Jimmy Carr (49) har i snart 15 år vært en av verdens største komikere. Han har solgt ut verdensturneer, gjort stor suksess på Netflix og vært programleder for det britiske humorprogrammet «8 out of 10 Cats».
Nå er han på norgesturné og skal besøke totalt seks byer – selv om han insisterer på at Norge bare har to.
Mandag kveld kom han til Oslo, med et to timer langt show som med fordel kunne vært halvparten så langt.
Særegen stil
Carr er en komiker som skor seg på å være så drøy som mulig, og det i oneliner-format.
Han er spesialist på å sende publikum i én retning, før han nådeløst krenger skuta og slenger dem over ripa.
For å ta et eksempel på en typisk Jimmy Carr-vits:
Dette formatet er ferskvare i nøyaktig ti minutter for deg som har sett mye standup, men materialet er såpass godt skrevet at hver eneste høyre-venstre-finte får sin fortjente respons fra publikum.
En ålreit sammenligning i formatsammenheng kan være gamle Rodney Dangerfield eller Don Rickles. Oppsett og poeng omtrent i samme øyeblikk.
Elsker «hecklers»
Jimmy Carr har også blitt velkjent for en underlig kontrakt mellom publikum og komiker. Carr er nemlig en så habil improvisator at han oppmuntrer til frekkheter fra salen, såkalte hecklers.
Dette understrekes ved at denne beskjeden ruller over storskjermen en halvtime før showstart: «Har du en fornærmelse mot Jimmy? Send en SMS til ...»
Dette er et grep han antagelig må bruke enda flittigere i Norge enn i hjemlandet England.
Her har vi ikke for vane å rope ukvemsord mot komikere, og det med tomatkasting tror jeg bare er en eldgammel tegneserietrope.
Tester følsomheten
Når forestillingen begynner, har han fått storskjermen til å fungere som oppvarmer. Der vises drøye vitser publikum kan le av, for å teste følsomheten deres.
Et par av dem er nokså utdaterte svigermorvitser, men det meste er en ålreit pekepinn på hvor landet ligger.
Når Carr selv kommer på scenen, er også det første han sier en «trigger warning». Her er ingen temaer for drøye, men han står for veldig få av dem.
Publikum får kjørt seg
Uansett, når mannen på scenen har liret av seg cirka 20.000 énlinjer-vitser i løpet av de første ti minuttene, er det tid for litt publikumsinteraksjon.
Komikerens første offer er en stakkar på øverste balkongrad som presenterer seg som Ludo.
Utvekslingen mellom dem er blant det morsomste materialet i løpet av forestillingen.
Carr skal ha skryt for å forstå at det intense og frenetiske vitsetempoet hans raskt blir utmattende, og dermed innse at publikum trenger en hvilepute.
Drøyt
Rent tekstlig er Carr et vidunder. Vitsene er ekstremt drøye, men sjokkeffekten han oppnår med formatet er så virkningsfull at det bare virker forfriskende.
Spesielt i en såpass presset bransje som komikere befinner seg i for tiden.
Oneliner-formatet gjør det nemlig enkelt å se på dette utelukkende som vitser – der andre komikere med lignende materiale (Ricky Gervais, Louis CK) ofte gjør lange haranger om politisk ukorrekte temaer, er Carr meget god til å ufarliggjøre tekstene sine ved hjelp av formen.
Utmattende
Det skal være nevnt at overraskelsesmomentet i denne formen ebber ut ganske raskt. Etter to timer er man ganske utmattet og begynner å ane poengene på en mils avstand.
Etter hvert har Carr noe av den samme tilstedeværelsen som den ene i gjengen som aldri sier noe gøy, men får respons på én vits og ikke klarer å slutte å jage rusen det gir å få en hel gjeng til å le.
På et eller annet tidspunkt er det nok. Spesielt når vitsetettheten er så høy.
Jimmy Carr skal være fornøyd med at han har såpass god tekst og timing, men skal dette vare så lenge bør han tilpasse forestillingen sin til et mer dynamisk register.
Énlinjer-vitser, publikumsinteraksjon og den falske latteren (som av en eller annen grunn har blitt et varemerke) er vel og bra, men jeg er overbevist om at denne forestillingen kunne vært halvparten så lang.
Hei!
Det er jeg som er Espen. Jeg er frilanser som skriver om musikk og humor for NRK. Du finner alt det nyeste på nrk.no/anmeldelser.
