Svensk-norske Kira Wager er en av våre mest hyllede samtidsmalere.
Hun er kjent for sine egenartede, fotobaserte malerier, der hun henter åpenbar inspirasjon fra internasjonale forbilder som Gerhard Richter og Sigmar Polke.
Denne utstillingen viser frem 14 malerier fra de siste to årene.
Mange sammenlikner maleriene til Kira Wager med erindringsbilder, og det er absolutt noe i det:
Hun kombinerer det uklare og abstrakte med noe fotografisk, slik hukommelsen består av både vage og glassklare minner.
Kira Wagers bilder er preget av stor teknisk dyktighet. Med ekspressive penselstrøk klarer hun å lokke frem en fragmentert fotorealisme.
Bildene er malt med oljemaling på PVC-plate som gir dem et metallisk preg. Nært inn på bildene kan man ikke se motivet i det hele tatt, kun fargene og de abstrakte formene.
Det er først når man tar et skritt tilbake at deler av bildet blir figurativt og lesbart.
Opplevelse av tid
Wagers bilder er full av referanser til kunsthistorien. Det er nærliggende å beskrive henne som en moderne impresjonist.
I det collageaktige uttrykket ser vi mennesker og scener skildret gjennom fragmenter.
Det er ikke ett enkelt, umiddelbart virkelighetsglimt hun formidler, som hos 1800-tallets impresjonister, men opplevelsen av flere øyeblikk kjedet sammen.
Hun forskyver de ulike delene av bildet forsiktig i forhold til hverandre, og skaper en illusjon av bevegelse.
Her trekker hun åpenbare veksler på futurismens representasjonsideal fra begynnelsen av det forrige århundre.
Det at hun legger inn både dynamikk og tid i bildene sine, gir dem også et filmatisk preg.
Upersonlig fargebruk
Wagers fargebruk er egenartet. Hun henter inspirasjon fra graffiti og reklame. Bildene hennes kjennetegnes av en klar, nesten skingrende koloritt.
Det er sikkert en bevisst tanke bak dette fargevalget, men personlig opplever jeg bildene som fargemessig uforløst. Som om hun ennå ikke har klart å skape seg en individualisert fargefølelse.
De rå, ubearbeidede valørene tilfører bildene noe banalt og utiltalende.
Savner en utvikling
Jeg blir imponert, men ikke grepet av bildene. Akkurat som ved tidligere møter med Kira Wager.
Da jeg så bildene hennes for første gang for cirka femten år siden, tenkte jeg at hennes frapperende flinkhet kom i veien for den kunstneriske opplevelsen.
Slik opplever jeg det også i dag. Hun kobler seg åpenbart til de «riktige» kunstdiskurser; spiller ut maleriets forhold til både fotografi og film på en intelligent og begavet måte.
Kanskje er det nettopp denne nesten teoretiske tilnærmingen som gjør at bildene oppleves som fattige på en bestemt type kunstnerisk kvalitet.
Det forundrer meg også hvor lite hun har utviklet sitt uttrykk gjennom årene.
Hennes kunstneriske praksis fremstår slik mer som en form for produksjon enn egentlig en kunstnerisk undersøkelse.
Hei!
Jeg er frilanser og skriver anmeldelser om arkitektur og kunst for NRK. Les hva jeg synes om Nasjonalmuseet, eller 22. juli-minnestedet på Utøykaia. Les gjerne også anmeldelsene av «Floker av tråd og tau» av Magdalena Abakanowicz, «Meditasjoner over Dantes Inferno» av Håkon Bleken og «LOL – Humor i norsk kunsthistorie» ved Haugar i Tønsberg. Her kan du også se hva jeg mener var de tolv sterkeste kunstopplevelsene i 2023.
Flere kunstutstillinger: