Feministiske dikt som biter seg selv i halen

«Forbanna pupper, forbanna mage».

Fra og med første side finnes et uslokkelig raseri hos hovedpersonen i diktene. Raseriet ble vekket idet puberteten så gavmildt skjenket henne kjønnet kvinne. En gnagende uro har inntrådt, for nå er sprekkene i verden ikke til å unngå å få øye på.

I sine beste øyeblikk glimter diktene til med vittig språklek og treffende skildringer av kvinnelivets vondere sider. Men det er mye grus i maskineriet.

Det mest uheldige er bokas ideologiske selvfortæring: med heksa som hovedfigur nærmer den seg feminismens kardinalsynd, nemlig reduseringen av kvinnen til en mystifisert karakteristikk.

Dette kommer jeg tilbake til.

Pubertetens vold

Fra pubertetens ankomst vokser jeget ubønnhørlig videre inn i sin kvinndom – en regelrett dom, skal vi tro denne boka. På veien opplever hun både selvhat og overtramp, men også søsterskap.

Diktene tegner opp flere smertelig gjenkjennelige situasjoner – kalde gufs fra kvinnelivets spede begynnelse. Dikt-jeget går fra «lite menneske» til «hunkjønn», og lengter sårt tilbake:

«jeg har aldri

et kjønn

i drømmene mine»

Kjønn, i likhet med de fleste identitetsmarkører, tilskrives idet noen leser deg gjennom sitt blikk. Hos dikt-jeget finnes et ønske om å brøle seg ut av dette begjærende, begrensende blikket hos den andre, et behov for å stramme muskler for sin egen skyld:

«(…)

jeg er verdens styggeste

sterkeste jente»

Glimt av humor

Ringdals forrige diktsamling, debuten «Dette skjer ikke» fra 2017, høstet ros blant annet for sin uhøytidelige lek med språket. Også i hennes nye diktbok finner vi artige, språklige vridninger.

For eksempel blir pensums sørgelige mangel på kvinner humoristisk poengtert i diktet «Litvit», ved at kanoniserte verk fra verdenslitteraturen får et av ordene erstattet med «penis». De gjenoppreiste titlene lyder eksempelvis: Penis i koleraens tid, Min penis og Muligheten av en penis.

Utover et knippe slike oppfinn er ikke diktene spesielt nyskapende når det gjelder anskueliggjøringen av kvinners utsatte posisjon. Vi leser flere buzzword – som «giftig maskulinitet», «mansplainer» og «patriarkatets tyranni» – som innimellom blir så likefremt og påtatt at jeg tar meg selv i å bli pinlig berørt.

Kunne vært skåret mer inn til beinet

Særlig midtveis i boka kjenner jeg på savnet etter en mer kreativ behandling av stoffet. Her støter vi på en flere siders lang oppramsing av kvinnelivets ulike aspekter. Når vidt forskjellige utfordringer blir servert på løpende bånd, forsvinner mye av slagkraften.

Muligens er listen ment å skulle overvelde leseren med sitt hav av lidelse, men her er ikke fortegnene utelukkende negative. Vi leser også om jenter på Tinder, som danser alene og deler kjerringråd.

Oppramsingen er anmassende, men samtidig for lite ensporet til å kunne bli en slik truende symbolsk størrelse. Snarere får jeg følelsen av å lese et medisinsk pakningsvedlegg, liksom: Her har du positive og negative virkninger.

Å simpelthen stadfeste at jenter opplever spiseforstyrrelser, overgrep og undertrykkelse er ikke så veldig litterært, og i mine øyne en ganske tynnspikket form for feminisme.

Henfaller man til vante fortellinger og forestillinger, utnytter man ikke språkets muligheter til å sparke oppover.

Heksa er ikke et feministisk symbol!

Fra underdanig ungpike med raseriet vendt innover, til en heks som sammen med sine søstre står i en raseribrann rettet ut mot verdens menn – en positiv utvikling hos dikt-jeget, kan man tenke seg. Mekanismene man imidlertid avdekker i saumfaringen av denne mytologiske kvinneskikkelsen, burde få enhver feminist til å ville kaste henne på bålet.

La meg forklare. Heksas eksistens bunner i en grunnleggende mystifisering av kvinnen: å tillegge kvinnen mystiske egenskaper innebærer å plassere henne utenfor sfæren av forståelighet, definert av menn. Mens mannen er sindig, fornuftig og god, er kvinnen hans skyggeside: gal, emosjonell og djevelsk.

Slik blir kvinnen redusert til «den andre» – for å bruke et begrep av Simone de Beauvoir, som Ringdal selv har oppført i diktbokas litteraturliste over «siterte søstre». Men boka risikerer å videreføre det samme verdisystemet som truer kvinners handlingsrom i verden, ved å så ukritisk ta i bruk denne klisjéen om heksa.

Heller enn et originalt stykke feministisk litteratur, kan Ringdals nye diktsamling fungere som en inngangsport for unge feminister, som ikke er like vant med problemstillingene.

For ser man bort fra heksas inntreden midtveis i boka, finnes flust av treffende scener som skildrer det helt vesentlige ved den overrumplende overgangen fra jente til kvinne – fra barn til begjærsobjekt – som handler om mer enn å få hår på tissen, røde prikker i ansiktet og sommerfugler i magen.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing og lytting: