Danset Eleanor og Märtha i Det hvite hus?

Dramaserien «Atlantic Crossing» handler om kronprinsesse Märtha, og hennes opplevelser i USA under andre verdenskrig.

Serien er inspirert av sanne hendelser, og fortellingen er serieskapernes tolkning av det som skjedde for åtti år siden. Det er altså fiksjon, ikke dokumentar.

Men, hvor mye er ren diktning, og hva er hentet fra virkeligheten?

Her er svar på noe av det du (kanskje) lurer på etter femte episode!

Denne saken avslører deler av handlingen i «Atlantic Crossing» episode fem. Du leser videre på eget ansvar.

Var krigsseileren Alfred Isaksen på middag som kronprinsessens hedersgjest?

Nei, han er oppdiktet.

Kronprinsesse Märtha ble i forrige episode kjent med den norske krigsseileren Alfred Isaksen. Hun besøkte ham med et telegram med nyheter fra hans familie i Tønsberg. Isaksen er oppdiktet, men det stemmer at kronprinsesse Märtha ga familienyheter til en krigsseiler.

Isaksen er i dramatiseringen med på en fasjonabel middag hjemme hos kronprinsesse Märtha. Han blir presentert som hennes personlige hedersgjest. Rundt bordet sitter president Roosevelt, kronprins Olav og en rekke prominente gjester.

– Det er oppdiktet at han var med, men det stemmer at president Roosevelt ofte tok med høytstående gjester hjem til henne. Fremstillingen av hennes hjem som en uformell, sosial arena er riktig, sier serieskaper Alexander Eik.

I scenen snakker Alfred til forsamlingen og forteller åpent at han var på et mørkt sted etter en ulykke som skadet ham. Han ber om hjelp til å skaffe våpen, slik at han kan reise hjem for å kjempe mot nazistene.

– Alfreds tale er vår måte å formidle det komplekse på en enkel måte i dramatiseringen. Karakteren representerer Norge og viktigheten av lend-lease for de allierte. Vi koker det ned til en setning: Vi trenger våpen for å kjempe, forklarer manusforfatter Linda May Kallestein.

Ble kronprins Olav takket av Morgenstierne mens kronprinsesse Märtha forlot rommet?

Nei, dette er en dramatisering.

Den norske ministeren Morgenstierne utbringer en skål for kronprins Olav sin innsats for låne- og leieloven. Den ble vedtatt med 260 mot 165 stemmer i kongressen 11. mars 1941 og blir beskrevet som et vendepunkt for verdenskrigen.

I dramatiseringen blir kronprinsen takket for formidabel innsats, mens kronprinsessen blir oversett. Da kronprins Olav endelig vender glasset mot sin kone, har hun forlatt rommet.

– Vi har diktet denne episoden for å vise det faktum at Märtha sjeldent fikk anerkjennelse for sin innsats. Hun ble bedt om å gjøre ting og la mye i det, men hun ble ikke sett. Det må ha vært sårende, og dette baserer vi på menneskelig psykologi, sier manusforfatter Linda May Kallestein.

Denne scenen illustrerer noe av utfordringen med dramatisering av historisk materiale, mener Kallestein. Den viser sårhet i forholdet mellom menneskene Märtha og Olav i det private rom, hvor det finnes lite dokumentasjon.

– Vi har stilt oss spørsmålet: Hadde de ingen krangler i løpet av krigens fem år? Antakelig var de som par flest, tror vi. Men her er vi langt inne i fiksjonaliseringen. Poenget er å vise at hennes innsats ble undervurdert, særlig i begynnelsen av krigen, sier Kallestein.

Var kong Haakon irritert på at Märtha ikke stilte opp nok for pressen?

Nei, utbruddet hans er dramatisert.

En irritert kong Haakon snakker med sin sønn i en privat samtale i London. Han har nylig vært i kontakt med den norske sendemannen Morgenstierne i New York, som er opprørt over at kronprinsessen har takket nei til å stille opp for pressen. Kong Haakon (Søren Pilmark) går hvileløst over gulvet og sier «Hun kan sgu da stille op til en fotografering, for fanden.»

I virkeligheten skjedde det slik: Morgenstierne sendte flere henvendelser til kong Haakon, der han ba om at kronprinsesse Märtha stilte opp på intervjuer for amerikansk presse. Kong Haakon svarte at verken han eller kronprinsen ga intervjuer, og det samme burde gjelde for kronprinsessen.

– Vi vet ikke hvorfor kronprinsessen gikk med på å stille opp for fotografene, så kongens utbrudd om at hun i det minste bør stille opp på dette, er et fiksjonsgrep som tilbyr en mulig forklaring og samtidig gir en overgang til scenen med fotoseansen, forklarer serieskaper Alexander Eik.

Presset mot kronprinsessen kom særlig fra minister Morgenstierne, som hun skal ha hatt et anspent forhold til i begynnelsen av krigen.

«Norges minister i Washington, Wilhelm Munthe av Morgenstierne, hadde hurtig forstått at han kunne dra nytte av den landflyktige kvinnen i «publicity»-øyemed. (...) Men kong Haakon hadde sendt kronprinsesse Märtha til USA i rollen som tronarvingens mor, ikke som legasjonens presseattaché.» står det i «Hjemlandet» av Tor Bomann-Larsen.

Det at kong Haakon bruker banning i sine replikker er gjort for å fremstille de kongelige som «vanlige» mennesker, forklarer Eik.

– Vi har ingen grunn til å tro at de kongelige i denne serien aldri bannet, slik folk flest av og til gjør i stressede og pressede situasjoner.

Stemmer det at norske sjømenn besøkte Pook’s Hill?

Ja, men de overnattet ikke der.

Flere kilder har beskrevet at norske sjømenn og krigsflyktninger søkte og fikk hjelp av kronprinsesse Märtha. Mange av dem fant veien til hennes hjem Pook’s Hill.

Det er derimot ikke kildebelagt at sjømennene overnattet hos Märtha, slik det vises i dramatiseringen. Besøkene var dagsbesøk i regi av den norske ambassaden.

«En visitt på Pook's Hill hørte ofte med når ambassaden arrangerte Washington-turer for norske sjømenn. 9. januar 1942 var for eksempel 35 norske sjøfolk på besøk», står det i «Kronprinsessens krig» av Trond Norén Isaksen.

Overnattingsgjestene på Pook’s Hill var som oftest folk kronprinsessen kjente fra før. Det ville uansett ikke vært nok rom på Pook’s Hill til å kunne huse en busslast med sjømenn.

Märtha viste stor omsorg for sjømennene. Hun delte ut julepakker og besøkte også båtene for å se hvordan de hadde det. Når de fortalte historier, kunne hun høre på dem i flere timer, ifølge «Hustru, mor, medmenneske» av Arvid Møller.

– Sjømenn og flyvere som hun møtte det ene året, ikke bare gjenkjente hun når hun traff dem året etter, hun husket også hva hver enkelt het og hva de hadde fortalt henne, sa venninnen Henriette Olsen i samme bok.

Olsen bodde sammen med sin mann Thomas utenfor New York under krigen. Hun kjente kronprinsessen godt og forteller at hun imponerte med sin hukommelse, empati og medmenneskelighet i møte med krigsflyktninger i USA.

– Jeg tror ikke det er for sterkt å si at Kronprinsessen ble et symbol for all motstandskamp ute, sier Olsen.

(Kilde: Digitalarkivet)

Korrigering: I en tidligere versjon stod det at norske sjømenn overnattet på Pooks Hill. Det stemmer ikke. De var kun på dagsbesøk.

Da sjømannen Otto hadde mareritt, var det kronprinsessen som roet han ned?

Nei, han er oppdiktet.

Mange av sjømennene som kom til USA var unge gutter, som kanskje var hjemmefra for første gang. I dramatiseringen heter en av disse Otto, som under sin overnatting på Pooks Hill våkner av mareritt. Kronprinsesse Märtha viser omsorg ovenfor gutten og roer ham ned.

– Otto representerer flere karakterer vi har funnet i vår research. Mange av de norske flyktningene i USA hadde store problemer, og vi vet at kronprinsessen hjalp så mange hun kunne, sier serieskaper Alexander Eik.

Et eksempel er beskrevet slik i boken «Hustru, mor, medmenneske» av Arvid Møller:

«Tre flyktningfamilier var kommet til New Orleans, fra Norge. De manglet de nødvendige papirer og sto i fare for å bli satt I fengsel. Stillingen var svært vanskelig, de hadde to syke barn med seg. I sin nød telegraferte de til Pooks Hill. Kronprinsesse Märtha reagerte spontant. Hun sendte en av sine medarbeidere med fly til New Orleans for å bistå nordmennene. Samtidig henvendte hun seg personlig til myndighetene i Washington. Det gikk ikke mange timene før flyktningene fra Norge hadde fått den hjelp de trengte.»

Er sekretæren Missy LeHand basert på en sann person?

Ja, hun fulgte president Roosevelt i mange år.

Marguerite «Missy» LeHand var en av de viktigste kvinnene i livet og karrieren til Franklin D. Roosevelt. Hun var hans private sekretær, men ifølge biografien «The Gatekeeper» fungerte hun i praksis som stabssjef for presidenten.

Hun ble personlig nær Roosevelt da han ble rammet av polio i august 1921, og hun var en av få personer som fikk besøke han. Ifølge forfatteren av biografien om henne, Katryn Smith, var LeHand svært intelligent og en sentral skikkelse i Det hvite hus.

Det har florert rykter om at LeHand hadde et forhold til presidenten, men Smith mener det primært var hennes talent, lojalitet og dedikasjon som gjorde at hun arbeidet så tett med presidenten.

Hun var den første kvinnen som var personlig sekretær til presidenten, og i en kort periode var hun den mest kjente sekretær i Amerika. Boken er kalt «The Gatekeeper» («portvakt»), fordi hun var med på å bestemme hvem som fikk møte presidenten når.

«Missy var som en sveitsisk lommekniv i Det hvite hus. En formidabel, multitalentfull multitasker», står det i biografien.

Da hun døde i 1944, skrev president Franklin D. Roosevelt et telegram hvor han minnes hennes «effektivitet og geniale evne til å få ting gjort».

Stemmer det at Ragni Østgaard ikke fikk lønn, slik hun sier til Eliza Forbes?

Ja, hun fikk kun lommepenger.

I dramatiseringen er Ragni Østgaard og Eliza Forbes gode venner. De deler et glass vin i en fortrolig samtale, og Ragni forteller at hun ikke får lønn for jobben som hoffdame for kronprinsbarna og kronprinsessen.

– De ti første årene hun jobbet for kronprinsessen fikk hun ikke lønn. Hun hadde utfordringer med å skaffe en passende garderobe til tilstelninger, og derfor fikk hun noe lommepenger til å dekke utgifter til kjoler før krigsutbruddet, forteller manusforfatter Linda May Kallestein.

Hun har funnet informasjon om økonomien til Ragni fra upubliserte memoarer av Rolf Ramm Østgaard, sønnen til Ragni og Nikolai Østgaard. I brevene mellom Ragni og Nikolai er det økonomiske aspektet beskrevet flere ganger.

– Allerede da de kom til Sverige, forsøkte Nikolai å sende penger til henne. Det var nesten umulig å veksle norske kroner til svenske, derfor var Ragni helt avhengig av kronprinsesse Märtha sin økonomi, sier Kallestein.

I dramatiseringen sier Ragni at det er et privilegium og en ære å jobbe for de kongelige. Diskusjoner om lønninger er også beskrevet i hoffsjef Peder Wedel-Jarlsbergs notater, ifølge Kallestein.

– I USA fikk hun etterhvert noe lønn, men det var mer som lommepenger. Nikolai sendte jevnlig penger fra London, sier hun.

Kronprinsesse Märtha fikk overføringer fra den norske regjering og hadde solid økonomi gjennom krigen.

Holdt kronprinsesse Märtha en tale i Madison Square Garden?

Ja, men først i 1943.

Kronprinsesse Märtha gjorde en stor innsats for Norge under andre verdenskrig. En av de største bragdene var del av en Røde Kors-innsamling, hvor kronprinsessen holdt tale på vegne av Norge.

Dette er med i femte episode av dramatiseringen, hvor hun blir introdusert inn på scenen av førstedame Eleanor Roosevelt. Dette stemmer, men det skjer først et par år etter handlingen i serien.

– Vi gjør noen kraftige hopp for å komprimere fem års krigshistorie og samtidig få med noe av det viktigste, sier serieskaper Alexander Eik.

I dramatiseringen handler kronprinsesse Märthas tale om flukten fra Norge, om alt som ble forandret og om frykten hun har for skjebnen til sitt fedreland. Innholdet i denne talen er oppdiktet.

– Vi fant aldri innholdet i talen, derfor måtte vi dikte det hun sier fra scenen, sier Eik.

Kjolen som skuespiller Sofia Helin er kledd i, er en kopi av den originale kjolen kronprinsesse Märtha fremførte talen i. Nesten ingenting er bevart av kronprinsessens klær og kjoler fra tiden hun bodde i USA, men noe finnes i de kongelige samlinger.

Danset Eleanor med Märtha for å hjelpe henne å bli mindre flau?

Nei, men de ble etterhvert gode venner.

I begynnelsen av femte episode opplever vi Eleanor Roosevelt som avvisende mot kronprinsesse Märtha. Dette er basert på kilder som hevder at Eleanor i begynnelsen ikke var så begeistret for den norske kronprinsessen.

– Rett etter at hun kom til USA var det klart at presidenten flørtet med henne. Noen konfronterte Eleanor med det, og hun skal ha trukket på skuldrene og sagt «There's always a Martha». Dette hintet til presidentens flørting med andre kvinner, forklarer serieskaper Alexander Eik.

Eleanor Roosevelt var en sterk kvinne i Det hvite hus og en politisk aktivist. Under krigen reiste hun flere steder på vegne av presidenten, og hun er fremdeles den som har sittet lengst som førstedame i USA (1933-1945). Etter krigen ble hun en viktig talskvinne for de Forente Nasjoner (FN).

Etterhvert ble Eleanor Roosevelt en nær venn og støttespiller til kronprinsessen. Hun var en norgesvenn og sendte blant annet en nyttårshilsen via radio til norske kvinner i 1940. I radioopptaket ønsker hun å sende et budskap om håp for fremtiden, og roser kvinnene i Norge for å ha møtt krisen med mot og besluttsomhet.

Eleanor var også god venn med den amerikanske sendekvinnen Florence Harriman, som hjalp kronprinsessen og barna på deres reise til USA.

– Da vi så Eleanor introdusere Märtha på scenen i Madison Square Garden, ble vi nysgjerrige på forhistorien til dette. Den historiske sannheten er at Eleanor støttet kronprinsessen. Hvordan det skjedde er dramatisert, ettersom vi vet lite om hvordan de omgikk hverandre i det private rom, sier Eik.

Hadde president Roosevelt romantiske følelser for kronprinsesse Märtha?

Trolig, men det betyr ikke at de hadde et forhold.

I slutten av episode fem har kronprinsesse Märtha og president Roosevelt kjørt fra Secret Service, og de to sitter alene i bilen. Han viser henne et kart og forteller at hun får reise på turné til de samme stedene hun og kronprins Olav besøkte i 1939.

Hun blir veldig glad, takker presidenten og et øyeblikk ser det ut som han skal kysse henne. Dette er fiksjon.

– Vi har tatt utgangspunkt i at president Roosevelt hadde romantiske følelser for kronprinsessen. Mange av kildene våre forteller om dette. Det betyr ikke at de hadde et fysisk forhold, sier manusforfatter Kallestein.

Kildene er blant annet boken «Franklin and Eleanor: An Extraordinary Marriage» av Hazel Rowley, hvor forfatteren skriver at presidenten var begeistret for kronprinsessen og at hun flørtet med han.

En annen kilde er «Hidden Power: Presidential Marriages that Shaped Our Recent History», hvor forfatter Kati Marton beskriver kronprinsessen som veldig flørtende, nesten som en ung pike, selv om hun var for gammel til å være en ung pike.

I «Roosevelt's Lost Alliances» skriver forfatter Frank Costigliola at presidenten tok henne med på lange ettermiddagsturer i bilen sin. Han ville at hun skulle kalle ham «Godfather».

Forfatter Tor Bomann-Larsen hevdet også i sin bok «Hjemlandet» at president Roosevelt var betatt av kronprinsessen.

Historiker Trond Norén Isaksen har funnet dokumentasjon på at kronprinsesse Märtha tilbrakte hele eller deler av 248 dager sammen med president Roosevelt i tidsperioden 1940–1945.

Han har i et tidligere intervju med NRK fortalt at hun hadde ubegrenset tilgang til Roosevelt, men at ryktene om at hun skal ha vært en elskerinne var del av en svertekampanje mot presidenten.

Serieskaperne minner samtidig om at alt som skjer i den private sfære i «Atlantic Crossing», er dramatisering og fiksjon.

– Det er kun Roosevelt og Märtha som vet den hele sannheten om hva som foregikk mellom dem i det private rom, avslutter manusforfatter Linda May Kallestein.