NRK Meny
Normal

Sterkt øst-europeisk svartsyn

Ingen bør bli overrasket om en vettug jury av noe slag – om noen år – slår fast at nettopp Andrzej Stasiuks «Taksim» var en av de viktige post-sosialistiske romanene fra restene etter det sovjetiske østeuropeiske imperiet. Det som sprakk.

Taksim

Denne polske romanen er en slags road-movie og forvridd noir-fortelling om avkroker der den store verden er fjern og folk ikke vet hva de skal finne på når ingen lenger forteller dem hva de skal gjøre, skriver Leif Ekle.

Foto: Aschehoug

Helt siden den polske romanen «Taksim» dukket opp på pulten en gang i høst, har den stått på leselista – med omslagets to bein i nedslitte, utbrukte joggesko stikkende ut av et bilvindu som påminnelse om en mørk tristesse jeg vil vite mer om. Nå er den lest. Jeg angrer ikke.

Etter kommunismen

Pawel er polsk. Han har passert de førti og kom til denne litt ubestemmelige byen vi må anta befinner seg sørøst i Polen uten noen god begrunnelse – annet enn et vagt håp om å gjøre noen raske penger. Som så mange andre gjorde etter at kommunistene hadde lagt på røret etter 1989 og -92. Han eier en varebil, en gammel Fiat Ducato, har lagt igjen et tidligere liv et eller annet sted, men hva slags liv og hvor er uklart.

Tuskhandel

Om Pawel er bokas jeg-person og forteller, er Wladek hans informant og kilde. Det er Wladek som kan tuskhandelen, faget deres, og alle veiene over fjellene, gjennom døende landsbyer der alle enten sitter fast i det gamle eller er på vei vekk. Det er Wladek som kjenner alle og blir kjent med fler, som vet det meste om det alt var og det som er. Og det er Wladek som elsker Eva, den vakre Eva som selger karusellbillettene i det omreisende tivoliet, og som viser seg å være låst i andre menneskers handlinger.

Grenseland og fjell

Men først og fremst har vi altså Pawel og Wladek, to moderne fillepellere i post-sosialismens europeiske avkrok. Den som befinner seg i skjæringslinjene mellom Polen, Slovakia, Romania, Ukraina, der de høyeste fjellene heter Karpatene og grensestasjonene og maskingeværtårnene står igjen som spøkelseshus, og gissent ly for smuglere og annet farende folk, for sau og annet fe. Et område folk flytter fra - ikke til. Bortsett fra Pawel. Og så de som kommer fra øst da, kineserne, med sine aller billigste industriprodukter med maksholdbarhet på tre uker og priser deretter.

Øst-europeisk noir

«Taksim» ber ikke om klassifisering. Den er et monument over vennskap og forventningsløs tristhet, en slags road-movie og forvridd noir-fortelling om avkroker der den store verden er fjern og folk ikke vet hva de skal finne på når ingen lenger forteller dem hva de skal gjøre. Hvis de altså ikke gjør reisende i brukte, utvaskede klær fra Vest-Europa av seg. Som Pawel og Wladek. Eller hiver seg på menneskehandel og -transport. Øvelser som heller ikke forblir våre helter helt fremmede.

Bilderikdom

Andrzej Stasiuk er en forteller med stort og finjustert register. Den løpende fortellingen om ferd mot avgjørende valg og fristelser av moralsk karakter, er hard i kantene, den brytes opp av stadige innsmett fra andre turer, andre hendelser. I blant bygger forfatteren opp under leserens klassiske noir-assosiasjoner med passasjer som denne: «Jeg (...) fortsatte å gå hjemover. Jeg følgte for en drink i ei kneipe og tenkte på "Den lille tønne". Jeg likte den rolige fortvilelsen der. Karene satt der og mimret. Ingen snakket om framtida. Alt hadde allerede skjedd, og det var ikke mer å vente på. Jeg pleide å sitte og lytte». Stasiuks bilderikdom er stor og besnærende. Naturen og forfallet, skjønnheten og det stygge, er ikke bare synlige: Det lukter; kull, søppel, mugg, ikke helt fersk svette, diesel og billig alkohol av denne teksten. Dialoger og tankerekker driver leseren foran seg som lettstyrt kveg mot situasjoner like tragiske som de kan være helsvart komiske og til en handling som etterhvert får stor fart. Denne sterke leseropplevelsen skyldes ikke minst Anne Walsengs gode og levende oversettelse.