Julius Winsome har bodd der ute i skogen hele livet, i en tømmerhytte, først med faren og alle bøkene hans, senere med bøkene alene. Utallige bind, Julius vet nøyaktig hvor mange; verdenslitteratur, poesi. Faren leste alltid, det var viktig å lese. Så Julius leser også.
Hund og tap
En gang kom det en kvinne inn i livet hans, gående ut av skogen. Med henne kom det også en hund etter hvert, døpt Hobbes. Kvinnen blir gradvis borte igjen, men hunden blir. Det er Julius og Hobbes – helt til Julius en dag finner bikkja død, skutt av en jeger. Det er mange av dem i skogene.
Hevn
Vinter i Maine er en stillfarende og vakker beretning i starten, helt til Julius kommer over den myrdede bikkja. Ja, han ser det som mord. Han begraver og sørger, men så skjer et skifte i teksten og i Julius og det hele tar et annet tempo og en ny tone. Julius tar hevn – vilkårlig, med bestefarens skarpskyttergevær fra første verdenskrig.
Kort, saklig
Jeg leste et sted at noen har kalt denne boken en novella – denne nå for tiden særamerikanske mellomtingen mellom novellen og romanen. Det passer i og for seg godt, selv om teksten rent formelt kan være i lengste laget for en slik kategorisering. Så er da ikke kategorier så viktige heller, men kanskje sier en slik tilnærming til Vinter i Maine noe om det konkrete, nesten saklige, språket Gerard Donovan benytter seg av og den tydelige dramaturgien frem til det sier snapp og Julius Winsome skifter karakter og fremgangsmåte i livet.
Indre logikk
Først er det nesten skuffende i det vendingen skjer, men Donovan får deg til å forstå at det finnes en indre logikk i dette – en slags årsaksrekke som har med ensomhet, vennskap og kjærlighet, tap og sorg å gjøre. Brutalt og fint fortalt, er det. I blant forbausende vakkert.
Vinter i Maine er altså en trist bok, som allikevel ikke lar deg sitte trist tilbake – trolig fordi den forteller om dette livet som alle må igjennom – på hver våre vis.
