Stakkars lille kjendis? Ja, det mener jeg faktisk.
«Kunsten å ødelegge barnet sitt» kunne like gjerne vært tittelen på denne boka, selv om jeg innser at den nåværende er mer saftig, mer provoserende, mer her-er-jeg.
Men det skal sies: Jeg ser fullt og helt hvor den kommer fra, jeg skjønner så altfor godt at forfatter Jennette McCurdy er glad for at hennes mor ikke finnes mer.
Det er en heftig sannhet å sende ut i verden, men den er berettiget.
Du kjenner kanskje ikke til Jennette McCurdy fra før? Det gjorde i alle fall ikke jeg.
Men i moderlandet USA er hun viden kjent, en stereotypisk barnestjerne som har spilt i to suksesserier av typen glætt, polert, disneyfisert komedie: «iCarly» og «Sam & Cat», sistnevnte i tospann med superstjerna Ariana Grande.
BARNESTJERNE: Trioen bestående av Nathan Kress, Jennette McCurdy (i midten) og tittelrolleinnehaver Miranda Cosgrove utgjorde den harde kjernen i «iCarly» (2007-2012), som også ble sendt på NRK.
Foto: NickelodeonSkuespillerdrømmen
Tjue år med levd liv, erindret og nedskrevet på nøyeste og ærligste vis.
Vi følger lille Jennette fra hun var seks år og gikk på sin første audition. Moren vil nemlig at hun skal bli skuespiller.
Vil er egentlig for mildt et ord.
Dessuten har hun hatt kreft som kan komme tilbake, så her gjelder det å gjøre mamma glad.
Mamma Deborah tenker som så at hvis hennes lille yndling blir en kjent barneskuespiller, så kommer alt til å løse seg.
Med «alt» menes familiens økonomiske problemer, samt mors vaklende ego, med andre ord: hennes tapte drøm om å selv bli stjerne i Hollywood.
Angst og ubehag
Det betyr hyppige prøvefilminger, evig pugging av replikker, dansetimer flere ganger i uka, konstant flikking på utseendet, agenter, castingbyråer, skuffelser, gleder, statistroller, gjesteroller, ordentlige roller, kjøring hit og dit og att og frem.
Og så denne lille detaljen, da: Jennette har slettes ikke lyst til å være skuespiller.
Hun er ikke egentlig laget for dette livet, alt presset og eksponeringen skaper mer stress og ubehag enn glede og mestring.
Hun har lyst til å slutte med skuespill og skrive i stedet, men det faller i dårlig jord hos kjære mamsen.
Dårlige forutsetninger
Oppi denne allerede ganske usmakelige gryta kastes flere pikante kryddere: religion (les: sekt), et hamstrer-hjem fylt til randen med ting, fattigdom, tvangslidelse, angst – og etter hvert også alvorlige spiseforstyrrelser, depresjon, alkoholisme, medavhengighet.
Det er nesten komisk hvor dårlige forutsetninger dette mennesket har for å ha det bra i livet.
Er det rart en må skrive bok for å bearbeide en slik oppvekst?
Forkledd misbruk
Det kribler ekkelt under huden jo mer jeg leser om Debs langvarige manipulasjon og kontroll over dattera si, hvordan hun ene og alene former og knar ut et dysfunksjonelt menneske som mangler grunnleggende egenverd, og jeg tenker:
Er det virkelig mulig å påføre et menneske så mye smerte og lidelse i kjærlighetens navn?
For det er jo kjærlighet der. En altfor klaustrofobisk, klissete og dikterende slags kjærlighet.
Og det er nettopp den som gjør disse traumene så komplekse.
Det er den som gjør at Jennette i lang tid, selv etter moren døde, har tviholdt på et narrativ om at moren var en superhelt.
Det er misbruk kledd i en plysjete, rosa drakt.
Kald bransje
Deb var narsissist, kanskje til og med sosiopat, og hun er udiskutabelt syndebukken i denne triste historien.
Men konteksten det skjer i, gjør det hele enda mer kvalmende.
Det forsterker alle fordommer vi har mot ekstreme amerikanere som fullstendig mister huet i kappløpet om å bli kjent i Hollywood (noe jeg må innrømme er litt tilfredsstillende), og ikke minst om de gærne foreldrene som tvinger barna sine ut i ilden i sitt sted.
Men det som er interessant – og hjerteskjærende – er at det ikke er et eneste menneske langs veien som har plukket opp den vonde stanken og agert på barnets vegne.
Bransjen er kald og likegyldig, så lenge de kan tjene penger på et nytt ungt talent.
Alle de årene, og ingen har klart å se forbi fasaden: den lille angstfylte jenta som blir styrt som en dukke av en syk og destruktiv mor.
VOKSEN NÅ: Jennette McCurdy har rukket å bli 31 år, og boka hennes har blitt en kjempesuksess. Så langt er den solgt i over to millioner eksemplarer.
Foto: APLar seg ikke oversette
Dette er et modig og utleverende stykke virkelighetslitteratur, og jeg har respekt for hva det har måttet kreve å skrive den.
Boka er engasjerende, har et lettfordøyelig språk og god flyt. Det eneste jeg synes er synd, er at McCurdys stemme går litt tapt i oversettelsen.
Noe av hennes sardoniske humor og sass lar seg ikke oversette til norsk på en tilfredsstillende måte, og det irriterer meg litt.
Men om du er nysgjerrig på amerikansk showbiz og mental ødeleggelse, så ikke nøl!
Da er denne noe for deg.
Hei der!
Jeg jobber som frilanser og anmelder både musikk og litteratur for NRK. Hvis du vil lese noe annet jeg har anmeldt, kan du sjekke ut «Hvorfor vokser det ikke hår på tunga?» av Kaveh Rashidi, «Ikke vær redd» av Anne Gunn Halvorsen eller «Tim: Biografien om Avicii» av Måns Mosesson.
Hør anmeldelsen i «Åpen bok: Kritikerne»: