlig opplevelse å tre inn i det gamle kunstindustrimuseet i Bergen og omgi seg med Astrups fargesterke, naivistisk-naturalistisk skildringer av den vakre Sunnfjord-naturen.
Astrup vokste opp på Jølster prestegård med far og mor og 13 søsken. De levde fattigslig og trangbodd, og flere av søsknene døde da de var små. Huset var i en så dårlig forfatning at det ble kondemnert av sunnhetskommisjonen i Jølster i 1900.
Det er mye som tyder på at de dårlige boforholdene i barndommen kan ha vært årsaken til at Astrup senere pådro seg både astma og tuberkulose, noe han slet med helt til sin tidlige død som 47-åring i 1928.
Men tross de kummerlige kårene er den gamle prestegården og området omkring et yndet motiv i hans kunstnerskap. Og det er denne motivkretsen som innleder utstillingen på Kode.
I de fleste bildene ser den gamle prestegarden riktig hyggelig og idyllisk ut. Et unntak er maleriet «Skyggesiden av Jølster prestegård» som viser det fraflyttede huset som mangler dør, og der en planke ned mot grunnmuren er borte.
«Skyggesiden av Jølster prestegård» (før 1908): Rent malerisk sliter Astrup her med perspektiv og størrelsesforhold. Der tilbygget på høyre side møter fjellene er det for eksempel noe uklart hva som er foran og hva som er bak.
«Rabarbra på Sandalstrand» (etter 1925): De frodige rabarbraplantene går igjen i flere av hans bilder.
«Priseld» (før 1915): Den gravide kvinnen i bildet ser så ensom ut der hun står isolert fra det glade livet rundt sankthansbålet.
Mer aktuell enn noensinne
Også etter at han ble voksen og gift var Jølster stedet der han bodde og hentet sine motiver. Han ønsket visstnok egentlig å kjøpe barndomshjemmet til seg og sin unge kone, men de endte med å stifte bo på den andre siden av Jølstravatnet.
Der bygget de opp et fantastisk lite gårdsbruk, som både sørget for mat til familien, men som også foret Astrup med bildemotiver.
Astrup var bevisst på industrijordbrukets ødeleggende og utarmende effekt, og hadde som prosjekt å ivareta et plantemangfold. I sin egen hage odlet han frem et bredt spekter av ulike vekster.
Denne dype interessen for økologi, bærekraft og menneskets samspill med naturen, som også reflekteres i bildene hans, gjør Astrup mer aktuell enn noensinne.
Sankthansbålet
Men aller mest kjent er Nikolai Astrup likevel for sine skildringer av sankthansbålet. I utstillingen på Kode er en hel avdeling viet disse bildene.
De høye, uregjerlige flammene, røyksøylen som strekker seg mot himmelen, med fjellene som tårner seg opp på hver side, og fjorden i bakgrunnen, skaper en dramatisk og vakker stemning.
KJENT: «Sankthansbål» (etter 1917). Brytningen mellom den gylne gløden fra ilden, og den lyse juninatten gir motivet en egenartet stemning. Ikke uten grunn er dette et av Astrups hovedverk.
Foto: Dag Fosse / KodeI flere av versjonene av dette bildet kan vi se en ung kvinne isolert fra det glade livet rundt bålet. Hun skjuler håret under et rødt sjal, og holder hendene over en forsiktig bulende mage.
Det står et gufs av ensomhet omkring henne, og vi kan forestille oss at hennes utenforskap handler om barnet hun bærer – som hun kanskje står alene om.
Og denne følelsen av å være holdt utenfor står også sentralt i Astrups eget minne om Sankthansfeiringen. Hans far var en streng protestantisk prest, og lot aldri barna får delta i dette som han så på som en syndig og hedensk skikk.
«I havestuedøren» (før 1911): Underlig malt. Den sittende kvinnen ser ut å mangle føtter, og hos den stående, som er usedvanlig langbent, ser overkroppen ganske deformert ut. Armen og hånden bak døren er ikke malt på en troverdig måte.
«Vår i Jølster» (etter 1925): Her ser vi hvordan Astrup sliter med de visuelle hierarkiene. Han klarer ikke å bestemme seg for hva som skal fremheves og hva som skal tones ned. Komposisjonelt går dette maleriet helt i oppløsning.
Ujevn kunstner
Men hvor god er egentlig Nikolai Astrup? Er det med rette han sammenliknes med Edvard Munch?
Som kunstner er han utvilsomt svært ujevn. Han lagde mye som er direkte dårlig. Men i sine sterkeste arbeider har han en egenartet uttrykksstyrke og en frodig og stemningsladet kraft som gjør at han utvilsomt fortjener den solide plassen han har fått i norsk kunsthistorie.
Når han jobber med tresnitt, og teknikken tvinger ham til å forenkle, er han på sitt aller beste, som i det håndkolorerte trykket «Soleienatt» eller det japanskinspirerte «Fugl på sten».
Men å måle ham opp mot Munch, er det liten mening i. Han rekker ikke Munch til knærne selv når han er på sitt beste. Men den kjensgjerningen gjør ham likevel ikke uinteressant.
Det er et frodig og spennende kunstnerskap vi inviteres inn i på Kode. Utstillingen «Rå natur» byr på en rik og inspirerende opplevelse som jeg absolutt anbefaler!
Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.
Hei!
Jeg er frilanser og skriver anmeldelser om arkitektur og kunst for NRK. Les hva jeg synes om Kunstsilo, Nasjonalmuseet, eller 22. juli-minnestedet på Utøykaia. Les gjerne også anmeldelsene av «Floker av tråd og tau» av Magdalena Abakanowicz, «Meditasjoner over Dantes Inferno» av Håkon Bleken og «Sylkvasse sting» av Britta Marakatt-Labba. Her kan du også se hva jeg mener var de tolv sterkeste kunstopplevelsene i 2023.
