Hun gir stemme til kvinner og barn som blir offer for vold

Kjære leser

Fellesferien er over og det er atter folk og trafikk i gatene. Det er litt deilig det også. I ukas bokbrev ser jeg nærmere på den amerikanske forfatteren Joyce Carol Oates, som skriver bøker fulle av vold, men blir fornærmet om du spør henne hvorfor.

Jeg bidrar til NRKs valgdekning med å kikke på tre kliss nye bøker om kommuneliv og forklarer hvor det er blitt av kritiker Marta Norheim.

Jeg har vært gjest hos «Brenner deler dikt», og grått masse i studioet til Hans Olav Brenner.

Har du kaffen klar? Vi rullar på.

Det var kanskje flaks likevel at jeg ikke fikk intervjuavtale med Joyce Carol Oates da hun var i Oslo sist uke, for jeg hadde lyst å spørre hvorfor hun skriver så voldelige bøker.

Det viser seg at allerede i 1981 skrev Oates et innlegg i New York Times der hun vil ha seg frabedt det spørsmålet, som hun mener er sexistisk. Ingen spør menn om hvorfor de skriver voldelig, sier Oates, så hvorfor spør dere meg om det da?

Det tror jeg hun har rett i. Har du sett intervjuer der mannlige forfattere som Stephen King eller Cormac McCarthy blir stilt dette spørsmålet?

Samtidig blir jeg litt irritert på Oates for at hun avfeide spørsmålet så kategorisk. Sex og vold er hovedingredienser i romanene hennes, og hun går jysla tett på de smertefulle detaljene.

I romanen «Barnevakten» (utgitt på norsk i år) foregår det voldtekt og drap av barn, samt vold mot den kvinnelige hovedpersonen. Boka er 500 sider lang, og selv om jeg ofte synes sex & vold i bøker er topp, så måtte jeg ha pauser og hente meg inn.

Jeg tror grunnen til at vi reagerer sterkt på volden i Oates' bøker, er at hun byr på et annerledes perspektiv.

Jeg har skrevet masteroppgave om seriemordere på film, og det er slående hvor ofte interessen i fortellingene ligger på den mystiske morderen eller på etterforskeren. Ofrene er som regel bifigurer.

Tenk på alle scener i TV-serier der kvinneliket på det kalde obduksjonsbordet kun er en kilde til informasjon for å løse kriminalsaken!

Når Oates henter opp en ekte seriemordersak fra Detroit i 1977, er det ofrene hun interesserer seg for. Barn i alderen ti til tolv år ble kidnappet, seksuelt misbrukt og drept.

Overgriperen fikk tilnavnet «Barnevakten» fordi han vasket og stelte klærne til barna og la dem ved siden av de nakne, døde kroppene deres, i en slags «omsorgsfull» gest.

Heldigvis går ikke Oates direkte inn i overgrepene på barna. Hovedpersonen i romanen er en rik, hvit husmor som blir fanget i et voldelig seksuelt forhold med en mann i kretsen til barnemorderen.

Igjen og igjen beskriver Oates den samme scenen: Hannah går bortover en lang hotellkorridor, på vei til elskeren sin, muligens på vei til en brutal død. Hvorfor?

Vold er mindre underholdende når vi opplever den fra offerets synsvinkel enn når det er en case for CSI-gjengen.

Derfor virker volden så mye sterkere i hennes bøker enn i en «vanlig» thriller, tror jeg. Det gjør også bøkene hennes viktige.

Oates holdt først et foredrag på Litteraturhuset om hvorfor hun skriver litteratur. Det å vitne om vold begått mot barn og kvinne en sentral drivkraft, sa hun.

Dagen etter ble forfatteren intervjuet i Universitetets aula. Da fortalte Oates at hun liker å ta fatt i eldre (uløste) kriminalsaker og skrive om dem i etterpåklokskapens lys.

Som ung og nygift bodde Oates i Detroit da Barnevakten herjet. Det var på denne tiden den gamle bilindustribyen byttet kallenavn fra Motor City til Murder City. Hun føler seg fortsatt preget av denne utrygge tiden, sa hun.

Når Oates så henter fram seriemordersaken nesten 50 år senere, ser hun den i lys av omveltende fenomener som metoo, blacklivesmatter og avsløringer av katolske presters seksuelle misbruk av barn. Slik kaster hun nytt lys på rasisme, sexisme og klasseforskjeller i landet sitt.

Oates bearbeider og dokumenterer amerikansk historie, samtidig som hun gir oss en medrivende leseopplevelse.

Sveip her for to andre eksempel på Oates sin bruk av historiske figurer:

PS. Både foredraget og etter hvert intervjuet blir tilgjengelig på Litteraturhusets podkast

Ukas ord

Jeg lovet å bringe noe litterært sladder fra forlagsfest­sesongen, men jeg er visst ikke så sterk på sosietetsjournalistikk. Derimot kan jeg bringe til torgs et nytt ord:

På Cappelen Damm-festen slengte jeg med ned på et bord som presenterte seg som «debutantbordet», selv om det viste seg at bare én av dem, Didrik Dyrdal, var ekte 2023-debutant.

De forklarte at flere rundt bordet var «koronadebutanter». Det betyr at de fikk nix lanseringsfest, nix forlagsfest, nix debutantseminar og -opplesninger. Dermed må de snike seg litt i inn blant årets debutanter.

Ikke at de klaget over situasjonen, men jeg hadde ikke tenkt på hvor kjipt det må ha vært å gi ut sin første bok under korona. Jeg skal følge litt ekstra med på koronadebutantene framover.

Kommunen: Snirklete byråkrati eller varm omsorgsgiver?

Kommunevalget er like rundt hjørnet, og eg har gått på jakt etter kommunen i litteraturen. Men hva er egentlig kommunen, og hvordan kan den bli god litteratur?

Min første assosiasjon til ordet kommune er grå betongbygg og snirklete forskrifter. Men kommunen er også ansvarlig for omsorgsoppgaver for sine innbyggere fra fødsel til grav.

Akkurat da jeg satt og grublet på kommunen, ramlet det inn en bokpakke fra forlaget Cappelen Damm.

Og se! Den inneholdt to romaner og en novellesamling som alle var lagt til kommuneliv.

Jeg har ikke rukket å lese dem ferdig, så dette er ikke noen anmeldelse, men en inngang til å snakke om kommuneliv.

1. «Jeg har kolleger» av Camilla Bogetun Johansen

Bak den fine tittelen finner vi en roman om en kvinne som helst vil bli forfatter. Når hun får avslag fra forfatterskolen, må hun skaffe seg jobb i en fei.

Det blir på bolig for psykisk utviklingshemmede med autisme. Dagene blir preget av fysisk og monotont arbeid, i stadig frykt for spark og slag.

Jobben er å aktivisere beboerne, men for noen av dem er det mer givende å stå og stirre på jakkene i gangen, eller å spise vaskemiddel og avføring. Hvordan finne mening i arbeidet?

Forfatteren får fram den viktige omsorgen kommunalt ansatte gir til sine svakeste, samtidig som jobben gir lite tilbake.

2. «Rutine ved varsling» av Tone Myklebust

I novellen «Dei kallar det samarbeidsmøte» møter vi en fortvilet mor på vei til et møte med skolen. Datteren har spesielle behov, og moren ser tilbake på det første møtet med skolen. Da var rektor full av fagre løfter om hvordan de skulle stille opp for å sikre det sårbare barnet en trygg skolehverdag.

Men etter en god start, trekker skolen seg fra løftene, bit for bit. Foreldrenes fortvilte appellerer møtes med floskler som «god dialog» og «samarbeidsmøter», uten at noe skjer.

Slike fortellinger kjenner jeg igjen fra familie og venner, og de er fortvilende.

3. «Rikt er et folk som har skogen» av Amalie Kasin Lerstang

I denne romanen står enkeltmennesketopp mot kommunalt byråkrati. Hovedpersonen Eva Brattheim elsker å gå i skogen. En dag ser hun i lokalavisa at det skal bygges vei rett gjennom hennes favoritt-turområdet. Det er IKKE greit.

Strengt tatt er hører riksveier innunder Statens vegvesen sitt område, men man må engasjere seg lokalt, tenker Eva, og skriver innlegg til kommunen og lokalavisa.

Men hvordan formulere betydningen av kveldssola gjennom tunge furugreiner eller et lekent ekorn på en stubbe, når det som står på spill er store penger og raskere framkomst?

Romanen plasserer oss midt i et sentralt politisk dilemma: Vår mulighet til å påvirke politiske beslutninger som angår våre liv. Som en bifigur formulerer det:

Om du er jobber i kommunen eller bare bruker dens tjenester, les gjerne en eller flere av disse bøkene i tillegg til å ta valgomaten til NRK. Kanskje endrer du litt fokus?

Hvor er det blitt av Marta Norheim?

Faste lyttere av Åpen bok og Nyhetsmorgen har kanskje lagt merke til en ny stemme i radioen?

Hovedkritiker Marta Norheim har permisjon for å bo i Berlin et halvt år, og Gerd Elin Stava Sandve har steppet inn som vikar.

For ikke å gjøre endringen for dramatisk, har ledelsen sørget for at stillingen fortsatt innehas av en vestlending med krøller med nynorsk som målform.

Marta er høvdingen i kritikerflokken vår, men Gerd Elin tar oppdraget på strak arm. For å bli litt kjent med henne, har jeg stilt henne noen viktige spørsmål:

1. Hva er favorittboka di fra barndommen?

– Bildeboka «I Morgentåkedalen» av Jan Deberitz og Ronald Jakobsen. Der møter me mosetussane – små, redde, lurvete vesen som elskar sopp. Ei klassisk helteforteljing, illustrert med eksepsjonelt stemningsfulle akvarellar.

2. Hvilken bok har du grått mest av?

– Starten på «Brødrene Løvehjerte» av Astrid Lindgren, då lillebror Kavring trur han skal døy, men så er det storebror som faktisk gjer det? Hulk!

3. Hvem er den morsomste norske forfatteren du vet?

– Agnes Ravatn sine tørrvittige utlegningar som forskjellen på austlendingar og vestlendingar er kostelege. Det same er Janne Stigen Drangsholt sine bøker om den nevrotiske heltinna Ingrid Winter.

Sånn, da er vi litt kjent. Jeg gleder meg til å høre og lese Gerd Elins anmeldelser utover høsten.

Å grine hos Brenner

Jeg har tidligere skrevet om et dikt som grep meg overrumplende hardt. Nylig inviterte Hans Olav Brenner meg til å snakke om det diktet i podkasten sin.

På vei inn i studio var jeg redd for at jeg skulle virke kald og kynisk om et følsomt tema, siden jeg følte jeg hadde lagt opplevelsen bak meg.

Men da jeg leste Thor Magnus Tangerås sitt nydelige dikt høyt, brast det for meg igjen. Etter en times samtale i opptak, kom produsent Christine inn og sa at her må vi nok klippe bort en del grining.

Ifølge Hans Olav og Christine skjer dette ofte i studio. De har oppdaget at dikt har en evne til treffe oss inn i sjelens mykeste punkter. Det er faktisk ren magi.

Nå kan du høre programmet om diktet «er du snø, er du vind» av Thor Magnus Tangerås.

At diktsamlingen hans «Ø» ikke har fått noen litteraturpris, må skyldes en forsømmelse et eller annet sted i systemet. Boka er fantastisk, både poesiteknisk finurlig og med følelsesmessig punch.

Ok, på tide å fly videre

Sist brev ba jeg om eksempler på tilfeller der filmen er bedre enn boka. Det kom inn mange tips som ga meg lyst til både å lese og se film. «Gjøkeredet» og TV-adaptasjonen av «Normal People» står for tur. Takk for engasjementet!

Fortell meg gjerne om gode leseopplevelser eller om dine litterære kjepphester, på e-post til siss.vik@nrk.no. Jeg belønner noen innsendere med vårt nye spesiallagede bokmerke.

Har du slekt og venner som er glad i å lese? Tips dem om Bokbrevet da vel!

Snakkes om to uker!

Siss