– Uvant for meg å være åpenhjertig

Hopp til innhold

Det er ikke et hvilket som helst publikum som i dag tok seg en tur til Aschehoug-villaen i Oslo.

Kjell Askildsen og Per Petterson var blant dem som var til stede for å høre Dag Solstad snakke med Alf van der Hagen om sistnevntes helt ferske bok, Dag Solstad. Skrevne memoarer.

Les anmeldelsen: Et nødvendig appendiks

– En fryd å få hele historien

Forlagets beskrivelse av boken lover «en forbløffende åpen samtale om liv og verk, om slekt, barndom og ungdom, om voksne år og begynnende alderdom». Overraskende, kanskje, fra en forfatter som ikke akkurat er kjent for å brette ut sitt liv i offentligheten.

– Man vet veldig lite om Dag Solstads liv og bakgrunn. Han har vært veldig tilbakeholden med å fortelle om det fordi han mener at hans liv har veldig lite å gjøre med hans egen litteratur, sier van der Hagen til NRK.no.

Det er nå 20 år siden han først intervjuet Solstad, som allerede den gang var etablert som en av Norges fremste forfattere.

– Når Dag Solstad er en så fantastisk god forteller og har en sånn hukommelse, så har det vært en fryd å sitte sammen med ham i 20 kvelder og få hele den historien. Det har vært et stort arbeid etterpå å bearbeide dette.

Les også: Dag Solstad fyller 70 år (2011)

– Leste ikke boken før det var for sent å gjøre noe med den

Og det ble sannelig et stort arbeid. De to satt sammen og snakket i fem-seks timer hver kveld, forteller van der Hagen, og resultatet er en nesten 500 sider lang bok.

Den er kronologisk organisert, og beskriver Solstads slektshistorie, barndommen og oppveksten i hjembyen Sandefjord og livet som forfatter.

Solstad forteller blant annet om farens død da forfatteren var 11 år gammel og om sitt forhold til moren.

Egentlig tror jeg at min mor ikke skulle hatt barn. Jeg tror ikke hun skjønte barnets egenverdi, så det var ikke lett å være barn med henne som mor. Min bror Cato led mer under det enn meg. Han var den førstefødte. Jeg slapp rimeligere fra det. Men jeg skjønner godt at han dro. Han måtte. Jeg slapp billigere unna. Men i det daglige var det ... tett. Det ble liksom ikke plass til andre enn henne og hennes meninger og oppfatninger og moralsystemer. Det ble for tett, særlig når man er såpass forskjellige. Vi var veldig forskjellige.
Dag Solstad / «Dag Solstad. Uskrevne memoarer», av Alf van der Hagen

Men hvorfor ville ikke en av Norges største forfattere skrive sine egne memoarer?

– Det blir lettere å la noen andre skrive det enn å gjøre det selv, men det var egentlig ikke sånn boken var tenkt heller. Det var snakk om å lage en intervjubok, så jeg tenkte ikke så mye på at det skulle utarte seg til å bli så stort, forteller Solstad, som ikke leste teksten før utgivelsen.

– Jeg leste ikke boken før det var for sent å gjøre noe med den. Jeg har skummet gjennom den nå, og jeg ser at jeg er ganske åpenhjertig noen ganger på private ting.

Det å snakke åpent om sitt eget liv har vært «uvant», innrømmer forfatteren, og dette blir etter all sannsynlighet stående som Solstads eneste memoarer.

– Det blir ikke aktuelt å skrive nye memoarer selv. Jeg hadde faktisk tenkt litt på å skrive en form for memoarer, om alle bøkene mine og hvordan de ble til og så videre, men nå er det uaktuelt.