Samfunnskritiske «glansbilder»

Jeg blir overrasket om ikke utstillingen «Edward Burne-Jones: Prerafaelittene og Norden» blir en publikumssuksess.

Prerafaelittene ville skape et uttrykk som appellerte til folk flest. De gjorde opprør mot den romantiske kunstens elitisme.

Edward Burne-Jones skrev: «Jeg ønsker at vanlige mennesker kan se på bildene mine, og si Åh! Bare Åh!». Det er nettopp denne direkte folkelige appellen som gjør at jeg tror utstillingen vil treffe publikum.

Krass samfunnskritikk

Prerafaelittene, som ble stiftet i 1848, dyrket det dekorative og det til tider nesten glansbildeaktig vakre. De valgte mytologiske, så vel som bibelske motiver, og skapte malerier basert på disse.

Burne-Jones utfoldet seg gjennom et bredt spekter av medier og teknikker. Han malte, tegnet, vevet og skapte bokillustrasjoner og glassmalerier. I den omfattende utstillingen på Kode får vi et rikt innblikk i hans mangfoldige og innflytelsesrike kunstnerskap.

Det prerafaelittiske brorskap var en strømning full av motsetninger, nært assosiert med formgivningsbevegelsen Arts and Crafts. De ga uttrykk for en lengsel tilbake til middelalderens solide håndverkstradisjoner, da kunsten var preget øyemålets skjønnhet. De mente at introduksjonen av sentralperspektivet, teknikken kunstnere brukte for å skape en følelse av tredimensjonalitet i bildene, hadde ført til en matematisering og mekanisering som forringet kunsten.

Samtidig som bildene bar i seg en lengsel mot fortiden, forholdt de seg aktivt til sin samtid, og var ofte ladet med en krass samfunnskritikk. Man var opptatt av å bekjempe den dype fremmedgjøringen de mente industrialismen hadde påført det moderne mennesket, og de var skarpe kritikere av det kapitalistiske klassesamfunnet.

Ikke noe outsiderfenomen

Vi ser tydelig reflekser av denne klassebevisstheten i flere av Edward Burne-Jones sine malerier. I maleriet «Kong Kopetua og tiggerjenta», ser vi hvordan kongen har tatt kronen av seg, og ser beundrende opp på den vesle fattige jenta. Her er budskapet at hvert individ er like mye verdt, uavhengig av herkomst og materielle forhold.

I verket «Skjebnehjulet» ser vi at slaven med sine lenker tråkker på kongens kronede hode, noe som viser hvordan skjebnen rammer blindt. Skjebnehjulet står som et bilde på sosial forandring mot fred og rettferdighet.

Utstillingen er delt inn i ulike temaer og kobler Edward Burne-Jones vakre, mytologiske motiver opp mot et bredt spekter av nordiske kunstnere. Slik viser utstillingen at det prerafaelittiske brorskapet ikke var det underlige outsiderfenomenet det ofte betraktes som, men tvert imot en sentral del av en brytningstid i europeisk kunsthistorie.

Prerafaelittenes symboltunge og dekorative kunstneriske univers bar i seg kimen til den mørke symbolismen som på slutten av århundre slo ut i full blomst hos kunstnere som blant andre Edvard Munch og Gustav Vigeland. Den var også forløper til den elegante jugendstilen representert ved blant andre Frida Hansen og Gerhard Munthe.

Utstillingen er forskningsbasert og faglig interessant, uten at den ekskluderer de brede lag.