NRK Meny
Normal

Roman uten diktning?

Utgangspunktet for Dag Solstads slektshistoriske roman er både interessant og spennende. Resultatet er en slett redigert og i lange stykker uinteressant bok.

Dag Solstad

Kaster Dag Solstad vrak på sin forfatterrett til å dikte om historiske hendelser og fortidens mennesker, spør vår anmelder.

Foto: Tom Sandberg / Oktober

De to første setningene i «Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896» lyder slik: «Les langsomt, ord for ord, hvis man vil forstå hva jeg sier. Jeg må nok begynne med å si dette, for det som nå engang står kan ikke sies på noen annen måte.» Disse setningene sier to viktige ting om denne teksten. Én som utvilsomt er sann, en annen som etter min mening er uriktig.

Sant og uriktig

Det er for det første sant at denne teksten må leses svært langsomt og halsstarrig, med billedlig optikerlupe for øyet, dersom leseren skal få med seg innholdet og ikke minst de litterære poengene som gjemmer seg i den sammenhengende strømmen av ord. Dernest er det uriktig – etter min mening, altså – at dette ikke kunne vært sagt på en annen måte.

Spennende utgangspunkt

Boken starter interessant, riktig interessant, på Akershus festning i 1591. Dit kom en gruppe telemarkinger, eller de ble beordret dit av lokal myndighet, for å hylle den nye, pur unge kongen Christian IV, bedre kjent under tilnavnet Kvart. Fra en slektning har Solstad mottatt et stort slektshistorisk materiale som viser Solstad at seks av delegatene er hans forfedre. Telemarkingene var for øvrig de eneste som kom likt antrukket til Akershus dette året (i grå ullklær, med kniv i beltet og rød lue), noe som også setter forfatterens romanorienterte og politiske fantasi i sving.

Telemarkinger og Christian Kvart

Denne kongehyllingen, reisen, strabasene, opplevelsen av kontrastene mellom Telemark og Oslo, kunne forfatteren skildret, skriver han. Han kunne gitt sine forfedre et eget liv, et historisk nærvær og en tyngde de ikke har for ham nå, 420 år senere. Men han avstår. Han kan ikke oppnå dette gjennom triks og rekonstruksjoner, sier han, og beklager det. Og jeg tenker – med interesse, som sagt – at her er tema eller utgangspunkt for denne boken: En kritikk av, eller et oppgjør med, den historiske romanen? Den som nettopp benytter rekonstruksjon, diktning og antagelser for å blåse liv i forgangne begivenheter? Solstad fortsetter: Det er bare gjennom denne beklagelsen (av å ikke kunne iscenesette) og «poengteringen av det ikke-åpenbare ved fremstillingen av det historiske aspekt, min roman kan fremstå i det klareste lys».

Slik skriver han altså og kaster samtidig vrak på sin forfatterrett til å dikte om historiske hendelser og fortidens mennesker.

Bare kilder igjen

Det problematiske i å velge et slikt ståsted ligger rimeligvis i hva som da gjenstår. I Solstads bok, særlig i de tidlige delene som strekker seg langt innover på 1600-tallet, er det kildene og bare kildene forfatteren har å hjelpe seg med. Dermed skriver han kildene og de er ikke mange: Det går i gårder, verdifastsettelser og eierskifter, fødsler, giftermål, dødsfall. Kort og godt det Solstad senere i boken kaller livets evige runddans; side opp og side ned. Lenge uten opphold. Senere blir kildematerialet rikere, det finnes overlevde sagn og fortellinger. Dernest gir Solstad sakte avkall på sitt eget krav om å avstå fra iscenesetting og diktning og teksten får mer liv. Men uendelig detaljert og omstendelig er det – fra begynnelse til slutt.

Roman eller ei

Forlag og forfatter kategoriserer denne boken som en roman. Så langt jeg kan se er det diskutabelt om den blir det og i så fall når det skjer. Uten at det i seg selv er viktig, så lenge det som står i den gir mening.

I følge tekstens Dag Solstad, skulle han egentlig skrive en annen roman, men fikk altså i hendene dette store slektsgranskingsmaterialet. Materialet fascinerte forfatteren så mye at han la det andre prosjektet til side til fordel for det som nå, fire års arbeid senere, foreligger som «Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896».

Kilder og slit

Kanskje må man selv ha forsøkt å utfordre historiske kilder som kirke- og jordebøker, rettsprotokoller osv. for å forstå hvilket kolossalt arbeid som gjemmer seg bak disse knapt 430 sidene. Det er ikke småtteri. Det er lett å se for seg forfatteren syltet ned i midd- og muggplaget pergament og gammelt papir, med digre slektskart på veggen, fulle av forbindelseslinjer og ikke minst spørsmålstegn.

Nettopp derfor, fordi det er lagt ned så mye arbeid, er det forbausende at teksten fremstår som så uryddig og inkonsekvent, så vel i språk og tilnærming som i redigering. Det er fristende å spørre om redigering overhodet har skjedd. Selv en forholdsvis tålmodig leser vil oppleve at deler av denne boken nærmest er uendelig i sin detaljfiksering.

Når det livner til

Det ville imidlertid ikke vært Dag Solstad, om ikke denne teksten livnet til i blant, fikk både farge og innlevelse. Og, selv om det går mange sider mellom hver gang, i blant er den direkte sjarmerende. Som når han skriver om sin formor Taran, som levde på slutten av 1600-tallet, og hennes mann Harald Olson som forfatteren tror elsket sin Taran.

«Hva jeg bygger det på?», spør mannen som ikke vil dikte om fortiden. «Først og fremst på at hun het Taran. (…) En som heter Taran er fanget av sitt navn. Da kan hun stå og beundre husbonden sin som holder en blank hest i tømmene, og kan nær sagt gå fra gård og grunn for dette synets skyld.» Taran er kanskje det klareste lyspunktet, for så vel forfatteren som teksten hans.

Litterær selvbestemmelse

En fetert forfatter bestemmer selv og gir ut etter eget hode. Slik er det og redaktørene har kanskje ikke så mye de skal ha sagt. Kanskje er det greit nok? Selv om det i blant er synd for leseren. Jeg har forsøkt å finne litterære argumenter for å trykke en romantekst på nesten 430 sider i ett stykke, uten andre avsnitt enn rene linjeskift, uten kapittelinndeling. (Det finnes forresten ett unntak fra dette; på side 367, en avsnittsinndeling markert med stjerne). Selvsagt eksisterer det ikke slike argumenter. Det slo meg midt i et tungrodd avsnitt underveis at om en legendarisk redaktør som Gordon Hølmebakk hadde blitt sluppet løs på dette stoffet, da satt vi trolig igjen med et strålende essay på kanskje 50 sider.

Tittelen

Jeg kan vanskelig avslutte dette uten å si noe om tittelen: «Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896». Kanskje skal den rett og slett leses som en fallitterklæring overfor en romanidé som ikke lot seg gjennomføre – som roman?