Anmeldelse

Sorg og død i Bragepris-vinnende bok

Kjærlighet og død er de store temaene i ungdomsromanen «Draumar betyr ingenting». Det er et flott debutarbeid av Ane Barmen. Det syntes Brage-juryen også.

 Bokomslag av «Draumar betyr ingenting» og Ane Barmen med Brageprisen

FØLELSER: Ane Barmen ble tildelt Brageprisen for sin aller første bok. Den åpner opp for de aller største følelsene.

Foto: Heiko Junge / Cappelen DAMM/Scanpix

Louise er 17 år, hun har reist til Ålesund fra den lille hjembygda for å gå på videregående. Valget om å reise bort var egentlig en flukt, for året før døde bestevennen Tormod. Sorgen ble for stor til at hun klarte å bli i nærmiljøet.

Nå er det sommer. Louise kommer hjem på ferie, den starter med bestemorens begravelse. Det er altså mye død, tap og sorg i Ane Barmens roman «Draumar betyr ingenting».

Det er ikke uvanlig i nye, norske ungdomsromaner.

Friskt språk

Ane Barmen har funnet en stemme som leseren kan identifisere seg med. Louise er som tenåringer flest redd for å dumme seg ut, for å bli misforstått, for ikke å få gjengjeldt den kjærligheten som hun våger å slippe inn i livet sitt.

Teksten har en ambisiøs dramaturgi. Her er hopp i tid, frem og tilbake. Det går en stund før vi skjønner hvor vi skal. Barmen holder igjen det vesentlige, et kjent og effektivt grep for å beholde lesernes nysgjerrighet. Først helt mot slutten får vi vite hva som skjedde mellom Louise og Tormod.

Slutten etterlater også en Louise som har vokst gjennom motgang. Hun har styrke til å ta et grep om sitt eget liv og se fremover.

Underveis er vi med på sommerjobb – Louise er vikar på sykehjemmet, på fest med gamle venner og seksuell debut. Fyllesyke og dødsangst. Såre krangler i familien, med brå stemningsskift og krasse kommentarer dirrer gjennom sommeren. Store følelser får velte frem, når er de så sterke som nettopp i ungdommen?

Finne tilbake – og se fremover

Fint og temmelig klokt beskriver Barmen Louises vansker med å være nær sine nærmeste, som moren og storesøsteren, mens hun etter hvert får god kontakt med de gamle på sykehjemmet.

Ikke alle skikkelsene får like mye å spille på. Mor og søster er lite forståelsesfulle. De blir konsekvent sett gjennom Louises blikk, som ikke blir brynt mot en ytre realitet. Men så kanskje, likevel, ser Louise at også andre har sine grunner til å være avvisende.

Ane Barmen vil gi et utdypende bilde av Louise. Det er godt tenkt, men for min del blir det litt mange relasjoner og floker Louise må rydde opp i. Fokuset blir mindre fokus, stort og smått konkurrerer om oppmerksomheten.

Dette er slik jeg leser bokens budskap, hvis man kan snakke om budskap:

Noen hendelser kan vi heve oss over og glemme, andre ting vil prege oss resten av våre dager. Det er opp til oss selv hvordan vi kan lære å leve med dem.

Slik sett gir arbeidet på sykehjemmet og møtet med de demente gamle et større perspektiv på hva som er viktig i livet.

Ane Barmen er skuespiller, musikkviter og nå altså forfatter. Flere bøker, takk! sier jeg.