Anmeldelse

Kjærlighetsdikt fri for klisjéer

Er du tynget av høstens plutselige frembrudd, burde du lese Joakim Kjørsviks nye diktbok «25. september-diktene».

Joakim Kjørsvik gir ut diktsamlingen "25. september-diktene" høsten 2021
Foto: Kolon Forlag/Tove Sivertsen
Bok

«25. september-diktene»

Joakim Kjørsvik

Lyrikk

25. september 2021

Kolon Forlag

Nok en gang blir vi smittet av Joakim Kjørsviks lekne overskudd. Hans livsbejaende dikt til sin kone er en varm og livlig bok å åpne høsten med.

Bak den noe intetsigende tittelen «25. september-diktene», skjuler det seg gnistrende dikt med en vitalitet som kun hører forelskelsen til. Enhver regntung leser vil kvikne til av diktenes vittige krumspring og billedrike språk.

Man drar ikke til Kjørsvik for å bli skjenket av klokskap, likevel serverer han oss noen dråper. For mellom all denne tegneserieaktige lekenheten, bryter det ofte frem noe megetsigende.

Ingen forfinet affære

Stemmen i Kjørsviks forfatterskap har alltid vært usedvanlig fri, og hans nye bok er intet unntak. Diktene har en Emil i Lønneberget-aktig frekkhet over seg, et grunnleggende «hvorfor ikke», et gutteaktig lurt, lite smil. Man blir glad av sånt.

«Den billige ostepopen
var så god etter å ha
stått ute i natt. Jeg spiste
de seige bitene til frokost
mens jeg tenkte på deg.
Sorry!
»

Som alltid gjør Kjørsvik et poeng ut av å ikke blankpusse, men heller kaste lys på teksturene. Her er ingen finstrøkne skjorter, røde roser eller konfekt, men en ubehøvlet og uskyldsren lovprisning til kjærligheten, og alle dens underfundige uttrykk.

Høyt og lavt og fullt av bilder

Diktene er likevel ikke blottet for svermeri. Samme sted som vi leser «min hårete mage», finnes også «himmelens uendelighet». Kjørsvik utmerker seg i sin troverdige blanding av høyt og lavt. Han er verken en elitist som tvinger frem en påtatt folkelighet, eller en som prøver å høres smartere ut enn han er.

Også i denne utgivelsen glimter Kjørsvik til med sin språklige oppfinnsomhet og glede over det absurde. Boka er spekket med blinkskudd, lekne og billedlige formuleringer som treffer umiddelbart:

«vi var (…) voksne som lekte barn som lekte voksne
som lekte fram barn (…)
»

Flere dikt går ut på å skildre forelskelsens natur gjennom enkle, barnlige bilder. Den elskedes navn blir en brusetablett i hverdagens vann, eller en tepose som farger vannet rødt. Enkelte steder kan det riktignok bli i overkant billedrikt, og vanskelig å skjelne innholdet bakenfor.

Avduker alle sider

Leseren er for det meste vitne til en forelsket manns nesten irriterende lykkerus. Heldigvis blir ikke forelskelsen opphøyet til noe sfærisk og eksistensielt, men befinner seg hele tiden på bakkenivå. Det er så ubesudlet søtt og nært at jeg tar meg selv i å tenke: ah, hvilken oppfinnelse kjærligheten er!

Som sagt er Kjørsvik ingen sminkør, og solskinnet blir tidvis brutt av såre partier. For eksempel i diktet «Heist», som forteller om frykten for å la den andre komme inn:

«Som å knuse granitt
med ei slegge av glass,
var det å bryte seg inn
i hjertet hennes.
Der inne satt en vakthund
og logret

Ikke så vanskelige dikt

I likhet med Kjørsviks forrige diktbok, «Min døde hund», ligger diktene i denne utgivelsen et lite stykke unna tradisjonell poesi. De er enklere, klokskapen mer naiv, og ofte har de lite rytme. Leter du etter dikt som er mer tilgjengelig, men samtidig ikke full av klisjéer, er Kjørsvik et godt sted å begynne.

Med sin nye diktbok befester Joakim Kjørsvik sin unike litterære stemme. Her leser vi om forbauselsen, oversvømmelsen, ømheten og den sprengende livsgleden som hører kjærligheten til.

Du blir nok ikke lykkelig av denne boka heller, men kanskje sitter du igjen med en følelse av varme.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing: