Blir kvalm av krigsfilmer som er «basert på en sann historie»

– Et stort flertall ser ut til å leve godt med at deres kunnskap om historie kommer fra filmer og TV -serier som i bunn og grunn er fiksjon, og det er skremmende.

Slik lyder salven fra den hyllede krigshistorikeren når NRK møter ham på Forsvarsmuseet i Oslo i forbindelse med lanseringen av hans siste bok «Arnhem – kampen om broene 1944».

Britiske Antony Beevor er blant vår tids mest leste forfattere uansett sjanger. Bare her til lands er hans bøker solgt i flere hundre tusen eksemplarer, mens han på verdensbasis har rundet et salg på sju millioner.

Han er særlig anerkjent for sine to mest solgte bøker, mursteinene «Stalingrad» og «Berlin – nederlaget 1945». Senere har han også skrevet tjukke bøker om D-dagen, den spanske borgerkrigen, hele 2. verdenskrig, samt det skjebnesvangre slaget i Ardennene i 1944.

Blodbad i Nederland

I sin ferske bok «Arnhem – kampen om broene 1944» forteller han om den vanskelige og blodige kampen om å ta seg inn i Nazi-Tyskland i etterkant av den allierte landingen i Normandie i juni samme år.

De alliertes feilslåtte Operasjon Market Garden i september 1944 hadde til hensikt å sikre seg herredømme over de største vannveiene i tyskokkupert Nederland. På den måten kunne man raskt erobre Ruhr-området i Tyskland, hvor det meste av tysk råvareproduksjon foregikk.

Beevor forteller i boken hvordan nederlenderne risikerte alt i å hjelpe de allierte styrkene, og at tyskernes gjengjeldelse var nådeløs og varte helt til krigens slutt.

Den adlede 71-åringen sier at han nylig ble spurt hvorfor det nå er større interesse for 2. verdenskrig enn det var for 20 år siden. Svaret ligger i hvordan historiene blir fortalt, sier han.

– Før ble historiene fortalt ovenfra og ned. Men etter 1990-tallet har det i større grad blit fortalt historier om krigføring framfor militær historie. Med det mener jeg at historien til de sivile har blitt et viktigere element. Og ingen steder er dette mer sant enn i historien om Arnhem, Market Garden og Nederland, sier han.

Beevor sier at han valgte dette slaget fordi han til sin irritasjon ikke kunne finne noen gode bøker om det.

– Tidligere bøker har ikke gått nok i detalj rundt de siviles lidelser. I tillegg var det mye ubrukt arkivmateriale, særlig fra USA. Det var også interessant å fortelle om den polske brigaden som var med i dette unødvendige slaget på samme tidspunkt som Hitler jevnet Warszawa med jorden. Man kan forstå disse soldatenes bitterhet, særlig også med tanke på at de behandlet på en dypt sjokkerende måte av de britiske styrkene, sier Beevor.

Har blitt mer hardhudet

Enhver som har lest noen av krigsbøkene til Beevor vet at han ikke skyr detaljerte beskrivelser av hvor langt menneskets råskap kan gå. Han innrømmer at huden blir tykkere med årene, men likevel rystes han fortsatt over skildringene han kommer over.

– Da jeg saumfarte de russiske arkivene under arbeidet med «Stalingrad», brøt min russiske medhjelper regelmessig sammen da han ble kjent med de grusomme detaljene. Jeg følte at det var avgjørende å ikke la seg bli påvirket, fordi historien må fortelles presist. Men du slipper likevel ikke unna. Noen av detaljene holder meg våken om natta, sier han, og utdyper:

– For det er fortsatt ting som sjokkerer meg. Jeg trodde jeg hadde vært innom det meste før jeg skrev boken om 2. verdenskrig. Men det var sjokkerende å finne historiske rapporter om at japanske militære fetet opp krigsfanger før de ble slaktet og spist som vanlig kveg. Jeg kunne ikke tro det, sier han.

Stoler mest på arkiver og dagbøker

73 år etter at 2. verdenskrig tok slutt, er verden i ferd med å tømmes for mennesker som husker hva som faktisk skjedde da mer enn 50 millioner mennesker ble drept i løpet av seks år.

Men Beevor er ikke bekymret for at det skal føre til at vi glemmer historien. Det er nemlig altfor sent å skulle intervjue øyevitner nå. Historiene vil være unøyaktige så lang tid etterpå, hevder han.

– I tillegg vil soldater ha lest bøker om krigen og blander dem med egne opplevelser. Man må jobbe ut ifra dokumenter som stammer fra da dette faktisk skjedde. De som kjempet i krigen vil selvsagt kunne fortelle nyttige ting som man ellers ikke ville ha funnet i arkivene, men det er ikke bra nok til å lene seg på.

Kritisk til at myndighetene blander seg inn

Han er langt mer bekymret over hvordan flere og flere lands myndigheter forsøker å påvirke hvordan nasjonenes historie blir fortalt – framfor å la historikerne gjøre jobben.

– I Spania har myndighetene forsøkt å sette opp en historisk kommisjon som skal fortelle historien om den spanske borgerkrigen. Men jeg tviler på at den kommer til å bli veldig objektiv, for det vil jo koke ned til hvilke historikere de velger til å fortelle den, sier han, og byr på et annet eksempel:

– Jeg er også kritisk til lovene mot holocaustfornektelse i Tyskland og Østerrike. De stammer fra gode intensjoner, men det er langt mer virkningsfullt å overlate debatten om historie til historikere, sier han.

– For ellers kan slike lover bli sett på som en måte å undertrykke «sannheten» på, og det fører til konspirasjonsteorier, utdyper han.

Beevor er også kritisk til hvordan russiske myndigheter håndterer landets historie. Han viser til nye undersøkelser, blant annet gjengitt i The Times, som slår fast at unge russere ikke lærer om Stalins massemord av eget folk på 1930-tallet, hvor så mange som en million mennesker kan ha blitt drept.

Blir opprørt

Han lar seg også provosere av at man i Russland for to år siden lagde filmen «Paniflov's 28 Men», hvor handlingen er basert på en usann sovjetisk propagandahistorie om en heltemodig innsats under 2. verdenskrig. Sjefen for det russiske statsarkivet mistet jobben da han sa at dette var en historie som bare var diktet opp, ifølge The Guardian.

At det lages filmer og TV-serier hvor historiske handlinger diktes opp under dekke av at de er «basert på en sann historie», er noe Beevor blir opprørt av, og han legger smilende til at konen hans nekter ham å se dem fordi det gjør ham opprørt.

– Problemet oppsto da Hollywood fant opp det kvalmende uttrykket. For du vet godt at det er fiksjon, med et element av sannhet. Vi lever i et post-litterært samfunn hvor alt handler om levende bilder. En stort flertall av folk ser ut til å leve godt med at deres kunnskap om historie kommer fra filmer og TV-serier som i bunn og grunn er fiksjon. Og det er skremmende.

Beevor har tidligere avslørt at hans neste bokprosjekt vil ta for seg den russiske revolusjonen og borgerkrigen i årene 1917–1922.

– Det blir en pause fra 2. verdenskrig, men en ny skrekkhistorie, er jeg redd.

– Får du ofte forslag fra dine lesere om hva du bør skrive om?

– Selvsagt, hele tiden. Og ganske ofte må jeg skuffe dem. Noen slag er viktige og interessante, som krigshandlingene i Italia i 1943 og 1944. Men det var en langvarig seigpining og jeg tror ikke jeg kunne fortelle noe interessant som ikke allerede er fortalt om temaet. Men jeg har er et par andre ideer, uten at jeg kan si hva de er.

I Norge er slaget om Narvik i 1940 igjen høyaktuelt med flere nye bøker, planlagt TV-serie og spillefilm. 80 fly ble skutt ned og 65 skip senket da nazistene gikk på sitt første nederlag under 2. verdenskrig.

Men Beevor biter likevel ikke på det navlebeskuende spørsmålet fra NRK om dette kunne vært noe å dykke dypere ned i.

– Nei, jeg tror ikke det. Narvik er relativt sett et ganske lite slag. Jeg må ofte tenke på et internasjonalt publikum og finne slag som hadde store internasjonale konsekvenser, sier han.