Bølge av norske krigsfilmer: – Det kan virke som kunstnerisk slapphet

Helt siden krigen er det et tema som alltid ser ut til å vinne frem i norsk film: Nemlig krigen.

Mengden norske filmer om andre verdenskrig ser ut til å vokse eksponentielt. Med tre filmer de siste årene og fire til på vei, så er det liten tvil om at krigens tematikk fortsatt inspirerer norske filmskapere.

I 2021 og 2022 får vi nemlig se filmene «Kampen om Narvik», «Krigsseileren», «Konvoi» og «Quisling». Med samlede budsjetter på rundt 300 millioner kroner og høye ambisjoner skal disse filmen bidra til den stadig voksende katalogen av norske krigsfilmer.

Hva er det med nettopp andre verdenskrig som gjør at vi aldri får nok?

Krigsfilm-regissør, men ikke fan

Til tross for at han selv har laget «Kongens nei», og nå jobber med en film om landssvikeren Vidkun Quisling, så er ikke regissør Erik Poppe en særlig stor fan av krigsfilmer.

– Jeg må innrømme at jeg ikke er spesielt opptatt av eller interessert i krigsfilmer. Jeg synes at de aller fleste filmer om krigen gjentar seg selv.

Poppe understreker at han selv ikke interesserer seg for krigen, men mener det er viktig at andre fortsatt forsker på den. Hvorfor driver vi hele tiden å lage nye filmer om krigen?, spør han, før han svarer på sitt eget spørsmål:

– Det kan virke som en kunstnerisk slapphet, og en idemessig tørke at man ikke klarer å finne bedre begrunnelser for hvorfor man lager disse filmene – annet enn at det bare skal være action og spenning. Jeg skjønner at man vil tjene penger, men for de som opplevde dette kan det jo virke som en hån at ting populariseres og forenkles ned i det banale, mener Poppe.

• Les også: Blir kvalm av krigsfilmer «basert på en sann historie»

Vil fortelle sannferdige historier

Poppes film «Kongens nei» er en av de mest suksessfulle norske krigsfilmene. Likevel er det ikke først og fremst krigsaspektet som Poppe synes er spennende.

– Da jeg gikk løs på «Kongens nei» måtte jeg ta meg litt sammen. Det var angrepet på demokratiet og sammenbruddet av staten som institusjon som var grunnen til at jeg ville studere det nærmere. Ikke krigen, sier Poppe.

Regissøren mener det er viktig å kunne fortelle historier som ikke har blitt fortalt før, og historien om Kong Haakon og hans motstand mot Quisling var ikke det.

– «Kongens nei» ble et forsøk på å fortelle historien på en mer sannferdig og mindre tilgjort måte. Jeg har fått oppleve hva krig er i virkeligheten. Det er ikke filmatisk slik vi ser på film, men et hav av små men viktige historier, som sammen danner det store bildet av hva krig er, forteller Poppe.

Nå er Poppe igjen inne på krigstematikk, men denne gangen er det syndebukkene som står i sentrum.

– Som landssviker var Quisling en interessant karakter. Han hadde noe gåtefullt ved seg. Hvordan er det mulig for en person, midt i blant oss, å ende opp med å svike oss alle og alt vi står for, så til de grader?, sier han.

• Les også: Koronatrøbbel for Narvik-film

– Endimensjonale helteberetninger

Dagbladet-anmelder og manusforfatter Christopher Pahle mener norske krigsfilmer har noen klare problemer.

– Dette blir jo en generalisering, men vi har en tendens i Norge til å fortelle kun én type historier om krigen. Ganske endimensjonale helteberetninger om tapre nordmenn som står opp mot okkupasjonsmakten, sier han.

Pahle mener det handler om en berøringsangst for tematikk som tvil, ambivalens og moralske gråsoner. Kort sagt: De historiene som viser at mennesker er mennesker, også i krig.

– Det skapes ganske flate, svart/hvite og repetitive historier der rollefigurene nektes et komplekst og motsetningsfylt indre liv. De får ikke kjempe indre kamper mot seg selv, bare ytre mot andre, sier han.

Samtidig mener han at filmene er en tapt anledning til å si noe om de vanskelige og paradoksale problemstillingene og mentale prosessene som mennesker stilles overfor i en krig.

Pahle mener at unyanserte beretninger potensielt kan gi et falskt bilde av krigen som moralsk enkel.

– De store filmene vi ser om krigen er den viktigste kilden de fleste av oss har til innsikt om den. Og når hovedpersonene automatisk vet hva som er rett og galt bare i kraft av å ha norsk, høymoralsk blod flytende i sine årer, tar vi ikke innover oss at det ikke er noen automatikk i å stå på rett side av historien. Det var ikke det da, og det er ikke det nå, mener han.

Pahle mener måten vi i dag fremstiller krigen på sier mer om nordmenns selvbilde enn vi kanskje er klar over.

– Mens andre land har vært mye mer villige til å bearbeide disse gråsonene gjennom for eksempel film, er det jo interessant at vi fortsatt tviholder på én type fortellinger som ikke bare fremstiller nordmenn som gjennomgående staute og klippefaste og moralsk rettskafne, men som også bedriver så mye historiefaglig akrobatikk at vi påfallende ofte ender opp med å vinne krigen nærmest egenhendig. Det sier mer om oss og selvbildet vårt enn vi kanskje liker å innrømme, avslutter anmelderen.

• Les også: Kritiserer framstillinga av samar på film

Dramatiske hendelser

Historiker og forsker ved Falstadsenteret, Anette Homlong Storeide, sier at andre verdenskrig er betraktet som den mest dramatiske hendelsen i de siste 100 årene. Derfor er det kanskje ikke så rart det kommer mye filmmateriale derifra.

– Det finnes et vell av historier, problemstillinger og perspektiver som kan danne utgangspunktet for filmer. Det har skjedd en rekke andre dramatiske hendelser siden 1945, men jeg tror at andre verdenskrig står i en særstilling fordi den fikk en viktig identitetsbyggende rolle i hele etterkrigstiden og frem til i dag, sier Storeide.

Forskeren trekker også frem dramatikk og kampen mellom godt og vondt som faktorer som gjør at vi fortsatt holder fast på krigsfortellingene.

– Det at historien om andre verdenskrig, eller «krigen» som den heter i Norge, har fått en så stor plass i den norske selvforståelsen, også for etterkrigsgenerasjoner, gjør at den har opprettholdt sin attraktivitet som en dramatisk tid om kampen mellom det gode og det onde og om Norges eksistens.

Gigantiske budsjetter og enorme seertall

Den kommende «Krigsseileren» blir – med sitt budsjett på over 100 millioner kroner – den dyreste norske filmproduksjonen noensinne. Krigsfilmer gjør det jevnt over bra på kino, og både «Max Manus» og «Kongens nei» står bak noen av de beste åpningshelgene i norsk kinohistorie. For ikke å snakke om at TV-serier som «Atlantic Crossing» og «Kampen om tungtvannet» er sett av millioner.

Les NRKs faktasjekker av «Atlantic Crossing»

Med et så stort publikum understreker også Storeide at filmene om krigen har et ansvar og en viktig rolle som historieforteller.

– Innenfor tverrfaglige minnestudier er det flere forskere som har påpekt at yngre generasjoner i dag som regel henter mye av sin historieforståelse fra spillefilmer. Spillefilmer er naturligvis ikke forpliktet til «sannhetssøkende framstilling» i like stor grad som dokumentasjonsfilmer, det er klart at man står friere både til å forenkle og til å dramatisere, sier Storeide og understreker at det likevel er viktig å ha historiefaglig kunnskap som en rettesnor når man forteller krigshistorier.

I snitt én til to filmer i året

Kjersti Mo, direktør i Norsk Filminstitutt, forteller at mengden norske krigsfilmer går i bølger, og medgir at det kommer en god del av dem fremover.

– I 2021 og 2022 blir det mange. I snitt lages det én til to norske krigsfilmer årlig som en del av mellom 25 og 35 filmer, så det er jo også mange filmer med andre rammer og temaer. Men disse norske filmene fra andre verdenskrig har gjerne høye budsjetter og blir sett av mange, så de får mye oppmerksomhet, forteller Mo.

– Er det lettere for norske krigsfilmer å få støtte?

– Det er ikke lettere å få tilskudd til norske krigsfilmer enn filmer i andre sjangere og fra andre epoker. Og det er generelt ikke lett å få tilskudd til å lage film, understreker NFI-direktøren.

Hun forklarer at en god del av krigsfilmene som har fått tilskudd de senere årene, er filmer som har fått tilskudd etter markedsordningen. Markedsordningen er et bransjepanel som vurderer filmenes potensial for høyt billettsalg på kino.

– Basert på erfaring fra hvordan tidligere krigsfilmer har gjort det, vil de gjerne da vurdere at filmer med handling fra andre verdenskrig treffer et bredt voksent publikum – som er blant de mest stabile og ivrige kinogjengerne vi har, forklarer Kjersti Mo.

Mo sier til NRK at hun synes det er positivt at det nå kommer filmer med andre vinklinger enn den klassiske heltefortellingen.

– Vi har hatt våre heltefortellinger, men nå har valg av perspektiv og hovedpersoner utviklet seg. Vi får nå historier fra kvinners perspektiv, fra barnas ståsted, krigsseilere og fra dem som trådte feil, sier direktøren, og trekker også frem «Spionen» (2019), «Flukten over grensen» (2020) og «Den største forbrytelsen» (2020) som eksempler på andre typer krigshistorier vist frem i norsk film.

Ta quizen: Hva kan du om norsk film?