Romanen , som kom på norsk i fjor, er både et konsentrat og en utvidelse av forfatterskapet til den franske forfatteren Annie Ernaux. Den som har lest «Årene,» vil umiddelbart kjenne igjen stilen i de to fortellingene som utgjør «Far / En kvinne», selv om historiene er nærmere 40 år gamle. Fortellingene ble opprinnelig utgitt hver for seg, i 1983 og 1987, etter at forfatterens foreldre gikk bort.
Utfordringene med å utgi to enkeltstående bøker i én, er at det blir noen gjentakelser. Leste jeg ikke akkurat dette? kan jeg innimellom tenke. Men i en så kort tekst synes jeg ikke det blir sjenerende. Det ligger tydelig i kortene at dette er to enkeltstående fortellinger. Når først den ene og så den andre forelderen står i fokus, endres også innslagspunktet og forbindelseslinjen til den som ser. Og den som skriver.
Selvbiografisk
I «Far / En kvinne» skriver hun om foreldrenes oppvekst, arbeidsliv og alderdom i en liten landsby nord i Frankrike. Ikke minst beskriver hun sitt eget forhold til dem.
Historiene er selvbiografiske. Brorparten av bøkene til Annie Ernaux er det.
Språket er strippet for adjektiver og patos. Selve skriveprosessen innlemmes i fortellingen. Nettopp det gjør dem så interessante å lese. Vi blir med inn i forfatterens arbeid med minner, følelser, ord og skrift.
Om bøkene til Ernaux er sterkt sanselige, appellerer de også til leseren på et intellektuelt plan.
80 år gamle Ernaux har nærmest skapt sin egen litterære genre med denne blandingen av personlig biografi og sosiologi. Hun beskriver det godt selv. På siste side i« En kvinne» skriver hun:
«Dette er ikke en biografi, og selvfølgelig heller ikke en roman, kanskje en mellomting mellom skjønnlitteratur, sosiologi og historie. Mor, som var født inn i et undertrykt miljø hun ville ut av, måtte bli historie for at jeg skulle føle meg mindre alene og tilgjort i ordenes og ideenes dominerende verden, som jeg, etter hennes ønske, trådte inn i.»
Identitet og klasse
Det handler om far, mor og Annie. Og det handler om identitet og klasse. Annies foreldre vokser opp i stor fattigdom. Begge måtte slutte skolen og begynne å jobbe før de var tenåringer. Først på en gård i nabolaget, så på fabrikk, før de sammen klarer å skaffe seg en liten kafé, der de også driver kolonial og har to små soverom på kvisten. Med tid og stunder får de råd til å kjøpe huset. Aldri før hadde noen i familien hatt fast eiendom.
Nøkternt skildrer Annie Ernaux farens strev og morens redsel for ikke å være bra nok. Hun skriver om håpet deres, om at datteren, med sitt hode for læring, skal få seg et bedre liv.
Men er velstand synonymt med lykke? Faren er glad for at datteren har bøker og musikk i sitt liv. Selv, sier han, trenger han ikke det for å leve.
Et annet sted siterer Annie Ernaux moren, som på sine gamle dager sa: «Jeg gjorde alt for at datteren min skulle bli lykkelig, men så ble hun ikke lykkeligere av det.»
Liv under lupen
Dette er historien om hvordan Annie vokser seg ut av sin familie og slekt, når hun som den første tar universitetsutdanning. Med foreldrenes død mister hun den siste forbindelsen til den verdenen hun kom fra, skriver hun.
Men i skriften er forbindelsen der. Med sin fortelling løfter Annie Ernaux et helt samfunn frem. Hun beskriver en landsby som med sine normer og dagligdagse rutiner endres gjennom 1900-tallets krav til modernisering og levestandard. Hun viser oss et ektepar som holdt seg med få fysiske kjærtegn, men som la desto mer innforstått undertekst i samtalene.
Dette gjør hun uten stor dramatikk. Fortellerstilen er nærmest knapp. Igjen definerer forfatteren sine valg i selve teksten:
Jeg har visst en stund at det er umulig å skrive en roman. For å fortelle om et liv underlagt nødvendighetens lov har jeg ikke rett til å innta kunstnerens holdning, heller ikke til å forsøke å lage noe «spennende» eller «rørende». Jeg samler sammen ordene, bevegelsene, fars smak, de begivenhetene som betydde noe i hans liv, alle de objektive tegnene på en eksistens som også jeg har tatt del i. Ingen minnenes poesi, ingen festlig latterliggjøring. Helt flat skrivemåte er det mest naturlige for meg, den som jeg tidligere brukte når jeg skrev til foreldrene mine for å fortelle de viktigste nyhetene.
Kanskje er ordene hverdagslige. Kanskje er de få. Men de er valgt med omhu. Hos meg blir de værende. «Far / En kvinne» er en tynn, liten bok. Jeg nøler ikke med å kalle den en klassiker.
Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK leser du på nrk.no/anmeldelser.
