Hopp til innhold

Bok

Årene

Annie Ernaux

Roman

2020

Gyldendal

Sjelden har franske samtidsforfattere blitt så mye lest i Norge som akkurat nå.

Michel Houellebecq og Virginie Despentes skriver om en samtid der religion og ideologier har forsvunnet og mennesket står alene med sin angst og tvil. Edouard Louis skriver om klasse og seksuell undertrykking.

Annie Ernaux skriver om alt dette. Nå er tiden inne for å lese hennes bøker på norsk.

Det har riktignok kommet drypp fra henne på norsk tidligere: «Far» i 1985, «En lidenskap» i 1993 – en liten roman som ble gjenutgitt på norsk i 2018, og samme år «Sommeren 58» med originaltittelen «Mémoire de fille», som er hennes hittil siste roman utgitt på fransk i 2016. I den boken skildrer Ernaux sine første seksuelle erfaringer på en ferieleir i Normandie. Hun ser tilbake og prøver å forstå den unge kvinnen hun var sommeren 1958.

Men det er nå i 2020 det norsklesende publikum virkelig skal få bli kjent med denne forfatteren. Ordene lidenskap og mémoire, minne, kan stå som stikkord for hele forfatterskapet.

Det er selvbiografisk, men likevel fiksjon.

Individet og fellesskapet

Slik åpner romanen «Årene», ypperlig oversatt av Henninge Margrethe Solberg. På de første sidene presenterer Ernaux bilde etter bilde, det er hendelser, situasjoner, minner, sangleker, filmplakater, ordspill, en sommerettermiddag, eller en kjærlighetshistorie. Så skriver hun:

Annie Ernaux skriver om seg selv. Men hun skriver ikke jeg, hun skriver hun. Slik bruker hun seg selv som en romanperson som kan studeres utenfra. Å se seg selv både innenfra og utenfra utvider det individuelle, og gjør det personlige større.

Ernaux skriver hun, når hun tar utgangspunkt i gamle fotografier av seg selv. Fotoene blir punktnedslag i den løpende fortellingen. Ut i fra helt konkrete bilder reflekterer Ernaux rundt hvem hun var på forskjellige stadier i livet. Det er for eksempel et foto av en baby på en pute i 1941, en ulenkelig jentunge med tykke briller i 1955 eller en middelaldrende kvinne i 1992, en som damebladene ville omtalt som en kvinne i sin beste alder.

Ellers bruker hun vi. Det er et vi som under langsomme søndagsmiddager blir omsluttet av foreldrenes prat om krigen. Det er et vi, som hun skriver, som gleder oss over transistorradioen, som gjør at vi kan være alene uten å være det, og få tilgang til all verdens lyder og mangfold når vi selv vil. Det er vi som blir oppglødd over klasseskiller som for et øyeblikk viskes ut i året 1968, det er vi som resignert må spise i oss fyndordene om bærekraft og anti-kapitalisme og erkjenne at 1990-tallets reklamespråk har forført også oss.

Jeg leser dette som et åpent og raust vi, som en omgangskrets, hennes jevnaldrende i Rouen, Paris eller i resten av Europa for den del, i de årene hun skriver om, som en generasjons erfaringer. Leseren blir også inkludert i dette vi-et, selv om hun eller han ikke var der og da. Ernaux skriver frem noe som er større enn seg og sitt.

Etterkrigsgenerasjonen

«Årene» utspiller seg innenfor den samme tidsperioden i Europas historie som Elena Ferrantes Napoli-kvartett.

Begge forfatterne fletter spesifikt kvinnelige erfaringer sammen med historiske hendelser og utviklingstrekk, der lik rett til utdanning, P-pillen og selvbestemt abort endret livet for halve befolkningen.

Begge forfatterne skriver om historiske endringer og forsøker å forstå, ikke fordømme. Men der Ferrante er ordrik, er Ernaux knapp. Den ene bruker fire tjukke bind, den andre én renskåret roman.

Romanen er ikke noe politisk debattinnlegg, selv om Annie Ernaux har tatt et klart standpunkt på venstresiden i fransk politikk. Forfatteren er mer interessert i å studere samfunnsmønstre, bevegelser i tiden, registrere tenkemåter som ble rådende under gitte omstendigheter.

Illegal abort

I den lille romanen «Hendelsen», som nå kommer på norsk samtidig med «Årene», skildrer Ernaux en scene der hun som ung student tar abort. Det var ulovlig i Frankrike på den tiden. Først prøver hun selv med strikkepinner, så oppsøker hun en kvinne som setter utstøtingen i gang. Men det går galt. Annie får store blødninger, og når hun til sist kommer til sykehuset med voldsomme smerter, nærmest bevisstløs, blir hun overhøvlet av den unge, mannlige turnuslegen.

I etterkant beklager han ikke sin dårlige oppførsel, men han bebreider henne for ikke å ha fortalt at hun var student. Som nattevakten sier det: «Hvorfor sa du ikke til legen i går natt at du er som ham?». Legen hadde tatt for gitt at hun var tekstilarbeider eller kassadame. Hadde han visst hun var student, ville han oppført seg helt annerledes.

Suverent får Annie Ernaux sagt atskillig om samfunnsstrukturene gjennom å ta utgangspunkt i personlige erfaringer. Hun reflekterer, analyserer, stiller spørsmål. Noen ganger med et knapt undertrykt sinne, ofte med et mildt ironiserende skråblikk.

Ironien kan like gjerne ramme oss som dem.

Feminisme

Et ønske om frigjøring fra tradisjonelle normer vokser gjennom fortellingen. Ernaux viser hvordan hun som kvinne i sin tid har vært opptatt av retten til å bestemme over egen kropp. Hun skildrer seksualiteten som et helt naturlig behov for et menneske, uavhengig av om man er kvinne eller mann, men på det området er det sprik i hennes og samfunnets oppfatninger:

Klassereise

Den unge, franske forfatteren Edouard Louis – arbeiderklassegutten som mot flerfoldige odds ble doktorgradsstudent i sosiologi ved et eliteuniversitet i Paris – har sagt at han neppe hadde blitt forfatter om det ikke var for Annie Ernaux’ bøker. I sine selvbiografiske romaner skriver han om hvordan han forvandlet seg selv, fra Eddy Bellegueule til Edouard Louis.

Annie Ernaux skriver også om en klassereise. Hun forlot foreldrenes kombinerte kafé & kolonial da hun begynte å studere, og begynte et liv med skrift og tekst som levevei. Hun var fransklærer i videregående skole i sin yrkesaktive karriere, men reisen fra arbeiderklassen var ingen flukt.

I «Årene», når fortelleren ser tilbake på studietiden der hun omkranses av ungdommer fra borgerskapet, heter det:

Hode og kropp

Erindring er et ord som går igjen i den norske oversettelsen. Ordet rommer noe mer enn minner eller hukommelse. Erindringen sitter like mye i kroppen som i hodet: Slik hendene kan huske et pianostykke hodet hadde glemt, eller fingrene automatisk trykker pinkoden som du ellers må skrive ned for å huske.

Annie Ernaux' tekst oppleves som en fysisk erkjennelse. Min egen erindringsbank aktiviseres. Kanskje kjenner jeg igjen noen av Ernaux' konkrete erfaringer, men like ofte får teksten hennes meg til å minnes mine helt egne og private opplevelser.

Det må være et tegn på god litteratur.

Annie Ernaux er også en utpreget tenkende forfatter. Hun kommenterer sin egen tekst, analyserer ambisjonene om å favne den kollektive erfaringen. Teksten er lettlest, stram, visuell, den er sår og skarp. Ernaux bruker akkurat så mange ord som trengs.

Med språket som verktøy

Som Marcel Proust i «På sporet av den tapte tid», er Ernaux også på jakt etter det som var. Den solide romanen «Årene» avsluttes med en refleksjon over alle bildene som vil bli borte. Med språket og skriften, avslutter hun, vil hun:

Og det har hun gjort. Hun har holdt tiden fast i språket. Bøkene hennes vil finnes og fortelle oss noe alment om det å være menneske i mange generasjoner fremover.