Skremmende dager i Detroit

1977 i bil­byen Detroits øvre middel­klasse: Den velstående Hannah Jarret, framfor alt vakker kone og mor, møter en mann under en veldedighets­middag der hun er med­arrangør.

Han berører hånd­leddet hennes og spør: «Hvem er du sin?»

Han vil de skal møtes. De møtes i et hotell­rom i 60. etasje. Marerittet er i gang.

Voldtekt, men også Hannahs fornektelse av den – og avhengighet til tross for den mest avskyelige vold av seksualisert slag.

Hannah har knapt vilje. Mannen, han kaller seg Y.K., gjør som han vil – gjør som han er i stand til. Utsletter for å bruke.

Et element av sannhet

Parallelt har en barne­morder i serie­format gått løs i Detroit. Barn, flest gutter, har forsvunnet spor­løst, for så å bli funnet igjen som prydelig danderte lik.

Media gir ham navnet Barnevakten. Foreløpig har han holdt seg unna Hannahs trygge, vellykkede forstad, men han kommer nærmere.

For leseren er det interessant å vite at Barnevakten ikke utelukkende er en fiktiv karakter. I virkelighetens verden opererte en barnemorder i Michigans Oakland County i disse årene. To personer har vært mistenkt, minst fire ofre er påvist.

Oates' grep med å skrive en roman­handling opp mot virkelige hendelser, underbygger realismen og nærheten til samfunnet hun under­søker.

Skrekk som sjanger

Min begeistring for skrekk­romaner er i det store og hele nokså avmålt. Disse bøkene har en lei tendens til å vandre langt over toppen når det gjelder sannsynlighet og realisme, og jeg liker best å få spennings­litteraturen servert i landskap jeg kan tro på.

Det hender heldigvis at jeg gjør unntak med H. P. Lovecraft, Stephen King – og så Joyce Carol Oates, da.

Denne favoritten, og voldsomt produktive forfatteren, som knapt har veket tilbake for noen sjanger som helst.

Hun nærmer seg 85 år, og skrekk­romaner har hun skrevet før. Om «Barnevakten» er sjangertypisk, er et åpent spørsmål. Vi kan like gjerne føye et «psykologisk» til karakteristikkene.

Undersøkeren Oates

Fra utallige vinkler har Oates nærmet seg det amerikanske samfunnet med bekymring, sinne, kjærlighet og nysgjerrighet.

Hun skriver om klasse­motsetninger og rasisme, om latterligheter og tvilsom moral i den øvre middelklassen, og om kvinners plass.

Hun borer i, og benytter seg gjerne av, populær­litteraturens virke­midler. Slik også i «Barnevakten».

Kvinne i -77

«Hvem er du sin?», hadde Y.K. spurt, i betydningen «Hvem er du kona til?», skriver Oates i det første, sju linjer lange kapitlet:

Hannahs uvitenhet, hennes mangel på substans og egen vilje, blir et viktig premiss for fortellingen og dens uhygge.

Denne personligheten skrives så tydelig og intenst fram av Oates at det knapt er mulig å tro hun kan finnes på slutten av 1970-tallet. Så kommer da noen av Hannahs assosiasjoner og tanke­bilder i form av minner om svart/hvite film­klipp og femti­tallets skuespiller­fjes.

Samtidig viser den ubevisst selv­utslettende karakteren Hannah enda tydeligere til Y.K., predatoren og offer­jegeren, hans evne til å se og gjen­kjenne et egnet offer.

Effekten er uansett at leseren dras med i et uhyggens driv som krever svar og løsning.

Det skyldes også de kursiverte forteller­stemmene som kommer og går. Leseren er nødt til å undres over hvem det er som snakker.

Gjenbruk

En ting til som den gode Joyce Carol Oates har benyttet seg av tidligere: «Barnevakten» er utgitt tidligere (2005), men da som en novelle i krim­magasinet Ellery Queen. Nå er den omarbeidet til denne romanen, rett over 500 sider lang.

Forhåpentligvis har jeg formidlet at omarbeidingen av den opprinnelige novellen er vellykket.

Samtidig skal det ikke stikkes under noe som helst at det blir langt mot slutten. Leseren blir utålmodig en stund, i alle fall ble jeg det.

Men som helhet, og i de aller lengste stykkene:

«Barnevakten» er en spennings­roman i det psykologiske land­skapet det i høy grad er verdt å få med seg.

Flere Joyce Carol Oates-anmeldelser: