Sør og vest i Polen ligger den gamle byen Wroclaw, også kjent under det gamle tyske navnet Breslau. Det er dit han har tenkt seg, den norske, knapt tretti år gamle mannen som er hovedperson og jeg-forteller i Erlend Flornes Skarets bok med samme navn som byen; Wroclaw. Hva han skal der er imidlertid mindre klart. Det vi får vite er at han er bygningsingeniør, at han for en tid siden har sagt opp jobben, har brent noen broer, pakket en sekk og lagt ut på reise.
Uvisshet som leserens gulrot
I blant dukker det opp bøker som har denne fine egenskapen som best er beskrevet av Bob Dylan i den klassiske Ballad of a Thin Man; det er noe som foregår her, men du vet ikke helt hva det er? Når forfatteren klarer å få denne stemningen av uvisshet hos leseren til å vare uten at interessen fortaper seg, er den rendyrkede leseopplevelsen rett rundt hjørnet. Erlend Flornes Skaret lykkes langt på vei.
Ingeniør og kikker
Protagonisten hans, jeg-fortelleren, tar Wroclaw i bruk på en tilsynelatende tilfeldig eller planløs måte. Han finner sitt billige hotell, observerer ting fra vinduet, hører lyden av naboparets voldsomme krangel gjennom gisne hotellvegger og er snart i gang med en prosess som etter hvert gjør ham til så vel kikker som deltaker i et slags trekantdrama. Han går omkring i byen, for det meste alene. Bygningsingeniøren i ham får rett som det er prege teksten med observasjoner og refleksjoner omkring den konkrete byen, dens fysiske utseende og historie. Og innimellom det hele gir han oss brokker av innsikt i det som har gått foran reisingen, jobben han hadde i Oslo, bakgrunnen fra Vestlandet, andre reiser, en studietid i Frankrike, en mislykket kjærlighet.
Tilforlatelig, men ...
Alt dette fortelles i en saklig og tilforlatelig tone, men som i blant glimter til med humor og tvinger latteren frem i leseren. Og hele veien altså dette; hvor skal vi hen med denne historien?
Det er med andre ord en dristig komposisjon Flornes Skaret har satt sammen, faren for å miste leseren underveis er til stede. At dette litterære motet viser seg i en debut er både gledelig og lovende.
Språket i Wroclaw er imidlertid ikke like godt hele veien. Flornes Skarets nynorsk er i blant mer kantete og tunglest enn godt er. En overdreven bruk av garpegenitiv (sin, sitt, sine) er én detalj som bidrar til dette.
Svar finnes
Når også det er sagt; det er i høy grad verdt bryet å ta veien til de siste sidene i denne uvanlige og interessante debutromanen. Der er det nemlig svar å få på hvor vi skulle.
