Velkomponert situasjons­komedie

Det er sjelden jeg støter på en debutant som til de grader behersker skrivehåndtverket som den nyslåtte bokklubbforfatteren Heidi Linde.

Historien om Jenny som dropper ut av medisinstudiet og starter et nytt liv i bokollektiv uten å si det til familien, er like velkomponert som en kriminalroman av en forfatter med mange år bak seg i faget.

Spenning

Heidi Linde utvikler sin historie med mange spenningsskapende utsettelser, det ikke alt vi får vite om hovedpersonen Jenny med en gang.

Også mye av bakgrunnen for hvorfor hun handler som hun gjør, kommer til oss i enkelte talende tilbakeblikk inn i hovedpersonens barndom.

Men Lindes bok har ingen ting med krim å gjøre.

"Under bordet" er snarere en romantisk komedie av det klassiske slaget, også kalt situasjonskomedier. Denne typen komedier er har form som humoristisk drama med en uhøytidelig, lite alvorlig konflikt, som løses til hovedpersonenes tilfredshet.

Det handler om å bry seg

Heidi Lindes bok blir ikke troverdig, mener Knut Ameln Hoem.

I "Under bordet" tar Linde med seg denne suksessformelen inn i en lett gjenkjenelig nåtidsvirkelighet, med unge mennesker som vi raskt blir kjent med, og får sympati med. I det hele tatt handler denne boken i stor grad om å bry seg om andre mennesker uavhengig av hvem de er, og hva de driver med.

Mest av alt sympatiserer vi med hovedpersonen Jenny, som ikke ønsker å leve opp til den borgerlige livsformen, som hun får mer enn nok av i sin nære familie, hos sin søster Cecilie, mor og far, og den usedvanlig streite kjæresten Joakim.

De representerer "the bad guys" i Lindes univers. De gode personene i Jennys liv er: Den sjarmerende svensk-pakistanske kebabmannen på hjørnet, den ensomme pensjonatvertinnen Marion, og ikke minst den tverre mormoren som heller ikke på dødsleiet ønsker å være en snill, søt, gammel dame.

Bli kjent med Heidi Linde i Sommer i P2:

Egenrådige, men gode

Det er ved synet av disse bifiurene av den første av mange assosiasjoner til filmens verden dukker opp i mitt hode.

Jeg tenker på menneskene i den franske filmen den fabelaktige Amélie fra Montmartre. Som hos Linde er også disse personene rare egenrådige og gode på bunnen.

Når jeg ser på hvordan Linde har skrevet boken sin, så er det vanskelig å ikke tenke på klassiske amerikanske situasjonskomedier som "Venner for livet", bedre kjent som "Friends".

Som i "Friends" er grunnsituasjonen i denne boken nettopp et kafébord, eller en sofa i et bofelleskap, der personene leverer raske, poengterte og morsomme replikker fra en lett gjenkjennelig virkelighet.

Nå er nok Jenny for sær til å få en rolle i "Friends". Hun minner mer om Nemi i tegneserien av Lise Myhre minus svartmetall-sminken, da.

Inspirert av såpeserier

Skal det så være noe galt i at en forfatter lar seg inspirere av sketsjer og dramaturgi fra amerikanske sitcoms?

Nei, det er det virkelig ikke. Det like greit det, som å stjele fra Marcel Proust som debutanten Henrik Langeland gjorde for noen år siden. Men jeg synes ikke Linde går inn i noen spennende dialog med sine forbilder.

Hver setning i denne boken kommer seilende så naturlig, her er det ingen kunstig Wam og Vennerød-dialog. Men "kunstig" er som kjent skapt av ordet kunst, og det er ingen kunst å spore i lettheten til Heidi Linde.

Vi får anledning til både å gråte og le underveis, men jeg vet ikke helt om jeg skal le eller gråte. For jeg blir så forvirret av skrivemåten hennes. Slik jeg leser denne boken, så vil Heidi Linde fortelle oss at livet nettopp ikke er som en amerikansk sitcom, og da synes jeg det er skuffende at det er nettopp sånn hun skriver.

Dermed klarer jeg ikke glede meg over alle de gjenkjennelige, og interessante temaene om singelliv, samliv, karriere, og vellykkethet og løgnaktighet som Linde diskuterer underveis.

Like lite som jeg klarer å glede meg over at det hele går bra til slutt.

Se også

• Heidi Linde - forfatterside