Blottstiller familien

Alt begynte med et fotografi, skriver Édouard Louis. Han blir slått i bakken da han får se et fotografi av moren som ungjente.

Selv har Louis flyktet fra vold og fattigdom i Nord-Frankrike til en akademikerkarriere i Paris.

Han har skiftet navn fra det grove Eddy Bellegueule til det fornemt-klingende Édouard Louis. Plutselig innser han at moren har vært like undertrykket som ham selv.

Naivt, at han ikke så det før?

Hvor mange sønner som er i ferd med å løsrive seg fra foreldrene har blikk for sin mors behov?

Det rause blikket

«En kvinnes frigjøring» er en moden refleksjon rundt familie og frigjøring på hundre små sider, nedtegnet av en forfatter som ennå ikke har fylt 30 år.

Louis skriver enkelt, men lodder dypt. Han er ekstremt selvutleverende både på sine egne og foreldrenes vegne.

Han har en agenda: Med sin kropp, sitt intellekt og sine nærmeste vil han synliggjøre sosiale misforhold i samfunnet.

Dette handler om noe større enn ham selv. Det private blir allment, selvbiografi blir sosiologi, slik det blir hos hans litterære forbilde Annie Ernaux.

Man kan innvende at Louis skjærer for mange over én kam. Han har fått flengende kritikk, blant annet av Kjartan Fløgstad, for sitt angrep på arbeiderklassemiljøet som holdt ham nede. I senere bøker, som «Hvem drepte faren min» og i denne, er det middelklassen og politikerne han arresterer.

Og dessuten: Maskuliniteten med stor M.

Ikke den rause, trygge maskuliniteten, men den maktutøvende, angstbiterske.

Fortid og fremtid

Hva var det ved fotografiet som satte boken i gang?

Bildet viser moren, 20 år gammel, vakker, fri og lykkelig.

I hele oppveksten skjulte Eddy for moren at han ble mobbet fordi han var homofil. Han holdt henne unna livet sitt og samtidig bebreidet han henne fordi hun aldri ga ham støtte for den han var. Paradoksalt nok kommer de to nærmere hverandre når de er fysisk adskilt.

I «En kvinnes frigjøring» skildrer han hvordan moren går til grunne i matlaging, husvask, barnepass og ydmykelser fra en brutal ektemann. Etter 25 års slit får hun nok, og setter endelig sine egne behov først:

Hun kaster mannen ut og gir motvillig slipp på ansvaret for Édouards 20 år gamle hjemmeboende lillebror, som bare spiller dataspill – og som får mer grep om livet sitt når han må klare seg selv.

En ny revolusjon

Der boken «Hvem drepte faren min» var et politisk kampskrift mot styresmaktene som lar velferdstjenestene i Frankrike forvitre, er «En kvinnes frigjøring» også en politisk brannfakkel.

I tillegg til den sosiale urettferdigheten er det farens snevre tolkning av maskuliniteten Louis vil til livs. Men også faren, som nå er uføretrygdet fabrikkarbeider, er et offer for samfunnets stigmatisering, mener Louis.

Teksten er også et litterært manifest.

Louis gjør et poeng av å gå motsatt vei av det han lærer at litteraturen skal være – han pøser på med følelser, han blottstiller seg selv, han gjentar og gjentar for å hamre budskapet inn.

Det fungerer!

Det hverdagslige språket, ømt og rasende på en gang, er trygt i Egil Halmøys oversetterhender.

– De som var mest undertrykket i min barndom, har det i dag lettere enn de som undertrykket dem, sa Édouard Louis i et intervju i Klassekampen tidligere i vår.

Det er både sant og ikke sant. For om rasister, homofober og kvinneundertrykkere ikke har særlig status i 2022 og begrenses av et stadig bedre lovverk, er det fortsatt mange som vansmekter på grunn av dominerende sjåvinister og samfunnsmekanismene som henger i.

Ord som ryster

Fortellingen om morens frigjøring kan leses som en solskinnshistorie, en individuell transformasjon. Men den kaster også lys på alle dem som ikke får mulighet til å realisere seg selv, enten det er økonomi, samfunnsstrukturer eller en kontrollerende partner som hindrer dem.

Teksten til Édouard Louis er lest på få timer. Tankene han formidler, blir værende.