Litt grovt regnet inneholder om lag 400 av de 500 sidene som utgjør denne boken stoff som er kjent fra før. Det har stått i essays, det har kommet frem i Jan H. Landros intervjubaserte bok Jeg er ikke ironisk, i Alf van der Hagens samtalebok fra tjue år tilbake (Dialoger), men kanskje mest av så finnes det avtrykk av det som fremkommer her i Dag Solstads skjønnlitterære verk.
Den minst troverdige setningen i denne boken må være: «Ja, men det er ingen sammenheng mellom mitt liv og mitt verk», og hans kloke samtalepartner kjøper den da heller ikke.
I trollspeilet
Sannheten er at Solstads romaner er som et trollspeil. Alt forfatteren har tilegnet seg av egen og andres erfaring, gjennomgår litterære forvandlinger, eller kanskje kan man si foredlinger, inntil det er blitt til erfaringer som er gjenkjennelige for deg og meg.
Men så får vi altså rundt 100 sider kunnskap om forfatteren som ikke har vært kjent i en større krets fra før. Mye av det som er nytt utspiller seg i barndomsbyen Sandefjord, og det handler om forholdet til hans mor og bror. Oppveksten mener han var like kaotisk som kommentarfeltene på internett. Moren var like uberegnelig som hans nye datamaskin. Nytt er også mye av det han forteller om sin tid som lærervikar i nord-norge – et intermezzo som snart begynner å fremstå som en standard dannelsesreise for norske forfattere.
Drømmer og det ubevisste
Kanskje er det først i denne boken at (denne) leseren for alvor skjønner hvor viktig drømmer og det ubevisste har vært for forfatteren Dag Solstad. Det er et typisk Solstadsk paradoks at en mann som har psykologer og psykologisering høyt oppe på hetslisten faktisk drømmer fram handlingen i flere av sine bøker.
Solstad har bestemt seg for ikke å selv skrive om det helt klart anstrengte forholdet til mor, og derfor forteller han det heller til Alf van der Hagen. På den måten kan han holde kontroll på også de delene av sin biografiske fortelling, som han ikke får anledning til å utnytte litterært. Men konsekvensen blir at moren ikke gjennomgår noen litterær forvandling, slik faren ble gjenstand for i den selvbiografiske romanen 16.07.41.
Teater og terapi
Jeg har tidligere sagt at brevvekslingen mellom Robert Bly og Tomas Tranströmer,
, kunne leses som en roman. Det har med å gjøre at den i utgangspunket var en skriftlig samtale mellom to forfattere. Denne samtaleboken har mer felles med teater eller kanskje også terapi.
Solstad styrke som litterær perfomanceartist i intervjusituasjoner, en rolle han påstår han ikke trives i, er at han er både morsom og ikke rent lite infam. Egentlig er Solstad en antihelt av den sorten som Tomas Seltzer jakter på når han skal bemanne opp panelet i talkshowet Trygdekontoret.
Kritiserer historikere
Solstad er på sitt aller beste når han hetser norske historikere for å være for opptatt av sosialhistorie, når han mener kollegaen Per Olov Enquist overdrev sine alkoholproblemer i sin selvbiografi, eller når han minner om at han har foreslått at Sandefjord burde jevnes med jorden, asfalteres og bli flyplass.
Solstad kritiserer også her dagens ungdom som han mener finner livsmening i oppskrytte teknsiske duppeditter og amerikanske teveserier.
I samtalesituasjonen
Alf van der Hagen gjør oss den store tjenesten at han hele tiden er i samtalesituasjonen, og ikke gjengir forfatterens stamming og stønning, noe som nesten er blitt en slags konvensjon i Solstad-intervjuer.
Resultatet er en bok som oppfyller den gode biografiens og kanskje også den gode litteraturens fremste funksjon. Den gjør deg ikke til noe bedre menneske, men tilbyr noen times meningsfullt samvær med to mennesker som lever sine liv gjennom litteraturen til glede for alle der ute som er i samme situasjon.
- Les også:
