Ustø Gervais

Ricky Gervais trenger vel egentlig ingen introduksjon. Alle med et snev av interesse for humor vet hvem han er, og hva slags humor han opptrer med.

Skulle det likevel være et levende mirakel der ute som ikke vet det: Gervais er en drøy komiker. Han sier ting man helst ikke skal si, og det har han gjort på scene, TV, radio og film i over 25 år.

Drøy, men smart

De siste årene har det vært knyttet en hel del diskusjon til hvorvidt man fortsatt kan slippe unna med «støtende humor», for eksempel vitser på minoritetsgruppers bekostning.

Ricky Gervais har klart å beholde sin kompromissløse stil, godt inn i woke-kulturens nå snart modne tidsalder. Antagelig har han klart det fordi han er en ekstremt dyktig komiker, som vet hvordan man skriver en vits riktig.

Materialet hans har alltid vært drøyt, men det har samtidig vært smart.

«Antiwoke-spøkelset»

Woke-kulturen, eller snarere antiwoke-kulturen, har dessuten vist seg å bli en riktig plage for et sultent humorpublikum. Omtrent enhver mannlige komiker på over 40 år har sett seg grådig lei av at det høylytt stilles nye og annerledes krav til materialet deres.

Det har resultert i at de aller fleste standup-spesialer fra denne typen komikere post-2017 har vært breddfulle av mer eller mindre gjennomtenkte raseriutbrudd mot woke-kulturen.

Komikere i dette segmentet har hengt seg sånn opp i tirader at det begynner å bli like forutsigbart som vitser om lockdown og munnbind.

Det gjelder dessverre også Rickys nye Netflix-spesial «Supernature». De første ti minuttene minner mest om en raseridrevet TED-talk fra en forsmådd gubbe.

Gubbete raseriutbrudd

Her har 61-åringen mistet all sin tidligere nevnte kløkt og fyrer løs mot transpersoner og såkalte «wokies» helt uten å ha i bakhodet at han er i ferd med å levere et standup-sett. Det krever jo en viss finfølelse for faget.

Skal en vits fungere på scenen, hjelper det å ha en setup og en punchline. Her er Gervais så i opposisjon til samtiden at han tilsynelatende glemmer det. Han fyrer av nærmest kontekstløse salver som nå bare minner om humor fordi de i dagens debattklima automatisk er mer risikable.

Jeg blir slett ikke krenket av at han vitser om at han skal banke en toåring, men jeg blir skuffet over at ikke vitsen er bedre bygget opp. Vitsene om transpersoner er også i beste fall banale og i verste fall totalt uoriginale og bakstreverske.

Dette er ting du hører den bitre og vonbrotne onkelen din lire av seg etter at ribba har sunket, og akkurat som når onkel Helge drar på med sitt oppgulp, er det elendig kvalitet på det vitsetekniske.

Henter seg inn

Heldigvis er det ikke en enveis-rullegardin som har gått ned foran øynene på godeste Ricky. Etter å ha rast fra seg dette nitriste åpningspartiet begynner den gode tekstforfatteren å vise seg frem igjen, og det er rett og slett som dr. Jekyll og Mr. Hyde.

Den rasende gubben er byttet ut med en klok og raffinert formidler som elegant skyver velskreven tekst ut fra tunga. Her kommer originale og godt formulerte observasjoner som perler på en snor, blant annet om noe så trivielt og gjennomdiskutert som katter og hunder.

At det fortsatt er mulig å lage brukandes humor ved å reflektere over dyrs personlighet, er et bevis på at Ricky Gervais fremdeles har noe å servere publikum.

Etter hvert får vi også se den velkjente intellektualiseringen over universets mysterier, der hovedpersonen selv gjør seg liten og ubetydelig som for å ufarliggjøre livets tunge laster.

Religionskritikken sitter naturlig nok også løst hos den svorne ateisten, og resulterer i et kledelig nihilistisk, men samtidig nokså livsbejaende parti. Paradoksalt nok.

Nyskapende og morsomt

Utover i settet blir teksten også mer selvbevisst. Inntrykket av den rasende, gamle mannen blir langt på vei reddet når han til og med koster på seg en liten innrømmelse om at en spesifikk vits om kjønnsidentitet er billig.

Når antiwoke-tiraden viser seg å returnere mot slutten av settet, er den denne gangen langt mer gjennomtenkt og godt skrevet.

Her leverer Gervais skikkelige setups, bygger kontekst og klarer til og med å være nokså nyskapende i sin drøyhet. Ingen enkel bragd for en mann som etter hvert må ha sagt så mye at ingenting sjokkerer lenger.

En fin running gag på egen, stappfulle bankkontos bekostning er også med på å gjøre ham mer og mer deilig uspiselig utover i settet. Midtpartiet og avslutningen av «Supernature» er både ubehagelig og vanvittig morsomt, akkurat slik et Ricky Gervais-sett skal være.

Jeg skulle bare ønske at han hadde gått noen runder til med de ti første minuttene, og at dette ikke er et symptom på nedgangen for en av vår tids største komikere.