Kronikk

Fake history, made in Norway

Det er ikke nødvendig å drive med historieforfalskning for å lage TV-underholdning.

Sofia Helin og Kyle MacLachlan i Atlantic Crossing

Kongefamiliens nære forbindelse med Det hvite hus var av politisk betydning for Norge. Men påstanden om at kronprinsesse Märtha endret krigens gang, er langt fra sannheten, skriver Tor Bomann-Larsen. Bildet er fra serien. Sofia Helin som Märtha i samtale med Franklin D. Roosevelt, spilt av Kyle McLachlan.

Foto: Susan Martincek / Cinenord/NRK

«She changed the course of war.» Denne opplysningen står gjengitt på den internasjonale plakaten til NRKs dramaserie «Atlantic Crossing». Det er ikke mange enkeltpersoner vi kan si det samme om; at han eller hun «endret kursen» på Den andre verdenskrig.

Serien skal være «based on true events», alternativt, «inspirert av sanne hendelser». Og det skal sies, nettopp en inspirert, artistisk tilnærming kan gi oss nye erkjennelser innenfor rammen av gamle fakta.

Et historisk vendepunkt

Den norske kronprinsessens menneskelige betydning for USAs president er hevet over tvil. Og det sier seg selv at kongefamiliens nære forbindelse med Det hvite hus var av politisk betydning for Norge.

Men at kronprinsesse Märtha («en meget innflytelsesrik skikkelse i verdenspolitikken») skal ha «endret krigens kurs» er noe nytt. Det kom først på dagsordenen i fjerde episode.

Den har betegnende nok fått tittelen «Ild og vann». Det handler om en av verdenskrigens viktigste kursendringer: «The lend- and lease act».

Den såkalte låne- og leieloven ble vedtatt av Kongressen 11. mars 1941. Datoen angir et vendepunkt fordi verdenskrigens hovedfront skulle vise seg å ligge i industrien.

At kronprinsesse Märtha skal ha «endret krigens kurs» er noe nytt.

Kjernespørsmålet ble hvilke av de krigførende parter som kunne holde det lengst gående med våpen, ammunisjon, skip, fly, tanks, drivstoff og proviant.

Derfor kan knapt D-dagen tillegges større vekt enn beslutningen som forvandlet en nøytral amerikansk fredsøkonomi til et slagkraftig krigsmaskineri i de alliertes tjeneste. Hvordan ble dette mulig?

Det historiske bakteppet

Slik er faktarammen: Etter å ha vunnet valget i november 1940, la Franklin D. Roosevelt ut på et fjorten dagers cruise i Det karibiske hav med marineskipet Tuscaloosa.

Den 9. desember, etter en snau uke om bord, fikk pokerlaget med fiskestenger uventet besøk av et sjøfly.

Piloten brakte med seg et personlig forfattet memorandum i 19 punkter fra Winston Churchill. Det inneholdt et desperat, men nøye kalkulert rop om hjelp fra De britiske øyer til De forente stater.

Landet hadde senhøsten 1940 klart seg gjennom den tyske terrorbombingen, men britene kunne ikke i lengden overkomme at fienden senket handelsfartøyer og stanset alle forsyninger til øysamfunnet.

Storbritannia hadde akutt behov for skip, fly og andre materielle forsterkninger. Samtidig var staten på konkursens rand.

Britene hadde ikke økonomi til å redde hverken seg selv eller imperiet fra totalhavari. Presidenten ville intet heller enn å hjelpe Storbritannia, men han hadde et problem: USA skulle være nøytralt.

Forfatterne bak «Atlantic Crossing» har med dette plassert en helt ny, norsk hovedrolle i brennpunktet for en verdenshistorisk hendelse.

Roosevelts fortrolige medarbeider, Harry Hopkins, en kjent bifigur i «Atlantic Crossing», har skildret forvandlingen som skjedde om bord på Tuscaloosa etter at presidenten hadde mottatt de 19 punktene, vedlagt en tabell som viste den britiske handelsflåtens enorme tap.

Han ble taus og innesluttet, rørte hverken kortstokk eller fiskestang. Men så etter to dagers grubling åpnet han munnen. President Roosevelt rykket «plutselig ut med planen».

I sitt stille sinn hadde han konsipert politikken som skulle redde Storbritannia. (Og som senere ble gjort gjeldende for Sovjetunionen.)

Dramatiseringen

I fjerde episode av «Atlantic Crossing» er Det karibiske hav byttet ut med presidentens kontor og Churchills flybårne memorandum med kronprinsesse Märtha som kommer stormende inn og forlanger materiell støtte, ikke til Storbritannia, men til Norge.

Hun nedkjemper alle Roosevelts betenkeligheter mot det som skal bli «The lend- and lease act». Norges kronprinsesse leverer kronargumentet som skal til, ikke bare for å overbevise presidenten, men i neste omgang, Kongressen og det amerikanske folk.

Det handler om «Ild og vann».

Roosevelts ord blir Märthas

Tilbake til fakta: Den 17. desember, dagen etter hjemkomsten fra Tuscaloosa, innkalte Roosevelt til pressekonferanse i Det hvite hus.

Her offentliggjorde han planen. Og illustrerte den med et bilde: «Sett at det begynner å brenne hos naboen min, og jeg har en hageslange ...» Selvsagt ville han låne bort slangen for å redde naboens hus. Alternativet var at hele nabolaget gikk opp i flammer.

«Jeg tror en kan si», konstaterte forfatteren Robert E. Sherwood: «med denne lignelsen om naboen vant Roosevelt kampen om låne- og leieloven». Også Winston Churchill var imponert over ordbruken.

Fortiden må gjerne gjenoppstå som drama. Men dette er noe annet og adskillig mer grumsete.

I NRKs serie er det blitt kronprinsesse Märtha som leverer substans til den berømte metaforen om «naboens hageslange».

Og her dreier det seg ikke om et desperat kjempende Storbritannia, men om det for lengst besatte Norge, nærmere bestemt om Asker. Med uimotståelig innlevelse skildrer hun hvordan «good neighbours» var kommet kronprinsfamilien til unnsetning den dagen for åtte år siden da Skaugum brant.

Fakta (for ordens skyld): Kronprinsesse Märtha innfant seg i Det hvite hus først to dager etter pressekonferansen. Da hadde hun ikke sett Roosevelt siden før cruiset med Tuscaloosa.

Sjåvinisme

Forfatterne bak «Atlantic Crossing» har med dette plassert en helt ny, norsk hovedrolle i brennpunktet for en verdenshistorisk hendelse.

Inspirerte paralleller kunne være å gjøre Otto Ruge (ikke general Eisenhower) til den egentlige leder av invasjonen i Normandie. Eller la Kjakan Sønsteby (ikke Claus von Stauffenberg) plassere bomben i Hitlers hovedkvarter. Eller, enda mer inspirert, la Milorg (ikke den røde armé) trekke lengste strå i slaget om Stalingrad.

Hvordan kan NRK forsvare å gjøre det norske kongehuset til sakesløst offer for nasjonalsjåvinistiske konspirasjoner?

Selvsagt står det et privat filmselskap fritt å lansere alternative historiske sannheter; spørsmålene som reiser seg er knyttet til NRK.

Hvem er egentlig tjent med at allmennkringkasteren investerer et ukjent antall lisensmillioner i fri fantasi – ikke «inspirert av» – men forkledd som «sanne hendelser»?

Hvordan kan NRK forsvare å gjøre det norske kongehuset til sakesløst offer for nasjonalsjåvinistiske konspirasjoner, samtidig som TV-seere over hele verden sitter igjen med en forløyet variant av «true events»?

Samtiden sliter med «fake news». Fortiden må gjerne gjenoppstå som drama. Men dette er noe annet og adskillig mer grumsete.

Kronprinsessen som endret krigens kurs, kan bare betegnes som «fake history».