NRK Meny
Normal

SV-historie uten fotformsko

Frank Rossavik må være Norges morsomste politiske historieskriver, men historien om SV har noen hull.

Frank Rossavik

SV har fått sin partihistorie skrevet av journalist og forfatter Frank Rossavik. Rossavik har tidligere skrevet biografien om Einar Førde, som han fikk Brageprisen for. Denne gangen har han skrevet en kronologisk fremstilling av SVs historie.

Til å være en journalist som understreker at han ikke er historiker og som i tillegg er åpen om at han har skrevet det hele på et år, så må jeg si at denne boken ligner veldig på en klassisk partihistorie skrevet av en historiker. «SV. Fra Kings Bay til Kongens bord» forteller historien om partiet fra A til Å. Ja, strengt tatt begynner vel Rossavik før A når han starter med forløperen Sosialistisk Folkeparti blir stiftet på Bygningsarbeidernes hus den 15. april for ganske nøyaktig 50 år siden.

Referansegruppe

SV har hatt en referansegruppe i sving som velvillig har bidratt til at Rossavik virkelig har kommet tett inn på mange av de partiinterne diskusjonene vi vanligvis ikke har tilgang til. Samtidig har nok denne velvilligheten ført til at boken ikke har blitt så uautorisert og frekk som i all fall jeg hadde forventet etter å ha lest Førde-biografien. I utgangspunktet drøye fortellinger om SVere på betalt smøretur til Romania på syttitallet vekker interessant nok ikke så mye oppsikt i dag. Da er det faktisk mer interessant å få referert interne epostutvekslinger som viser hvordan SV kjempet, tapte og vant slag om politikk og ministerposter da de valgte å gå inn som en del av norgeshistoriens første rødgrønne regjering.

Anekdoter med mening

Det som kjennetegner og utmerker Frank Rossavik som politisk historieskriver er at han virkelig vet å bruke anekdotiske fortellinger, slik at de virkelig blir små billedlige eksempler som i sin tur kaster lys over den store Historien. Nietszche mente i en kjent aforisme at du trenger tre anekdoter for å gi et tydelig bilde av et menneske. Forfatteren har minst tre anekdoter til overs for alle de sentrale aktørene i dette fascinerende partiet. Finn Gustavsen, Knut Løfsnes, Ragnar Kalheim, Rune Slagstad, Erik Solheim, Kristin Halvorsen, Berge Furre og Hanna Kvanmo, ja ikke minst Hanna Kvanmo, er bare noen av dem man nesten føler man kjenner personlig etter å ha lest denne boken.

Politikk er en salig blandig av drama og komikk, eller hva annet kan man si når denne boken viser oss en gjeng skjeggete SVere som sitter oppe til fire om natten i mars 1975, og synger «Per Spellmann han hadde ei einaste ku » for å løse opp stemningen, for så å komme på at Berit Ås bør bli SVs første partileder?

Lilla SV-tråder

Allikevel er det noe som glipper. Rossavik oppdager først på side 441 at SV er noe mer enn dem som til enhver tid kjempet om makt i partiet. SV er i høy grad også et kulturhistorisk fenomen knyttet til 68-generasjonen, Sigrun Berg-sjal og fotform-sko. En del av det jeg etterlyser fremgår i portrettet av Theo Koritzinsky, men her hadde det vært mer kulturhistorie å hente, og jeg tror ingen egentlig hadde vært mer egnet til å nøste i disse lilla SV-trådene enn nettopp Frank Rossavik. I tillegg tror jeg det betente forholdet til AKP (ml) kunne fortjent mer plass, og kanskje savner jeg også en tydeligere tese fra forfatterens side om hva dette partiet var og hva det er blitt til i dag.