Anmeldt av Arnhild Skre
Demonstrantar fyller gatene etter helgas presidentval i Russland. Rapportar over omfattande valfusk kjem frå internasjonale observatørar. Likevel er det eit faktum at Vladimir Putin etter berre ein valomgang er vald til president for seks år. Med tårer i auga sto han fram på fjernsyn og takka for tilliten.
Det var eit heilt anna Putin-ansikt enn den zombi-maska som prydar framsida på den russisk-amerikanske journalistveteranen Masha Gessens bok Putin. Mannen uten ansikt som blei lansert simultant i fleire vestlege land 1. mars.
Det nifse Putin-fjeset trer fram frå eit svart omslag. Snur eg boka, varslar baksideteksten «et flengende oppgjør med en iskald maktpolitikers metoder». Boka er ein «kritisk og veldokumentert biografi», hevdar forlaget. Og at Gessen er kritisk mot Vladimir Putin, er sikkert. Men er forfattaren like kritisk mot kjeldene sine? Og drøftar ho kritisk sine eigne hypotesar?
Svara på desse spørsmåla er dessverre nei.
Eg er slett ingen tilbedar av Vladimir Putin, tvert imot. Likevel opna eg boka med ei skeptisk innstilling.
Brutal og vulgær
Ein biografi, lovar forlaget, og boka kan nok kallast ein biografi, sidan ho følgjer Putins livsløp og karriere. Men preget av kampskrift er meir framtredande. Ei gåve- og støttepakke til opposisjonen i Russland, til dei opprørte som har marsjert i månadsvis.
Alt godt sagt om dei og deira kritikk, som Gessen ikkje berre målber, men også utdjupar. Førsteinntrykket av boka er voldsamt, og dramatikken blir ikkje mindre når ein begynnar å lesa. Boka opnar med eit politisk drap, og så går Gessen tilbake til Putins fødsel i 1952 og fortel historia om korleis ein på alle måtar anonym person vaks opp, begynte å studera jus, blei ein middelmåtig KGB-mann, og likevel steig i det politiske systemet.
Tilsynelatande nettopp på grunn av si middelmåtigheit, sitt manglande ideologiske engasjement og si evne til å tilpassa seg dei nye tidene under Boris Jeltsins kaotiske styre. I ei tid då mange blei fattigare, svoltnare og utryggare, og der nokre få blei rikare. Gessen meir enn ymtar om at Putin i tida si i byadministrasjonen i St. Petersburg håva inn store provisjonar på å hjelpa for folk som bygde opp enorme formuar ved å snyta staten for naturressursar.
Gessens forteljing om Putin-karrieren vidare og oppbygginga av eit vulgært og brutalt politikarimage, er spennande som ein thriller frå den kalde krigens dagar. Ein vestleg kaldkrigsthriller, vel å merka, med den demoniseringa av Kreml-herskarane som var eit kjenneteikn ved sjangeren både i bokform og på filmlerretet.
Ein politisk styrt bodskap
Medan Putin steig og blei løfta fram av folk som vil gå langt for å sikra stabilitet, og av folk som vil profitera, forklarar Gessen på pedagogisk vis dei siste tiåras russiske historie. Omsetjaren Gunnar Nyquist skal ha takk for at alle prosessar, termar og byråkratiomgrep er blitt til forståeleg norsk.
For det er store detaljmengder den Moskva-baserte Gessen brukar når ho smir forteljinga om avdemokratiseringa under Putin, drapa som forstumma kritiske røyster, trugsmåla som førte dei landsdekkande fjernsynskanalane inn under statleg kontroll. Om korrupsjonen som veks og om terrorstyre.
Det er motig og opprørande, men kunne ha verka endå meir opprørande. For meg, på avstand i nabolandet, blir anslaget for einsidig, framhaldet blir for farga, alle konklusjonar er varsla på førehand. Ikkje minst blir Putin og utslaga av styremåten hans så drepande karakteriserte både før og etter forteljinga om dei, at tilliten til forfattarens kjeldekritikk og etterrettelegheit blir svekt.
I staden for å vera ein siger for dokumentarsjangeren og den kritiske journalistikken i Moskva, opplever eg at boka byr meg endå ein einsidig, politisk styrt bodskap.
Journalisme
Metoden og skriveposisjonen Gessen brukar, kan også sjåast som eit døme på den frie, uavhengige journalistikkens vrengebilde, journalismen.
Medieprofessor Martin Eide er blant dei som brukar omgrepet og skriv i essayet
«Det journalistiske mistaket» om «når en journalistisk virkelighetsforståelse får hegemoni». Slik eg ser det, blir journalismen overdrivinga av det beste i journalistikken, som er den uavhengige maktkritikken. I iveren etter å bedriva denne maktkritikken, står mediearbeidarar i fare for å setja seg i ein overmodig, overordna elitistisk posisjon.
Journalismen blir på denne måten ein vasstett ideologi, viktigare enn akademisk utvikla kunnskap, overordna andre kjeldekritiske tilnærmingar. At journalistisk rettferdsjakt, nyheitsteft og retoriske overtydingsmiddel er tekne i bruk, blir eit prov i seg sjølv på at det journalistiske innhaldet som blir formidla, er meir sant og rett enn andre forteljingar om verkelegheita.
I Gessen si bok er det mellom anna ein ekstrem bruk av journalistikkens krav om vinkling som gjer at tilliten til hennar tilsynelatande grundige gravejournalistikk blir svekka. Omslaget, baksideteksten, dei innleiande sidene og tendensen i kjeldeutvalet som noteapparatet viser, vitnar om at dette ikkje er ei bok der kunnskap blir utvikla gjennom opne drøftingar og vurdering av alternative forklaringar.
Konklusjonen gitt
Men lik altfor mange andre dyktige journalistar, spelar ho i raseri og heilag overtyding, frå seg sitt beste kort: Lesarens tillit til forfattarens redelegheit og etterrettelegheit.
Personen Gessen har altfor mange gode og vonde grunnar til å hamra laus på den politiske frontfiguren. Sjølvsagt har ho det. Men forfattaren og reportaren Gessen er for rasande. Eg som les, blir i tvil om ho vel sine kjelder uavhengig og kritisk nok. Eg tvilar på om ho har vore open for informasjon som peikar i andre retningar enn den forteljinga ho har bestemt seg for.
Denne boka er eit kampskrift bygd opp rundt på førehand gitte konklusjonar, og med ei avhumanisering av hovudpersonen som mål.
Eg er slett ingen Putin-elskar. Eg er ikkje i tvil om at han som president og statsminister har stått for ei avdemokratisering av Russland, og at Russland under Putin er gjennomprega av korrupsjon. Men det betyr ikkje at eg er nøydd til å lika ei bok som på bortimot alle sine vel 300 sider fortel meg nettopp dette.