Teatralt fyllekalas

Ærverdige Christiania Teater i Stortingsgaten i Oslo har huset store stjerner opp gjennom årene.

Når produksjonsselskapene Starworks og Over Norge når har tatt over driften av Christiania Teater, plukker de opp underholdnings-tråden fra teaterets tidlige år.

Forestillingen «Et glass til», basert på den danske Oscar-vinnende filmen «Druk», byr på midtlivskriser, humor, folkelighet og fyll som fenger.

Uinspirerte lærere

Regissør Mattis Herman Nyquist har samlet et knippe store komedienavn til å gestalte de fire lærerne Martin, Peter, Nikolai og Tommy.

De jobber alle på videregående, og en nitrist skolehverdag hamres inn i scenografien allerede fra start. På scenen står en temmelig inspirasjonsløs krittavle overfylt med diverse lærerdrodling i tillegg til fire skolestoler i tre. Scenograf Øyvind Wangensteen har riktignok en smart plan med den tavla senere i forestillingen.

Samtidig må det nevnes at lyssettingen er smart, skarp og god, den formidler tema og følelser elegant etter hvert som forestillingen folder seg ut.

En halv promille for lite

«Et glass til» starter med en standup-lignende scene av Christian Skolmen. Skolmen kan, med sin insisterende vennlighet og blide og omstendelige naivitet, få nær sagt hva og hvem som helst til å trekke på smilebåndet.

Han introduserer stykket og sine medspillere, får dem opp på scenen og sørger for en mild, snill og litt langtekkelig teaterintro.

Men den får opp stemningen.

Forestillingen følger filmen langt på vei. En grå lærerhverdag og fire menn i midtlivskrise starter et drikkeprosjekt som eskalerer.

Kvartetten bestemmer seg nemlig for å teste ut teorien om at mennesket er født med en halv promille for lite.

Med andre ord: De skal være smått beruset fra klokken åtte om morgenen til åtte om kvelden.

De kaller det et forskningsprosjekt. Og det gjør underverker med dem – i alle fall til å begynne med.

God stemning og fine, troverdige relasjoner etableres raskt mellom de fire, og den stigende promillekurven er selvsagt morsom å følge.

Samtidig mister teaterversjonen mye av filmens kontekstualisering, og da oppleves det noen ganger som at fremdriften hos den enkelte karakter er for rask.

Særlig gjelder dette karakterenes problemer på hjemmebane. Dette er konflikter som publikum kun opplever gjennom telefonsamtaler, kjappe referater og hopp fra samtale til samtale, og de vokser seg store og alvorlige fort.

Energien filmen har i samspillet med elevene, og ikke minst i hemmeligholdet av drikkeprosjektet, mangler også til en viss grad i teaterversjonen.

Guttastemning i midtlivskrise

Nordin, Khademi, Gimle og Skolmen leverer et overskuddspreget spill.

Til tider minner det om en slags guttastemning i midtlivskrise med mye nærhet og klemmer, det er en høyst omsorgsfull og kosete kvartett.

Stemningen stiger i takt med promillen, og forestillingen ender opp som en fatal fyllekule.

For det kan jo ikke gå bra, dette prosjektet.

I «Ett glass til» er det enklere å følge historiefortellingen i stigende kurve enn når den deiser ned i store, fortvilte dyp. Sven Nordin gjør en sterk innsats for å redde inn kjapp fremdrift i de mange krisene Martin opplever i løpet av forestillingen.

Den store, mørke hendelsen som etter hvert inntreffer, er fint løst i regien. I forestillingens siste del får også spennende scenografi- og regivalg lov til å ta plass.

«Et glass til» er situasjonskomikk med rask fremdrift. Den er godt og morsomt spilt av fire drevne komedieutøvere. Forestillingen er også noe fremtung – men grepene som tas i siste del viser et teater som ønsker å utfordre seg selv.

De har i alle fall levert en frydefull, folkelig fyllekule til håp og renselse i den (for mange) hvite måneden januar.