Et arr på Oslos ansikt

ANMELDELSE: Det nye Munchmuseet er et grått, industrielt og stygt høyhus. Men den fantastiske kunsten gir sjel og varme til museet.

Oslos befolkning – og besøkende – har hatt god tid til å studere den blygrå mastodonten som har reist seg i fjordgapet med et eneste lysende vindu i toppen. 13 år etter at arkitektkonkurransen ble utlyst, åpner endelig Oslos og Norges nye Munchmuseum for publikum.

Verre enn fryktet

Helt siden det spanske arkitektkontoret Estudio Herreros vant konkurransen med sitt bidrag «Lambda», dette høyhuset med knekk på toppen, har protestene vært mange og høylytte. Og når det viste seg at arkitekten allerede hadde tegnet et formmessig nesten identisk forretningsbygg på Las Palmas, ble protestene enda større.

Vi trøstet oss imidlertid alle med at det nok neppe ville bli fullt så ille som det så ut. Sannheten er dessverre at det er blitt mye verre. For museet ble aldri et lystårn av glass, slik det var planlagt. På et tidspunkt i prosessen byttet man ut glasset med matt aluminium og forvandlet det til en grå kloss.

Så, hvordan har dette museet for Norges største kunstner, til rundt 2,7 milliarder kroner, egentlig blitt?

undefined

OMSTRIDT: Munchmuseet sett fra Sørenga med operaen til venstre og Barcode til høyre.

Foto: Javier Ernesto Auris Chavez / NRKFoto: Javier Ernesto Auris Chavez / NRK

Vi starter utendørs

Rent formmessig er bygningen satt sammen av to rektangulære blokker – en horisontal og en vertikal. Opp fra den liggende basen, der det finnes kafé, resepsjon og museumsbutikk, stiger den 13 etasjer høye blokken opp. Fra 9. etasje har bygget en helning utover på 20 grader som skaper den mye omtalte knekken i toppen. Står man med ryggen mot Barcode (mot nord) fremstår denne vinkelen som et tydelig formgrep, og gir bygget en viss karakter, men fra de fleste andre synsvinkler gjør det bare formen uklar.

De liggende bølgene i kledningen, som skal være inspirert av fjordens krusninger, buler ut som under et veldig trykk ovenfra, og gir på den måten en opplevelse av tyngde.

Bølgene i flaten gir en følelse av at hele strukturen truer med å kollapse. Knekken på toppen styrker denne opplevelsen av destabilisering.

Munch-museet i Oslo, nærbilde av fasade underfra

KOLLAPS? I arkitektur kan det å formidle tyngde formmessig være virkningsfullt. I det greske tempelet hadde det doriske søylehodet en slik funksjon, der søylenes vertikale reisning var motvekt mot den tunge tverrbjelken. I Munchmuseet er det ingenting som motvirker nedtrykket.

Foto: Javier Ernesto Auris Chavez / NRK

Like ukoselig inne som ute

Opplevelsen av bygget blir dessverre ikke bedre når man kommer inn. Inngangspartiet med sine generiske svingdører ser ut som om det leder inn til et hvilket som helst kjøpesenter. Den sjelløse foajeen er kald og ukoselig.

Lobbyen i det nye Munch-museet
Lobbyen i det nye Munch-museet
Tredje etasje i Munch-museet
Heissjakt i nye Munch-museet
Utsikt Munch-museet i Bjørvik
11.etasje i munch-museet
Vegger i festsalen i Munch-museet

Noen steder, som i kafédisken eller i veggene i festsalen, dukker bølgemotivet opp. Men da med vertikale bølger. Dette er av de få formmessig fine grepene. Det viser hvor mye man kunne vunnet på å ha vertikale bølger i eksteriøret.

I en presentasjonsfilm som vises på storskjermen over resepsjonen, benyttes aggressive visuelle virkemidler, og veldig mye av det som vises handler ikke direkte om Edvard Munchs kunst. I de korte øyeblikkene der maleriene hans er tatt med, skjer det med raske skiftninger og oppspaltninger av bildene, slik at de radbrekkes både fargemessig og komposisjonelt.

Der jeg står i det enorme lokalet er jeg nesten litt sjokkert over det ugjestmilde preget.

Her i Norden er vi så godt vant med arkitektur med et visst organisk preg, der materialer som tre og naturstein gir et varmere preg. Her er det bare glass, stål og aluminium så langt øyet rekker.

Både møbler og detaljer gir et standardisert og ribbet preg. De perforerte aluminiumskledningene i rulletrappene og de grå gangenes metallaktige MDF-plater, viderefører den industrielle kulden som preger eksteriøret.

Det nye Munchmuseet er et høyhus som bruker mye plass på transportarealer.

NRKs kunstkritiker Mona Pahle Bjerke tar rulletrappene oppover i museet.

Fantastisk innhold

Da er det virkelig ganske vidunderlig å forlate den grå trøstesløsheten i korridorene og gå inn i Edvard Munchs livsbejaende og ekspressive billedunivers. Selv om ankepunktene er mange både i forhold til arkitektur og design, blir ikke opplevelsen av Munchs kunst mindre sterk.

Munch gir sjel og varme til det kalde museumsbygget. Og det er en begeistrende opplevelse å kunne se så mange ulike Munch-utstillinger.

Museet har definitivt vært flinke til å gi kunsten den plassen den fortjener.

Monumental større filstørrelse Munch-museet

MONUMENTALSALEN: Her vises blant annet verkene «Solen» 4,55m x 7,88m (t.v.) og «Forskerne» 4,3m x 11m (t.h.).

Foto: Javier Ernesto Auris Chavez / NRK

I den ekstra høye 6.-etasjen vises Munchs monumentale auladekorasjoner. Her kan vi se solen som en eksplosjon av lys og farge, slik Munch malte den i Kragerø på begynnelsen av 1900-tallet. Monumentalsalen er stor og luftig, og fungerer fint for visning av disse mektige og fargesprakende arbeidene.

Edvard Munchs største bilder har fått en egen fast utstillingssalen på det nye Munchmuseet.

NRKs kunstkritiker Mona Pahle Bjerke lar seg begeistre over Monumentalsalen.

Viser Munchs bredde

I 4. etasje kan vi oppleve bredden og rikdommen i Munchs kunstnerskap i utstillingen «Uendelig». Dette er en faglig sterk og godt kuratert presentasjon som inviterer oss til å utforske Munchs kunst på tvers av kronologi. Utstillingen er inndelt i temaer; som for eksempel døden, der vi kan se de mange sterke skildringene av døende mennesker og de som står sørgende tilbake – som «Døden i sykeværelset». Utstillingen strekker seg over to store saler med mindre rom bygget opp av lettvegger.

I et slik avgrenset rom henger alle museets tre versjoner av «Skrik». Rommet er nesten helt mørkt, og siden dette er usedvanlig sårbare bilder som tåler minimalt med lys, henger de inne i hver sine små skap som åpnes og lukkes automatisk en gang i timen. Slik får man alltid sett minst én versjon, samtidig som bildene skånes.

Bla i bildene og les:

Skrik på utstilling i det nye Munch-museet

IKONISK: «Skrik» er selvsagt på plass i det nye museet.

Skrik-rommet i Munch-museet

BYTTER PÅ: «Skrik» henger i et mørkt rom. Tre versjoner veksler på å bli stilt ut, en time om gangen, for å beskytte verkene.

Uendelig-utstillingen i det nye Munch-museet

BRA: «Uendelig»-utstillingen er en faglig sterk og godt kuratert presentasjon.

Svarte negative lister i munch-museet

FORSTYRRENDE: Øverst og nederst på veggen danner mørke ventilasjonslister noe som ser ut som kullsvarte gulv- og taklister.

Uendelig-utstillingen i det nye Munch-museet

BEDRE: Det er en lettelse der lettvegger er satt opp og vi kan se på bildene uten å bli forstyrret av de svarte ventilasjonsslissene.

Madonna på det nye Munch-museet

SMÅTT: Den grafiske designen fungerer stort sett greit. Som skrifttype har de valgt en saklig, moderne font. Men i tittelangivelsene ved siden av verkene er skriftstørrelsen for liten.

Tett utsnitt av kreditering på Madonna Munch-museet

FOR LITE: Dermed tvinges betrakteren til å gå tett på verket for å lese informasjonen.

Men også i utstillingssalene er det sider ved arkitekturen som ikke er så vellykket. Øverst og nederst på veggen er åpne felt som ser ut som kullsvarte gulv- og taklister. Så når man prøver å fordype seg i et maleri, søker øyet uvilkårlig til disse kontrastene i periferien av synsfeltet. På lettveggene som danner avgrensede, mindre rom inne i salene, ser vi hvor mye mer ro man får i opplevelsen av bildene når veggen er ren og hel.

Ikke ideelt med høyhus

Det å skulle bygge et tårn til Munchs ære er uttrykk for noe ytterst provinsielt og ukyndig.

Vi trenger ikke et stygt høyhus for å sette Munch på verdenskartet. Han finnes der allerede.

Det vi hadde trengt var et vakkert og fremfor alt funksjonelt museum som kunne ivareta den unike samlingen på over 26.700 verk av Norges aller fremste kunstner.

Et museums primære oppgave er å samle, bevare og selvsagt formidle. Kunst, særlig maleri og papirarbeider som det her er snakk om, må skjermes for fuktighet- og temperaturskiftninger. For bevaring er det derfor ingen tvil om at det ideelle museumsbygg er en horisontal struktur bygget på ett plan, eller gjerne med etasjer også under jorden. Slik blir minimalt av visnings- og bevaringsflatene er eksponert for klima, temperaturskifter og lysinnfall.

I et vertikalt bygg vil mange kvadratmeter gå bort til trapper, heiser og ganger, og det kan også være langt vanskeligere å evakuere ved brann eller andre kriser. Dette er selvsagt viktig i ethvert bygg, men særlig selvfølgelig når vi snakker om et sted der vår fremste kunstners samling oppbevares.

Det er ikke uten grunn at de aller fleste museer rundt om i verden er preget av horisontal arkitektur.

Historisk begivenhet

Prosessen frem til et nytt Munch-museum har tatt omtrent tretten år. Det at vi nå opplever at museet i Bjørvika omsider åpner, er en historisk begivenhet, og for meg noe jeg har sett frem mot gjennom hele min fartstid som kritiker.

Så selv om bygget er en varslet katastrofe, er det fantastisk å endelig kunne oppleve Munch i full bredde gjennom mange utstillinger samtidig!

Munch-museet om kvelden
Foto: Javier Ernesto Auris Chavez / NRK
Edvard Munchs mest kjente maleri har fått en egen seksjon av museet dedikert med lavt lys og beskyttende tiltak.

NRKs kunstkritiker Mona Pahle Bjerke går inn i rommet der de ulike Skrik-versjonene henger.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing:

Merknad: Endring publisert 22. oktober 2021. Formuleringen om at bygningen er satt sammen av to rektangler er endret til at bygningen satt sammen av to rektangulære blokker.