Anmeldelse

Oates i sorgens landskap – igjen

Joyce Carol Oates har skrevet en betydelig roman om sorg og overlevelse, med dykk ned i politibrutalitet, rasisme, ulikhet og klasse.

"Natten. Søvnen. Døden. Stjernene" av Joyce Carol Oates kjem ut på norsk i 2021.
Foto: Pax/Dustin Cohen
Bok

«Natten. Søvnen. Døden. Stjernene.»

Joyce Carol Oates

Oversatt av Tone Formo

Skjønnlitteratur

Mars 2021

Pax

Den nye romanen fra snart 83 år gamle Joyce Carol Oates, «Natten. Søvnen. Døden. Stjernene.» er lang, men det er på ingen måte snakk om at det er tomgods leseren får servert.

Det hele begynner på en veiskulder utenfor en mindre by kalt Hammond i oktober 2010, der to politimenn går fullstendig av skaftet og påfører en 67 år gammel mann dødelige skader uten noen skjellig grunn.

Nesten 800 sider senere avsluttes fortellingen på Galápagos, øyene utenfor kysten av Ecuador der Darwin fant grunnlaget for sin evolusjonsteori. Stedsvalget antyder dermed overlevelse og styrke som en del av romanens tematikk. Den underliggende strømmen i romanen er imidlertid sorg, reaksjoner i møtet med sorgen og nettopp overlevelse.

Samtidig, fordi Joyce Carol Oates er den forfatteren hun er, makter fortellingen å ta opp i seg så vel amerikansk rasisme og politibrutalitet som klasse- og fremmedforakt i den velbergede, øvre middelklassen.

Farlig inngripen

John Earle McLaren, helst kalt Whitey, og kona hans Jessalyn bor i et gammelt, digert hus i en fin, gammel del av byen, omgitt av en svær tomt. De har fem voksne barn. Whitey driver en vellykket familiebedrift ved hjelp av eldste sønn. Det går riktig bra og har gjort det så lenge at rikdommen begynner å ligne gamle penger, i tillegg til det som strømmer inn. Jessalyn er den ideelle hustru og mor, omsorgsfull, elskelig og elegant, langt på vei selvutslettende. Hun har i alle år latt seg elske nesegrust av mannen som ikke kan unnvære henne.

Et idealekteskap, altså, fylt av varme og forutsigelighet, med Whitey i selvsagt front og styring.

Det er Whitey som blir oppmerksom på de to politimennene som herser vilt med en asiatisk utseende mann på veiskulderen. Det går så brutalt for seg at Whitey, en gang byens borgermester, føler han må gripe inn. Han stanser bilen og prøver. Det utløser en voldsom reaksjon, spark, slag, gjentatte «skudd» med elektrosjokkvåpen på kloss hold.

Det ender med at politimennene tar med seg den indisk utseende mannen til politistasjonen (de trodde i utgangspunktet han var svart). På veiskulderen ligger Whitey igjen, hardt skadet, rammet av slag. En ambulanse får ham til sykehuset.

Familien får vite at han har hatt et uhell i trafikken, derav skadene og hjerneslaget.

Sorg, omsorg og uvitenhet

Herfra er dette en romanfortelling som spres og samles i gjentagende bølger. Leseren møter familiemedlemmenes fortvilte reaksjoner, følelsesmessig desperasjon og utmattelse, men får også se hvor forskjellige de er. Gamle, inngrodde søskenforhold og mønstre blir med over i sorgen, og i en høyst diskutabel omsorg for den gjenværende moren.

Jessalyn er nær ved å gå til grunne i den tilstanden av tomhet og fravær hun finner seg selv i. Helt til hun en dag lurer på om hun er i ferd med å bli seg selv igjen, komme ut av det, og i stand til å ta vare på seg selv.

Så avsondret har familien McClaren levd sine hvite middelklasseliv at hverken Jessalyn eller barna har vært helt på det rene med at byens politikorps har en lang og forskrekkelig historie for overgrep, uberettiget vold og drap – mest på unge, svarte menn.

Nå blir Jessalyn oppmerksom på dette, og at det finnes en organisasjon ved navn Save Our Lives i indre by, nesten ukjent territorium for henne og barna. Men Whitey, eksborgermesteren, må ha kjent til det.

Langt og fint

Noe av det bemerkelsesverdige med denne lange teksten er vandringen mellom familiemedlemmene, de sympatiske og ufordragelige, fortvilte og desperate. Konfliktene.

Joyce Carol Oates har denne besnærende evnen til å betrakte sine karakterer fra utsiden og innsiden på én gang. Med andre ord: vi ser deres strev med egne indre tanker, og med en allvitende fortellers observasjoner samtidig.

Mens de stadig spør seg selv og hverandre om hva ville Whitey tenkt, sagt?, kommer også leseren den avdøde mannen nærmere.

Teksten blir lang på den måten, men det er fint gjort.

To beslektede bøker

Mange vil ha lest Joyce Carol Oates´ memoir «En enkes fortelling», på norsk i 2012. Den boka handler om tapet av hennes første ektemann, Raymond Smith (død i 2008), som hun var gift med i nesten 50 år. Ei bok om sorg, vennskap og nærhet, og om sorgens mulige utfall.

Foran i den nye romanen «Natten. Søvnen. Døden. Stjernene.» står følgende: «Til minne om Charlie Gross, første leser og elsket ektemann». Vi sitter med andre ord med Oates´ andre bok i landskapet sorg, om tapet av nok en ektefelle – og veien videre i livet. Forfatteren giftet seg med Charlie Gross i 2009, han døde i 2019.

Slik er disse to bøkene nær beslektet, jeg vil tro på en utdypende måte, selv om fiksjonen har tatt lederplass i den nye. Tittelen er hentet fra Walt Whitmans fine dikt «A Clear Midnight».

This is thy hour O Soul, thy free flight into the wordless,
Away from books, away from art, the day erased, the lesson done,
Thee fully forth emerging, silent, gazing, pondering the themes
thou lovest best.

Night, sleep, death and the stars.

I romanen framføres det av Hugo Martinez, poet, fotograf og aktivist, mannen av puertoricansk herkomst som fotograferer Jessalyn ved Whiteys grav en dag – et bilde som lar henne se seg selv utenfra og starter noe helt nytt.

Joyce Carol Oates har lenge vært en av mine favorittforfattere i den amerikanske svingen. Hun har det med å vende tilbake til noen av sine viktigste tema. Som oftest bærer hun med seg ny ved til bålet. Slik er det også denne gangen. Dessuten er Tone Formos oversettelse riktig god.

Den tålmodige leseren har noe å se fram til.

Alle anmeldelser og anbefalinger finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing: