Samlet virkelig Roosevelt på frimerker?

Dramaserien «Atlantic Crossing» handler om kronprinsesse Märthas ufrivillige eksil i USA under andre verdenskrig.

Serien er inspirert av sanne hendelser, og fortellingen på skjermen er serieskapernes tolkning av det som skjedde for åtti år siden. Det er med andre ord fiksjon, ikke en dokumentar.

Men hvor mye er ren diktning, og hva er hentet fra virkeligheten?

Denne saken avslører deler av handlingen i «Atlantic Crossing» episode fire. Du leser videre på eget ansvar.

Var det faktisk brann på Skaugum?

Ja.

Hovedbygningen på Skaugum i Asker var et flott trehus fra 1891, men 20. mai 1930 brøt det ut brann.

Bare få måneder tidligere hadde kronprinsparet flyttet inn. Märtha var gravid i åttende måned med prinsesse Ragnhild da brannen oppsto.

– Vi var opptatt med å henge opp bilder da jeg oppdaget røyk. Jeg løp ut på gårdsplassen og så at det skinte i brannflammer gjennom alle takvinduene, har kong Olav sagt.

Brannen skyldtes en kortslutning i en gammel elektrisk ledning. Alle beboerne kom seg raskt i sikkerhet i forvalterboligen, og huset brant ned til grunnen i løpet av tre timer.

Som Märtha sier i samtalen med Roosevelt, sørget en dugnad mellom naboer, lokalbefolkning og ansatte for at verdisaker og innbo ble båret ut.

Kronprinsessen tenkte først og fremst på å berge barneutstyret. Hun tok dessuten med seg et bilde av kronprins Olav og gjemte det under kjolen.

Hun tok det fram da hun kom seg i sikkerhet, ifølge forfatter Nini Roll Ankers dagboknotater.

– Olav kysset henne lenge, og tårene rant av dem begge to, skrev Roll Anker i dagboka.

Hovedbygningen ble senere bygget opp igjen i betong for å være bedre sikret mot brann. Den sto ferdig i 1932, og kronprins Olav og familien kunne flytte inn igjen.

• LES OGSÅ: Kronprinsparet har koronakontor på Skaugum

Eksisterte låne- og leieloven?

Ja, men det er usikkert om Märtha inspirerte Roosevelt til den.

«The Lend-Lease Act», eller låne- og leieloven, ga presidenten fullmakt til «å selge, overføre eiendomsrett til, leie og låne ut» alt slags krigsmateriell til USAs allierte – på avbetaling.

Roosevelt hadde, som han sier i episoden, vurdert en slik løsning en stund. Planene skjøt fart etter at britenes statsminister Winston Churchill i et langt brev ba ham om hjelp.

Ideen ble presentert under en pressekonferanse 17. desember 1940.

Den gjorde at USA offisielt forble nøytrale, men samtidig lojale og hjelpsomme overfor sine allierte.

• SE I NRK TV: «43 presidenter på 227 år på 227 minutter»

Roosevelt brukte, som i serien, en folkelig metafor om å låne bort en brannslange til naboen da han presenterte ideen.

Det er riktignok ikke kildebelagt at den var inspirert av Märthas anekdote om brannen på Skaugum.

– Det er veldokumentert at presidenten og kronprinsessen rådførte hverandre i politiske spørsmål. Disse samtalene var private, så her har vi måttet dikte og dramatisere dialogen, sier manusforfatter Linda May Kallestein.

At han presenterer ideen for første gang i et privat selskap julaften 1940, er oppdiktet. Pressekonferansen hadde da allerede funnet sted.

Fikk Märtha sammenbrudd i sjømannskirka?

Nei, dette er en dramatisering.

I starten av episoden skal kronprinsesse Märtha holde en tale i en sjømannskirke nær sitt nye hjem i Pook's Hill.

Wilhelm Morgenstierne, Norges minister i Washington, omskriver så talen hennes. Hun greier ikke å gjennomføre den, begynner å blø neseblod og forlater podiet.

– Vi vet at kronprinsessen besøkte kirker i USA flere ganger, blant annet var hun i Sjømannskirken i Baltimore jula 1940. Vi har med vilje ikke spesifisert hvilken kirke sammenbruddet skjer i, sier manusforfatter Linda May Kallestein.

Situasjonen er nemlig oppdiktet. Den skal vise at ministeren ikke alltid respekterte Märthas grenser – særlig når det gjaldt offentlige opptredener.

Wilhelm Morgenstierne var Norges minister og ambassadør til USA i nesten 30 år. Han ville bruke Märthas PR-verdi for å få blest rundt Norges kamp.

«Jag tager gärna emot råd och det är bara bra att höra vad andra tycker» skrev kronprinsessen selv, sitert i Tor Bomann-Larsens biografi «Hjemlandet».

«Men [Morgenstierne] får sannerligen försöka hjälpa mig när han vet mitt syn på saken. Han är nog bra i många fall men i detta ser han bara från Amerikanarnas sida.»

Neseblodet er en visualisering av Märthas problemer med migrene.

Er bilene i serien tidsriktige?

Ja, men ikke alle er historisk korrekte modeller.

President Roosevelt likte å ta seg en kjøretur, og bilene var tilpasset sykdommen hans ved at de kunne styres utelukkende med hendene.

Den kanskje mest kjente bilen fikk til og med et kallenavn: «Sunshine Special» var en Lincoln-limousin som presidenten brukte under offentlige opptredener. Da ofte med nedfelt tak, derav kallenavnet.

Når han tilbrakte tid på fritidsstedet Hyde Park, var favoritten imidlertid en mørkeblå Ford Phaeton 1936-modell.

Denne står i en glassmonter på Roosevelt-museet og var naturlig nok ikke tilgjengelig for produksjonen.

– Dessverre fikk vi ikke skaffet en tro kopi av denne innenfor budsjettrammene, sier serieskaper og regissør Alexander Eik.

– Det var en stor utfordring å finne biler som var mest mulig lik de originale. Vår største «synd» var at vi ikke fikk tak i en Buick Roadmaster 1939-modell som kong Haakons A-1. Den er kanskje den mest ikoniske kongebilen av dem alle, fortsetter han.

En Mercedes-Benz 260 spiller i stedet rollen som A-1 i «Atlantic Crossing».

Det viste seg dessuten komplisert og dyrt å frakte veteranbiler på tvers av landegrenser. Det var uheldig, all den tid serien ble spilt inn i Norge og Tsjekkia.

Digitale triks måtte derfor til.

– Vi ser kong Haakons A-1 for første gang ved portene til Skaugum i episode én. Dette er filmet i Tsjekkia. Bildene av bilen som kjører videre mot huset, er hundre prosent datagrafikk. Hele bildet, også bilen og bakgrunnen, er skapt digitalt, forteller Alexander Eik.

Bildene av kongen som går ut av bilen, er derimot filmet på Lillehammer – med en helt annen type bil enn den som ble brukt i Tsjekkia. Spesialeffekter måtte derfor gjøre fronten av den «norske» bilen lik den «tsjekkiske».

Det ble med andre ord benyttet to ulike veteranbiler, hvorav en ble digitalt redesignet, samt en heldigital bil for å skape denne kjøresekvensen.

– Mange veteranbilentusiaster har nok klødd seg i hodet og tenkt «hva i all verden har de gjort her», sier serieskaperen.

• LES OGSÅ: Derfor «jukses» det mer enn du tror i «Heimebane»

Ønsket Roosevelt egentlig ikke å bli gjenvalgt?

Jo, etter han skjønte krigsfaren.

«Jeg ønsker virkelig ikke dette. Åtte år er mer enn nok», sier Franklin D. Roosevelt til kronprinsesse Märtha om valgkampanjen han sto midt i.

Han hadde allerede vært president i to perioder. Nå stilte han, stikk i strid med tradisjonen, til valg for tredje gang.

Samtalen gir inntrykk av at Roosevelt syntes det holdt med åtte år. Det fortalte han også sine demokratiske partifeller gjennom første halvdel av valgåret 1940.

Han endret imidlertid standpunkt. Beslutningen tok han trolig etter at Tyskland brøt ned det franske forsvaret i mai.

Roosevelt mente sine erfaringer etter mange år som øverstkommanderende var uunnværlige i en tid der krigen nærmet seg USA.

Under nominasjonsmøtet i juli holdt den sittende presidenten likevel kortene tett til brystet.

• Se i NRK TV: «Apokalypse – andre verdenskrig»

Han deltok ikke selv, men ringte inn en kryptisk beskjed om at han hadde verken ønske eller plan om å fortsette – og at delegatene sto fritt til å stemme på andre.

Etter at beskjeden hadde blitt lest opp, ble det stille en liten stund. Så begynte en stemme å buldre over høyttalerne: «We want Roosevelt! We want Roosevelt!»

Stemmen kom fra en demokrat som hadde tilgang til PA-anlegget. Det var en del av Roosevelt-fløyens plan for å få landsmøtet til å votere for den sittende presidenten.

Planen fungerte. Roosevelt ble nominert og gikk til valg på at USA skulle holde seg utenfor krigen. Han vant med hele 449 mot 82 valgmenn.

Møtte virkelig Märtha en krigsseiler?

Ja, men ikke på helt samme måte som i episoden.

I «Atlantic Crossing» innleder kronprinsesse Märtha en samtale med en krigsseiler under en tilstelning i Sjømannskirken.

Mannen sitter i rullestol etter en ulykke til sjøs. Han raser mot det han mener er kongefamiliens svik.

Situasjonen er oppdiktet, navnet Alfred Isaksen likeså. Men kronprinsessen møtte også i virkeligheten en krigsseiler som gjorde inntrykk.

Hun traff ham riktignok ikke i Sjømannskirken. Det første møtet fant sted under et sykehusbesøk dagen etter de hadde flyttet inn på Pook's Hill, skriver Arvid Møller i «Märtha: hustru, mor og medmenneske».

Mannen hadde overlevd en torpedering og avviste henvendelsene fra kronprinsessen.

• LES OGSÅ: Märtha var dronningen vi aldri fikk

Märtha fikk så vite at sjømannen var bekymret for hvordan det gikk med familien i Norge. Hun undersøkte situasjonen og skrev senere et brev hvor hun fortalte at det sto bra til med dem.

Det betrygget mannen. Neste gang kronprinsessen besøkte sykehuset, gråt mannen gledestårer og takket henne.

Rollespillet Märtha har med Wilhelm Morgenstierne etter samtalene med krigsseileren, er oppdiktet.

Er Pook's Hill-scenene spilt inn på Pook's Hill?

Nei, huset ble revet på 1960-tallet.

Pook's Hill var navnet på en eiendom i delstaten Maryland like ved grensen til Washington D.C.

Tomta, som var på 600 mål, huset en villa i naturstein. Hit flyttet Märtha, hennes følge og barna inn senhøstes 1940.

Huset ble revet for mange år siden. I dag ligger det tennisbaner, hoteller og boligblokker der Märtha en gang bodde. Produksjonen måtte derfor tenke annerledes.

– Vi lette lenge, men fant ikke noe sted som så ut som Pook's Hill. Så jeg ga etter hvert opp ideen om å få det til å ligne mest mulig, sier serieskaper og regissør Alexander Eik.

Han gjorde i stedet et visuelt grep for å hjelpe seeren.

– For å gjøre det enklere å forstå når vi klipper mellom USA og England, valgte vi å filme Pook's Hill på et sted som var bygget i amerikanskinspirert art noveau-stil, sier Eik.

Valget falt på hotellet Chateau Kotěra like øst for Praha, tegnet av den modernistiske arkitekten Jan Kotěra.

Ønsket var å skape en kontrast til den klassiske engelske arkitekturen til Bowdown House, der kronprins Olav og kong Haakon holdt til.

• SE I NRK TV: «Arkitektens hjem»

Ble Roosevelt virkelig kalt «gudfar»?

Ja, han ønsket det selv.

Kronprinsbarna Astrid, Ragnhild og Harald kaller presidenten «godfather» gjennom hele episode fire.

Prinsesse Astrid har fortalt at Roosevelt ikke ville bli kalt «Mr. President». Men fornavn var uvant for kongelige småfolk som vanligvis brukte en formell tone overfor fremmede.

De kom dermed fram til alternativet «gudfar», skriver Lars Roar Langslet i «Kong Olav V av Norge: monarkiet i en brytningstid».

«Det var jo lenge før det ordet fikk sine særegne assosiasjoner», fortsetter han.

Roosevelt ønsket også at Märtha skulle kalle ham det, ifølge Egil Ulateigs bok «Den lange reisen hjem».

Det var særlig i skriftlig kommunikasjon at Märtha tok i bruk kallenavnet. Et brev til Roosevelt fra juli 1941 ble for eksempel innledet med «min kjære gudfar».

Hun avsluttet med «ditt hengivne gudbarn Märtha».

Samlet han også på frimerker?

Ja.

Der Trump roer seg med et slag golf og Erna Solberg jakter Pokémon, koste Franklin D. Roosevelt seg med frimerker.

Presidenten startet å samle da han var åtte år gammel. Det ble en av hans kjæreste hobbyer – også i voksen alder.

Totalt hadde han rundt 1,2 million ulike frimerker fra alle verdenshjørner.

Nesten hver dag tilbrakte han rundt en halv time med frimerkene, ofte i senga like før han slukket lyset. Han tok ofte album med seg på sine reiser utenlands.

I løpet av tida hans i Det hvite hus sendte det amerikanske postvesenet ut 225 nye frimerker. Hvert eneste måtte godkjennes av ham.

Presidenten tegnet til og med skisser til frimerket som ble gitt ut i anledning polfarer Richard Byrds antarktiske ekspedisjon.

Hobbyen gagnet også presidenten når han var på jobb, skriver Eleanor D. Roosevelt i boka «Veien fra Det hvite hus»:

«Han hadde faktisk merkverdig detaljert kjennskap til fjerne land, selv om han aldri hadde sett dem», skriver den tidligere førstedamen og fortsetter:

«En gang på et kritisk tidspunkt i den annen verdenskrig, forbløffet han statsministeren på New Zealand ved sitt kjennskap til et område han aldri hadde besøkt».

Presidentens frimerkesamling ble i 1946 solgt på auksjon for 228.000 dollar.

PS. Det er en liten glipp i «Atlantic Crossing». Episoden finner sted i 1940, men frimerket som prins Harald får, ble gitt ut først seks år senere.

Fikk barna en hundevalp til jul?

Ja.

I første episode av «Atlantic Crossing» skyter tyske soldater kronprinsfamiliens hund.

Det er usikkert om dette faktisk skjedde, men det er historisk korrekt at «Vimsa» ikke ble med over Atlanteren.

Barna er dermed uten sin kjære hund til jul. Da ser «gudfaren» sitt snitt til å glede dem med en ny.

Dette bekreftes av prinsesse Astrid i boka «Astrid: prinsesse av Norge».

«Første julen vi var i Amerika fikk jeg en hund i julegave, av president Roosevelt. Det var en voksen hund, men det gjorde ingenting. Den var min, og den hjalp på savnet», skriver hun.

Hunden var, i likhet med «Vimsa», en irsk setter. Den fikk navnet «Jack» og ble et midtpunkt på Pook's Hill.

Det er også riktig at kronprins Olav dro til Washington for å feire jul sammen med familien.

I 1940 reiste han inkognito under navnet Alexander Carlsen.

«Jeg husker godt at far kom hjem hver jul. Det var en veldig overraskelse de første par gangene. Senere ventet vi det nesten. Men det var stor stas da han kom», uttaler prinsesse Ragnhild i Arvid Møllers biografi om kronprinsesse Märtha.

• LES OGSÅ: Prinsesse Ragnhild fyller 80 år