Joyce Carol Oates´ litterære produksjon er så formidabel at det kan være vanskelig å holde telling. Blant godt over 100 bøker hun enten har skrevet eller redigert siden debuten i 1963 er det noveller, poesi, sakprosa (blant annet om boksing!) og mer enn 50 romaner. Blant dem igjen har det til nå eksistert tre gotiske romaner. Alle utgitt på 80-tallet. Nå er de blitt fire, etter at «The Accursed» kom ut denne våren. (Boken er ikke kommet på norsk ennå, men «De forbannede» – eller «De fordømte» er vel sannsynlige titler).
Gotisk roman
Den gotiske tradisjonen i litteraturen er ikke uten videre lett å definere presist. Svært forenklet dreier det seg om litteratur der både skrekkelementet og overnaturlige fenomen spiller sentrale roller. Et tidlig og typisk eksempel er Mary Shelleys «Frankenstein» fra 1818, og mye av den tidligere produksjonen kan leses som sidespor i den engelske romantiske retningen i litteraturen. I dette landskapet befinner Joyce Carol Oates seg, når det passer henne. I den grad, at hun i blant kalles dronningen av NY gotisk litteratur.
Pene mennesker i Princeton
Det ville ikke vært Joyce Carol Oates, om ikke boken hadde sitt utgangspunkt i det virkelige amerikanske samfunnet. Handlingen i «The Accursed» er lagt til årene 1905 og 1906, til universitetsbyen Princeton i New Jersey (der Oates for øvrig har undervist selv siden 1978, leser jeg på nettet). Princeton er en pen liten by, med rom for en mengde pene mennesker og familier som lever sine uklanderlige og presbyteriansk-kristelige liv og behandler sitt svarte tjenerskap slik det sømmer seg. Dette er selvsagt det overflaten viser. Det hele starter i det en ung mann beklager seg overfor universitetets leder, Woodrow Wilson, (jada; identisk med den senere USA-presidenten), og krever at Wilson og den lokale presten Winslow Slade skal ta offentlig avstand fra Ku Klux Klans lynsjing av to svarte mennesker. Det skjer ikke. Slike ting er unevnelige. Dessuten ville svært mange stille seg uforstående til slike utspill. En lang kjede av uhyggelige og uforklarlige hendelser utvikler seg. Tilfeller av massehysteri, bestialske drap, forsvinninger. En foreløpig topp nås i det den unge og vakre Annabel Slade bortføres fra sin egen vielse. Av djevelen selv – eller en nær slektning (!).
Gotisk serie
«The Accursed» ble påbegynt på 80-tallet og var planlagt som en fjerde i den serien av gotiske romaner som Oates altså skrev på den tiden. Den ble ikke fullført da, og er blitt liggende til nå.
Fiksjon og virkelighet
Det er mye å sette pris på i denne boken. Ett element som bidrar sterkt til å løfte boken over den gjengse horror-romanen, er Oates´ elegante blanding av virkelige og fiktive personer. Jeg har nevnt Woodrow Wilson som en av de virkelige, men to andre presidenter er også med, Ted Roosevelt og Grover Cleveland. Oates levner ikke mye ære til noen av dem. Ted Roosevelt fremstår som en nokså avskyelig rasist og ekspensjonist i utenrikssaker, Woodrow Wilson som en maktparanoid figur med sviktende helse og dømmekraft.
Den radikale forfatteren Upton Sinclair har leid en hytte i byens utkant og har lenge uklare oppgaver i teksten, utover at forfatterskapet hans kaster lys over samtidens politiske klima. Ikke minst den tumult og endring som muckraker- eller møkkagraver-tradisjonen i amerikansk litteratur og journalistikk var i stand til å utløse på denne tiden. Sinclairs «The Jungle», om de rystende forholdene i amerikansk kjøttbransje, kom ut på denne tiden. Sosialisten, bestselgerforfatteren og radikalernes kjæledegge, Jack London dukker også opp, mest som en katalysator i Sinclairs utvikling. London fremstår under et større sosialistmøte og et etterfølgende fylleslag som den vulgærrasist og dyrker av maskulint nordisk-polare verdier han antagelig var; en mann som i teksten ligner Ted Roosevelt mer enn sosialisten Sinclair.
Snedig fortellergrep
Joyce Carol Oastes benytter seg i «The Accursed» av et fortellergrep som er både smart og stilsikkert gjennomført: En aldrende amatørhistoriker, bosatt i Princeton, skriver i 1984 ned resultatene av mange års undersøkelser av rykter, skriftlige kilder, og de offentlige dokumenter som beskriver de uhyggelige hendelsene i Princeton. Fortellerens iherdige forsøk på å holde fast i sin integritet og vitenskapelighet mens han omgås mildt sagt para-normale fenomener, bidrar i blant til den humor som også finnes i denne teksten.
Sikkert språk
Joyce Carol Oates´ språk tilpasser seg innholdet og bokens samtid på beundringsverdig vis, og er en viktig årsak til at boken er svært vellykket. Det slår meg mer enn én gang underveis at jeg nesten kan høre Mary Shelley gjennom Oates´ tekst.
Gamle synder
Viktigst er selvsagt at historien som sådan og leserens behov for en oppklaring holder hele veien. I en roman som dette kan leseren ikke forvente en «løsning» basert på sunn fornuft. Demoner og vampyrer er nå engang akkurat det; åndelig besatte og blodsugere. Like fullt sitter en leser som makter å akseptere premissene for romanen igjen med en intet mindre enn medrivende og til tider krevende opplevelse, der moralen finnes i gamle synder, begått i feighet og arroganse, mot andre mennesker. Og; mot bedre vitende.
Når det så følger et besnærende tidsbilde av forrige århundreskifte med på kjøpet, er det ikke mye å klage på – annet enn at 650 sider uunngåelig åpner for fler litterære transportetapper enn strengt nødvendig.
