Håpets gylne middelvei

Hva er håp?

Det er ikke lett å svare på i en fei. Håp er ikke det samme som et ønske, en vilje eller en drøm. Håpet kan like gjerne være fraværende hos den erklærte optimist som hos den uforbederlige pessimist, skriver Svendsen.

For er du radikal optimist, vet du at alt går bra, og da er du fanget av skrå­sikkerhet og har ingen reell frihet til å håpe.

I «Håpets filosofi» går Lars Fr. H. Svendsen i dialog med både for­tidige og nålevende filosofer og gjør tankene deres tilgjengelige gjennom hver­dagslige eksempler. Samtalene får meg til å fundere over forutinntatte begreps­definisjoner.

Det er inspirerende.

Inviterer til diskusjon

At Lars Fr. H. Svendsen har skrevet en og annen filosofi­bok før, vil mange ha fått med seg. Det synes også:

Han deler teksten inn i elleve oversiktlige og grunn­leggende kapitler som bygger på hverandre, og avslutter med et fremtids­rettet siste-kapittel under tittelen Håp og livsmening.

Noter, litteratur­liste og navne­register er på plass, for den som vil grave videre.

Filosofi­professoren har tidligere tatt for seg både ond­skapens, ensomhetens, kjedsomhetens, frihetens, arbeidets og løgnens filosofi.

Selvfølgelig finnes det forbindelses­linjer mellom disse bøkene.

For håp er et begrep som ikke kan sees isolert, men som nettopp utvikles i brytning med følelser som frykt, depresjon, glede – eller defineres av individets frihet og personlige livssituasjon.

Det muliges kunst

Svendsen diskuterer både med misantroper som Schopen­hauer og Zappfe, og han går i klinsj med deres motpoler. Altså religiøse tenkere som ikke setter sitt håp, men sin fulle overbevisning om lykke og frelse til det hinsidige.

Håpet fordrer en viss rasjonalitet, skriver Svendsen. Det du håper på, må være mulig, ellers blir det bare galskap.

Med utgangs­punkt i en ortodoks definisjon, synliggjør han hvordan det går an å tenke om håp, før han bringer sine egne oppfatninger til torgs.

Jeg setter pris på at Svendsen ikke bare refererer til andre, men selv gir sin definisjon av hva håpet kan og bør være.

Hva kan ukrainerne håpe på?

Bokens aktuelle knagg er invasjonen av Ukraina.

Svendsen er blitt inspirert av ukrainernes oppsikts­vekkende håp om å stå imot den russiske over­makten.

Er det fornuft eller vanvidd som gjør at de ikke gir opp kampen?

Svendsen kaster oss raskt tilbake til det athenske felt­toget mot Melos, som den greske historikeren Thukydid (som levde 400 år før Kristus) har skrevet om.

Melerne mente å ha rettferdigheten på sin side, og satte sin lit til gudene da de kjempet mot den enorme over­makten.

Den langvarige beleiringen og motstanden ble en katastrofe. Atherne drepte alle voksne menn og solgte kvinnene og barna som slaver.

Kunne melerne ha spart mange liv ved å overgi seg – og ikke forfølge det urealistiske håpet?

Svendsen sier ikke at ukrainernes håp er umulig, til tross for den objektive styrke­forskjellen.

Om ikke gudene hjalp melerne i deres ønske­tenkning, er det fremdeles en viss realisme i ukrainernes håp om støtte utenfra.

Han fører tankene videre til at vi, som med­mennesker og forsvarere av demokratiet, må forplikte oss til handling, ikke bare til håp for ukrainerne.

Håp forplikter.

Jeg synes å skimte Immanuel Kant, en filosof Svendsen har befattet seg atskillig med, og hans kategoriske imperativ lure i bakgrunnen.

Tettpakket bok

«Håpets filosofi» er tett­pakket.

Typo­grafien gir oss ikke mye puste­rom. En del gjentakelser, i de mange henvisningene bakover i tenkningens historie, er vel ikke til å unngå.

Men teksten er vel­formulert. Håp-eksemplene, enten de er hentet fra tennis­kamper eller sykdoms­forløp, er gjenkjennelige og til å skjønne.

Helhets­inntrykket svekkes irriterende nok av for mange trykkfeil av typen ser det ut til for en stor del ut til eller hvem du til blir – der ord dobles eller verb og preposisjoner bytter plass.

Jeg håper på skarpere korrektur­lesing ved neste kårssvei.

Vi og verden

Hva kan så verden håpe på, i vår utsatte tid hvor klima­trusselen overskygger det meste?

Vi kan i hvert fall ikke stole på uttrykket Det vil helst gå godt.

Svendsens devise er at håp motiverer til handling, og argumenterer mot Greta Thunberg, som han mener snarere mante til en lammende frykt enn til en håpefull aktivisme i den berømte Davos-talen i 2019.

Der sa hun: Jeg ønsker ikke at dere skal være håpefulle. Jeg ønsker at dere føler panikk – hvorpå Svendsen repliserer at håp mer typisk vil føre til handling.

På den andre siden, sier han, kan håpet ta oppmerksomheten bort fra det som bør gjøres her og nå til fordel for et fjernt mål.

Her viser Svendsen sitt rette sinnelag, han er ikke dogmatisk i sin definisjon av håp-begrepet.

Men kanskje er vi nå ved det øyeblikket i historien da vi ikke har tid til muse­skritt og moderasjon, men må la oss rive med av revolusjonens resolutte røst?

Moderat optimist eller ei, Lars Fr. H. Svendsen har skrevet en litt omstendelig, men høyst lese­verdig og sitat­vennlig bok for et bredt publikum.

Jeg velger å ta hans nøkterne siste-setninger i beste mening:

Håpet er ikke en mental tilstand som på magisk vis endrer verden, men håpet gjør deg tilbøyelig til å handle slik at det blir virkeliggjort. Håpet gir deg per definisjon ingen garantier, men uten håp er det som kjent håpløst.

Hør Lars Fr. Svendsen om håp i Verdibørsen: